Når gleden forsvinner

Norli nummer 7 i Bergen var lenge ett av de beste stedene i byen man kunne finne fantasy og science fiction litteratur, sammen med Outland såklart. Men så ble butikken lagt ned, og ingen av de andre Norli butikkene i byen så ut til å overta det store utvalget. Så når en ny stor Norli butikk skulle åpne, håpet jeg at vi igjen skulle få skikkelig utvalg i en kjede-butikk.

Så i går dro jeg og en venninne innsom for å skjekke ut den nye tre etasjers butikken. Tre etasjer, noe som alene er en bokelskers drøm. Lykken var stor da vi entret butikken, og begynte å lete etter avdelingen som ligger nærmest våre hjerter.

Underetasjen var steder for engelsk litteratur, og når jeg gikk ned trappen og fant sitat av Bringsværd på veggen, økte forventningene. For dette måtte jo bli bra! Men sånn ble det ikke.

Utvalget engelske bøker innen sjangeren fantasy og science fiction var skuffende lite. Det var faktisk akkurat det samme man finner alle andre steder. Og ungdomsbøkene på engelsk innen omtrent samme sjanger var å finne på samme hyller, så det var i grunn kun en hylleside tilegnet fantasy og science fiction av mer voksen natur. Altså det som ikke er ungdomsbøker (i hovedsak mesteparten av det som skrives, selv om det som de fleste ofte faller inn under ungdomslitteratur i Norge der det ut som).

Jeg ble skuffet. Skikkelig skuffet. Hadde vi ikke hatt Outland i byen hadde Bergen knapt hatt skikkelig utvalg innen sjangrene. Noe som er virkeligheten til de aller fleste her i landet, siden Outland ikke finnes i alle Norges byer.

Det er ikke rart de aller fleste kjøper bøkene sine på nettet, når kjedene har omtrent nøyaktig samme utvalg. De tar inn de kjente titlene, men det føles ikke som det er noe mer enn det. Jeg så alle de jeg forventet å se, men hvor er alle de andre? De som ikke er superkjente, men som skriver skikkelig bra bøker? De finner man ikke i kjede-butikkene lenger. Det finnes heldigvis unntak, hvor fantastiske ansatte sørger for at de har utvalg som skiller seg ut. Men de butikkene er dessverre i mindretall nå.

Det er trist. Jeg hadde store forventninger til den nye Norli butikken. Men det viser seg at jeg kan dra til omtrent hvilken som helst bokbutikk å få akkurat det samme. Så da blir det fremdeles Outland eller internett som er redningen for meg, og alle de andre som liker å ha skikkelig utvalg av bøker når de er på jakt etter noe nytt!

Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli

Jeg fikk denne boken for noen måneder siden, men har fra første stund vist at det var en bok jeg måtte lese når jeg var i rett sinnstilstand. For bare det å lese baksideteksten fortalte meg at det ville bli en bok med sterke inntrykk. Men nå i morges satt jeg her, med kroppen full i feber og forkjølelse, fant den frem fra lesebunken på stuebordet, og satt meg ned for å lese.

Dette er ikke en omtale for de som ikke ønsker å vite hva som skjer i boken. For dette er ikke en bok jeg kan skrive om uten å gå inn på handling på en mer detaljert måte enn hva jeg normalt gjør. Men jeg skal gjøre mitt beste for å ikke gi for mange spoilere.

Forlaget om boken

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på nattbordet – en dag skal komme på besøk.

Mari bor i en hytte ved stranden sammen med sin mor, Sissel. Hennes far, Abdul, har hun ikke sett på over to år, og Sissel gjør det hun kan for å få økonomien til å rundt. Men det er ikke lett for en alenemor, og redningen kommer i Petter. Den rike advokaten som forelsker seg i henne, av alle mennesker, og som virker som svaret på hennes bønner. Men så en dag, mens Petter er på besøk, forsvinner Mari sporløst fra stranden utenfor hytten. Politiet tror hun har druknet i vannet, en ulykke, men noe lik blir aldri funnet.

Myriam H. Bjerkli har skrevet en bok full at sterke inntrykk, som forteller historien om Mari, en liten jente som syv år gammel blir kidnappet fra sitt hjem, og blir holdt fanget i en kjeller av en mann som vil at hun kaller ham «pappa». Det blir ganske snart klart at han slett ikke er hennes far, og absolutt ikke tok henne fordi han ønsker seg en datter.

Men at han tok nettopp Mari er ikke bare på slump. Det er en grunn til det, en grunn til at nettopp hun ble valgt. Hun som skulle drepes, men som han ikke klarer å ta livet av. Som leser sitter man med klump i halsen, for man vet så altfor godt hvorfor han beholder henne. Hvorfor han gjemmer henne i kjelleren, og begynner en langtekkelig jobb med å hjernevaske den lille jenten, for å få henne til å tro at hennes mor ikke ville ha henne lenger. At Sissel er glad Mari er borte fra livet sitt for alltid.

-Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke stort mer enn et lite håpefult pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.
-Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.

 

Igjen sitter en mor som er knust, og søker til sin kjæreste for trøst. Han tar imot henne med åpne armer, og bringer henne inn i sitt liv i luksus. Med stort hus, dyre klær, og en søster som bor i kjellerleiligheten som har vært gjennom nettopp det samme som Sissel. Som også har kjent på det å miste et barn. Men bak fasaden skjuler det seg et monster. Og når Sissel endelig finner ut hvilken mann Petter egentlig er, er hun fanget i et forhold hun ikke kommer seg ut av.

Bjerkli forteller en hjerteskjærende historie, som for så altfor mange barn i verden ikke bare er fantasi, men grufull virkelighet. Og hun gjør det på en fengende måte, som gjør det vanskelig å legge boken fra seg, trass dens grufulle innhold. Der noen forfattere kanskje ville gjemt seg bak kunstens skjold og skrevet med grotesk beskrivelse hva den lille jenten må gjennom, gir hun kun en liten setning, uskyldig i sin beskrivelse, som sier mer enn tusen ord. Der mange gjerne hadde holdt seg i skinnet når det kom til barnets lidelse, men gått inn i ukritisk beskrivende detalj hva Sissel må gjennom hver gang Petter mente hun hadde gjort noe feil, gjør Bjerkli det enkelt. Og det holder i lange baner. For vi vet så ufattelig godt hva som skjer.

Jeg har fått vite av mange at dette er boken man ikke leser med mindre man er klar for det. Men jeg tror aldri man er klar for denne type bøker. Uansett hvilken sinnstilstand man er i, så vil denne boken gi et inntrykk. Den vil sette sine spor. Og det skal den også. For dette er virkeligheten til så altfor mange.

For mange barn lider tilsvarense sjebne som Mari. For mange kvinner lever under samme forhold som Sissel, fanget i sine egne hjem, terrorisert av mennene som sier de elsker dem. Og så det er sagt, selv om det ikke var et tema i denne boken, så er det også altfor mange menn der ute som lever i konstant frykt. Frykt for kvinnene i sine liv, som kanskje ikke fysisk mishandler dem, men som psykisk bryter dem ned hver eneste dag.

Lille Linerle er gjerne en litt anderledes krim fortelling, men det er en av de få jeg har lest som har gitt så sterke inntrykk. Det er en grunn til at jeg foretrekker de mer fantastiske sjangrene, for de gir meg en måte å flykte fra virkeligheten på. Der grufulle ting gjerne skjer, men det hele er så virkelighetsfjernt at man ikke tenker så mye på det i ettertid.

Har du ikke lest denne boken, så anbefaler jeg at du gjør det. Ja, den er grufull. Den er hjerteskjærende. Den kan være vanskelig å lese, men like vanskelig å legge fra seg. Og den er verdt hver eneste tåre som kanskje kommer presende på underveis. Vent gjerne til du tror du er klar, men for å være ærlig, så er man aldri klar for å lese denne boken. Men les den alikevel.


Myriam H. Bjerkli (1963) er født i Tromsø, men er i dag bosatt i Larvik. Hun jobber som forfatter, frilans journalist / fotograf, oversetter, selger, redaktør og forlegger. Hun debuterte med ungdomsromanen Cyprianus i 2007 på Gyldendal Forlag. Lille Linerle er hennes første krimroman. (Tekst: Forlaget hjemmeside. Foto: Ane Cathrine Buck, hentet fra forfatterens blogg)

ISBN: 9788283301359
Forlag: Liv Forlag
Utgitt: 2017
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

 

En oppdatert leseliste. Hjelp!

Etter å ha postet om bokdagen i går, så fikk jeg det for meg at jeg måtte ta en titt på leselisten min her på bloggen. For den er – for å si det mildt – utdatert. Jeg har fått en haug med bøker fra mamma det siste året. Og så er det de to av vennene mine som har skalert ned på boksamlingene sine. Fra Eli kom jeg for eksempel hjem med flere nett fulle av bøker. Som ikke er lagt til på leselisten enda. Ooops.

Så jeg tok tak, og hentet fra alle de uleste bøkene jeg kunne finne. Tror kanskje det er en eske til på lageret mitt, men jeg gadd ikke kjøre for å hente dem. Er også litt usikker på om det kun er gamle Penny bøker, eller om det er noe ulest der også. Uansett, det ble en fin liten bunke til slutt. Eller flere bunker da.

Må innrømme at det ikke var så lett å få ordnet alt, siden jeg hadde en leken liten skapning som skulle hjelpe til. Hun er jo ikke så stor, så holdt på å snuble over henne ett par ganger, der jeg stavret rundt med bunker av bøker i hendene.

Lille hjelperen min.

Men det ble orden på det til slutt. Jeg har oppdatert Leselisten her på bloggen, og ryddet i bokhyllen i samme slengen. Måtte få samlet de uleste bøkene litt, siden de tidligere var spredt på tre forskjellige rom. Så nå har de fått plass i to hyller i stuen i steden.

Det måtte stables dobbelt så alle fikk plass, og tror fremdeles noen av dem er å finne i to andre hyller i huset, men det for så bare være. Er ikke akkurat plass til så veldig mange flere i disse to hyllene uansett. Jeg har forsøkt å ha litt orden på sakene, slik at de bøkene jeg tror jeg vil lese først står ytterst. Ikke det at det er noen garanti for at de blir lest først, men sjansene er nå der ihvertfall da.

Med dagens organisering unnagjort, får jeg vel heller gi hunden litt av oppmerksomheten hun har ventet på.

Moya synes det er på tide med litt leking.

Verdens bokdag 2017

I dag er det verdens bokdag, og det må selvfølgelig feires. Med lesing såklart! Det har blitt lite lesing siste uken pga sykdom, men nå føler jeg med bedre, og da skal det jammen leses. Jeg har en liten bunke av bøker jeg holder på med for øyeblikket. Av en eller annen grunn klarer jeg rett og slett ikke å holde meg til bare en bok om gangen. Noen dager vil jeg lese fantasy, andre dager urban fantasy, eller kanskje litt krim. Da må man ha valgmulighetene klare. Noe som er grunnen til at leselisten min er på femti bøker pluss mesteparten av tiden.

Jeg har allerede bestemt meg for boken jeg skal lese videre på i dag. Det må jo bli Isilds Vrede av John Olav Oldertrøen. Jeg er i humør for ungdomsbøker, og det jeg har lest av boken så langt har virkelig vekket interessen. Etter denne tror jeg nok det blir over til noe helt annet, nemlig Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli. Den har ligget klar hele påsken, men siden jeg ikke har vært i toppform har jeg ikke fått startet på den enda.

Ellers ligger det to engelske bøker klare på bordet. Jeg har holdt på med begge en stund nå da. Fool’s Errand – skrevet av Robin Hobb – er det ikke krise om jeg bruker litt tid med. Har lest den før, elsker boken, og leser kun på den når jeg vet jeg har timer eller dager klare til å lese. For når jeg først kommer igang med denne, er den nesten umulig å legge fra seg. Så da må den vente på det perfekte tidspunkt.

Firefight er skrevet av en av mine favorittforfattere, Brandon Sanderson. Jeg han vel kun lest første kapittel av denne så langt. Dette er nok enda en bok jeg tror jeg vil ha problemer med å legge fra meg, så avventer å begynne skikkelig til jeg ser jeg har ett par ledige ettermiddager. Av erfaring skal det mye til for meg å legge ned Sandersons bøker når jeg først kommer igang, så da må jeg tenkte taktisk når jeg skal lese dem.

En smakebit på søndag

Det er ganske perfekt når bokdagen faller på en søndag. Perfekt unskyldning til å både lese bøker og dele smakebit fra boken sånn at andre vil lese den også! Så når jeg skal lese videre på Isilds Vrede selv, så må jo nesten smakebiten komme fra den boken også.

Så hva handler boken om? Trym og familien hans skal flytte fra alt det kjente for å overta bestemorens gård. Men hva er det som skjer med ham? Hvorfor ser og hører han ting som ingen andre gjør? På gården treffer Trym en merkelig jente i skogen, og skjønner at noe svært alvorlig er i ferd med å skje: Verden holder på å gå under! Det finnes bare én eneste måte å stoppe det på, men den oppgaven synes umulig.

Jeg er femti sider inn i boken, og gleder meg til å lese videre. Det snør forresten også (Bergen, what can you do), og hunden har ikke tenkt seg en plass som ikke er sofaen (pysen min). Så jeg får absolutt lest videre. Smakebiten jeg har valgt er fra første kapittel i boken. Det er ikke lett når man skal flytte fra bestekompisen.

Han og Herman hadde prøvd å forberede seg på det som skulle skje, men de endte alltid opp med å prøve å late som de hadde glemt det, at det aldri skulle skje, at det var langt inne i fremtiden. Men nå var fremtiden her. Det var ingen ting de kunne gjøre for å endre på det.
Trym kremtet og svelget en stor, tørr klumå i halsen. – Skal vi ta en tur til slottet, eller?
Hermans hake skalv. Det var ikke lett å se, en nesten umerkelig bevring, men den skalv. Han så bort. – Ja, klart det. Vi drar!
(s. 11)

 

Nye smakebiter vil etterhvert bli linket til fra Maris blogg, akkurat slik det er hver søndag. Frem til det blir klart, finn en bok, kanskje litt godis igjen fra i går, og kos deg. God bokdag!

Osebergskipets forbannelse av Steinar Høiback

Dette er den tredje og siste av Høiback’s ungdomsbøker om Sophis Blix. Jeg har lest nummer to og tre nå i påsken, men ettersom dette er den siste som ble utgitt – kom ut i fjor – så valgte jeg å fokusere anmeldelsen min på denne. Bøkene kan fint leses frittstående også nemlig.

Forlaget om boken
Det hviler en eldgammel forbannelse over Osebergskipet, og denne vekkes til live av den nazistiske organisasjonen Lokes Liberation. Sophus Blix får sitt tøffeste oppdrag noensinne. Han må avverge Ragnarok – verdens undergang. Ved hjelp av sin kreativitet og evne til å knekke koder, må han kjempe med livet som innsats. Klarer han å stanse Osebergskipets forbannelse?

De tre bøkene følger Sophus fra tenårene til ung arkeologistudent. Sistnevnte i denne boken, hvor han med hjelp av brev fra sin avdøde onkel Ludvig må stoppe Loke fra å gjenoppstå og Ragnarok fra å ødelegge verden. Med andre ord, helt vanlig kost for en arkeologistudent. Og jeg bør vite, som er utdannet arkeolog. (Jepp, de gangene jeg har reddet verden, som dere alle bare er uvvitende om altså. If you only knew sier nå bare jeg).

Jeg måtte omstille meg litt når jeg skulle lese disse bøkene, for hodet mitt var ikke helt i ungdomsbok-verdenen, så jeg forventet litt for mye. Det skal man jo ikke, for disse bøkene er hovedsakelig ment for ungdommen, og selv om jeg er ganske så ungdommelig, så er det litt over tiåret siden jeg var tenåring for å si det sånn. Når man først husker hvem som er publikum for disse bøkene, så bryr man seg ikke om det mangler litt beskrivelser, og ting er litt for enkelt. For der spiller ingen rolle. Det skal være forståelig, også for de som knapt er blitt tenåringer. Og det er det, uten at jeg føler bøkene på noen måte er rene barnebøker.

Osebergskipet var fortøyd til steinblokken fordi den skulle beskytte menneskene fra ragnarok. I den norrøne myten om verdens ende står det at jordens største skip, Naglfar, skal slites løs og føre en hær full av jotner til Valhall. Der skal de, med Loke i spissen, drepe de mektige gudene. Men ett skip er ikke nok. De trenger et skip til for å narre gudene. Loke vil seile inn på et praktskip for å overgi seg selv og hele hæren. Skipet må være så flott at det blender  den enøyde Odin. Gudene vil ta godt imot ham, men etter dager og netter med fest, fullfører Loke sviket. Han låser opp de 640 portene til festsalen, og slippet Naglfar inn med 100 000 jotner.
Loke er ikke i tvil om hvilket skip han vil bruke for å lure gudene. Han vet ikke om noe vakrere skip enn  volvens gravskip fra gården Oseberg utenfor Tønsberg.

 

Bøkene blander nåtid med fortid, og er litt som en historietime gjemt i masse god handling. Perfekt for en ungdomsbok, hvor man kan lære barna noe, samtidig som de har en god leseopplevelse. De kan leve seg inn i handlingen, og lære ting på samme tid. Noe som ofte kan bli vanskelig å gjennomføre uten at man blir for opphengt i hva man synes barna bør lære. Da er det lett å glemme handlingen som skal få barna til å lese videre. Høiback har løst dette på en glitrende måte.

Av de to jeg har lest i helgen, er Osebergskipets forbannelse den klart beste. Kanskje det er forfatteren som har utviklet seg, eller kanskje jeg bare likte kildematerialet best her. Osebergskipet fasinerer de fleste, og jeg har jo vært i Tønsberg flere ganger og sett byggingen av Saga Oseberg (som naturligvis nevnes i boken). Den er også litt mindre all-over-the-place. Bok nummer to – Evolusjonens voktere –  ble til tider litt for rotete. Det problemet føler jeg ikke Osebergskipets forbannelse har.

Høibeck har skrevet noen skikkelig flotte ungdomsbøker. Om man ikke bryr seg om litt spoilere fra tidligere bøker, kan man helt fint begynne med Osebergskipets forbannelse, og så heller lese de to første senere. Dette er bøker som passer fint for ungdommen i huset, og foreldrene demmes for den saks skyld. Lett underholdning, som både er spennende og lærerik. Akkurat sånn man vil ha det.


Steinar Høiback ble føst 1 desember 1972 i Tønsberg. Han er utdannet lærer, og bor og jobber fremdeles i byen. Han brenner for lokalhistorie, og er en aktiv kulturarbeider. Har er også bl.a tekstforfatter og komponist. Han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2009 med ungdomsromanen Gutenbergs hemmelighet, den første boken om Sophus Blix. (Foto: Myriam H. Bjerkli)

ISBN: 9788283301182
Forlag: Liv Forlag
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

 

En smakebit på søndag – Fool’s Errand

Påsken i år har vært av den avslappende sorten. Hadde familie på besøk forrige helg, så denne helgen var det kun meg og Moya (chihuahuaen, for de som lurte). Vi var på langtur på fredag, og har ellers tatt livet med ro. Da har jeg fått kost meg med noen av de nye bøkene jeg hadde liggende.

Smakebiten denne uken kommer fra en av de gamle bøkene mine derimot. En som jeg holder på å lese på nytt for øyeblikket. Fool’s Errand av Robin Hobb er første bok i en av favoritt fantasy-seriene mine, The Tawny Man trilogien. Oppfølger til Farseer trilogien, dette er bøker alle som liker fantasy bør lese på ett eller annet tidspunk i livet sitt.

Normalt har jeg litt om boken med i posten, men ikke denne gang. For vil ikke spoile første serie hvis jeg kan unngå det. Men om man virkelig vil vite hva boken handler om, så kan man lese om den på Goodreads siden til boken.

Det var også litt vanskelig å finne smakebit som ikke sa for mye om handlingen, siden dette tross alt er en oppfølger-serie. Så da fant jeg heller en som ikke sier så mye om handling, men som er et sitat som satt litt i meg når jeg leste det.

Death is always less painful and easier than life! You speak true. And yet we do not, day to day, choose death. Because ultimately, death is not the opposite of life, but the opposite of choice. Death is what you get when there are no choices left to make.

 

Håper alle har hatt en fin påske. Flere flotte smakebiter finner dere linket på Mari sin blogg.

Profetien om Laura av Alexander H. Sandtorv

For snart to år siden fikk jeg en forespørsel fra forfatteren om jeg ønsket å være testleser for denne boken. Siden jeg hadde tid takket jeg ja på stedet. Det er da spesielt gøy å se boken utgitt, og jeg gledet meg til å lese den igjen.

Om boken
Laura opplever sitt største mareritt da datteren hennes forsvinner sporløst en natt. På jakt etter datteren, reiser Laura gjennom et tåkefylt, ukjent rike hvor alt som vokser består av metall. Ledet av en grønn stjerne må Laura utforske både landskapet hun beveger seg gjennom, og seg selv. Minner fra fortiden forsøker å fortelle henne noe, og langsomt kommer mørke hemmeligheter til overflaten. Alt Laura vet, er at hun har tretten dager på seg. Tretten dager før datteren er fortapt for alltid. Tretten dager til verdens ende

Jeg husket ikke så altfor mye av handlingen når jeg først begynte å lese boken, noe som jeg selv synes var bra, for da ville jeg ikke sitte å sammenligne hva jeg leste da med det ferdige produktet. Det ble nesten en helt ny leseopplevelse, som jo er hva boken fortjener.

Laura er sytten år, og rømmer til øya Ravnøy med datteren Freja. Hva hun rømmer fra er ukjent, men man kan føle hennes redsel og trang til å komme seg vekk fra første side. På den little øyen finner hun en natt unge Nina i kjelleren på hytten. Nina er helt alene, snakker ikke, og rømmer fra en ukjent skikkelse. Når han kommer må de rømme alle tre. Dagen etter våkner Laura på en ukjent plass, Tåkelandet, hvor trærene er av metall, og hverken Nina eller Freja er å finne. Men skikkelsen har funnet henne. I flukten fra ham treffer hun en mann, som vet hvor hun kan finne datteren. Men hun har bare tretten dager på seg. Han kan vise henne veien, og sammen rømmer de fra den jagende skikkelsen.

Laura har blod på hendene.
Det må være hennes eget blod, for hun har flenger i den høyre håndflaten. Sårene er dypere enn papirkutt, mer ugjevne, og selv om hun ikke husker hvordan hun fikk dem, sprer en uggen følelse seg i henne.
(s. 5)

 

Boken føles som en oppvekstroman pakket inn i fantasy-papir. Den handler ikke bare om Laura’s søken etter datteren, men om hennes fortid. Hvordan endte hun opp på Ravnøy? Hva fikk henne til å flykte, og hva er det egentlig hun flykter fra? Til tider føles det som handlingen er en rekke metaforer, og fortid og nåtid blandes sammen på en noe forvirrende måte. Bildebruken er til dels brutal, på grenser til hva jeg selv følge meg komfortabel med. Og la det være sagt, det skal mye til å få meg ukomfortabel når jeg leser.

Men det var ikke beskrivelsene i seg selv, men hva de stod for. Og det er jo her det ligger. For selv om jeg følte deler av det var totalt unødvendig når jeg leste det, så har alt sin plass. Når man kommer til enden av visen, så ser man hvor gjennomtenkt hvert eneste brutale bilde var.

Dette er ikke ren fantasy slik man gjerne skulle trodd når man leser om boken, men heller mørk fantasy med røtter i virkeligheten. Røtter som stikker dypt i en virkelighet vi ikke liker å tenke på. Det er en del triggere i denne boken, men den kan også gi styrke til nettopp de som ville ha problemer med den. Boken kan fungere som et lys i mørket, man må bare komme gjennom den først.

Jeg vil ikke gå for mye inn på alle karakterene, det var dette med spoiler-land. Men la oss se litt på bokens tittelkarakter. Laura var for meg ofte ufordragelig, men så er det ofte tilfellet med tenåringene i bøkene jeg leser. De er liksom for tenåring. Når jeg sitter og reflekterer over boken jeg nettopp har lagt fra meg, så ser jeg hvordan alt hun sier og gjør er formet av livet hun har levd. Tingene hun har opplevd. Hun er et produkt av omgivelsene hun har levd i, menneskene hun har kjent, og hendelsene hun har vært utsatt for. Fra et rent skriveteknisk ståsted er hun en skikkelig godt gjennomtenkt karakter. Men fremdeles veldig vanskelig å ikke ville filleriste når man leser.

Sandtorv har skrevet en god bok. Formatteringen var ikke helt perfekt, og helhetlig hadde nok boken hatt godt av et større og mer erfarent forlagsteam. Men når man ser bort ifra det, og ser på boken for hva den er, så er dette en god bok. Den er drivende, spennende, og uhyggelig.

Dessverre er ikke denne typen fantasy helt min greie (er det mørk fantasy, realistisk fantasy, oppvekst-fantasy, finne-seg-selv fantasy? Vanskelig å finne en bås som passer). Men det betyr så absolutt ikke at jeg ikke anbefaller andre å lese boken. Gi den en sjanse, selv om den kommer fra et relativt nytt forlag, og kanskje ikke ser helt perfekt ut om man bare blar kjapt gjennom den. For selv om denne boken ikke helt var meg, så betyr ikke det at den ikke kan være noe for deg.


Alexander H. Sandtorv har doktorgrad i kjemi, og er fagforfatter på Universitetsforlaget. Han har utgitt blant annet fagtekster, noveller, og avisinnlegg. Profetien om Laura var hans debutroman. (Foto: Forfatterens Facebook)

ISBN: 9788269028027
Forlag: Umbrella Forlag
Utgitt: 2017
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

En smakebit på søndag – The Necromancer

Søndager er for litterære smakebiter, det gjelder Palmesøndag også. Endelig er jeg back in business, med nytt utseende på bloggen, en smakebit på lur, og en fin lite bunke nye bøker som venter på meg den neste uken. Men før jeg kommer til nye bøker, vil jeg fokusere litt på gamle. Som The Necromancer (Johannes Cabal #1), skrevet av Jonathan L. Howard. Uken smakebit er hentet fra denne, som jeg begynte på i fjor, og fullførte tidligere i år.

Om boken, fra Goodreads: Johannes Cabal sold his soul years ago in order to learn the laws of necromancy. Now he wants it back. Amused and slightly bored, Satan proposes a little wager: Johannes has to persuade one hundred people to sign over their souls or he will be damned forever. This time for real. Accepting the bargain, Jonathan is given one calendar year and a traveling carnival to complete his task. With little time to waste, Johannes raises a motley crew from the dead and enlists his brother, Horst, a charismatic vampire to help him run his nefarious road show, resulting in mayhem at every turn.

En fantastisk mørk komedie jeg likte svært godt, selv om det tok meg evigheter å lese den. Men så hadde det helt andre grunner da.

“We’re supposed to be doing the devil’s work and you’ve gone and contaminated it all with the whiff of virtue. I really don’t think you’ve quite got the hang of being an agent of evil.»

 

Dette er en bok full av fantastiske sitater, så jeg må innrømme jeg slet med å finne bare en smakebit. Så her får dere enda en.

 

“It’s a philosophical minefield!»

Cabal had a brief mental image of Aristotle walking halfway across an open field before unexpectedly disappearing in a fireball. Descartes and Nietzsche looked on appalled. He pulled himself together.

 

For flere smakebiter og boktips, ta turen til Mari sin blogg.

Håper dere har en fin søndag.

The Watchmaker of Filigree Street av Natasha Pulley

En av fjorårets favoritter, da hørt på lydbok. Jeg kjøpte den som gave til meg selv til jul i fjor, og det gikk ikke mange ukene før den hoppet til toppen av lesebunken min. Jeg leste denne i februar i år, men har ikke fått summet meg til å skrive anmeldelsen før nå.

Om boken, fra Goodreads
In 1883, Thaniel Steepleton returns to his tiny flat to find a gold pocketwatch on his pillow. When the watch saves Thaniel’s life in a blast that destroys Scotland Yard, he goes in search of its maker, Keita Mori – a kind, lonely immigrant. Meanwhile, Grace Carrow is sneaking into an Oxford library, desperate to prove the existence of the luminiferous ether before her mother can force her to marry. As the lives of these three characters become entwined, events spiral out of control until Thaniel is torn between loyalties, futures and opposing geniuses.

Det er vanskelig å plassere denne boken i en fin liten sjanger-boks. Omslaget skriker steampunk, men forlaget selv omtaler det som en historisk fantasy roman. Sannheten er nok at den er begge deler. Her er selvfølgelig gadgeter – det må det jo være i steampunk – men ikke på langt nær så mye som man kunne forventet av ren steampunk. Og så var det disse fantasy-elementene da. Som jeg ikke har tenkt til å fotelle dere om. Because, spilers!

Når man snakker om spoilere, så har jeg igrunn spoilet min egen anmeldelse med å si at dette var en av favorittene mine fra i fjor. Så det jeg gjør her er egentlig å prøve å forklare hvorfor jeg elsker denne boken, uten å gå for mye i detaljer. For dette er virkelig en bok man ikke vil vite for mye om før man begynner å lese.  Det er en spennende bok som til tider er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet. Men alikevel ikke. Det er vanskelig å forklare, men la meg prøve.

«. . . More octo . . .pi?» Thaniel said, knowing that it sounded wrong, though so did puses and podes. He tried to think where he had heard it last, but he did not often have business with more than one octopus at a time.

Handlingen er sentrert rundt Nathaniel, som foretrekker å bli kalt Thaniel (faren var Nat). Han jobber for myndighetene som telegrafist, en jobb som gir ham akkurat nok penger til å overleve, og samtidig sende penger til søsten i Scotland. En dag finner han en klokke på puten sin, og seks måneder senere redder klokken ham fra en terrorist-bombe. Siden klokken må ha vært programmert på forhånd, av noen som viste når og hvor bomben ville gå av, drar han på leting etter svar.

Samtidig møter vi Grace, en ung student som gjør alt i sin makt for å unngå å bli gift, så hun heller kan jobbe men eksperimentene sine. Hva dette har med Thaniel og klokken å gjøre, vel, det har jeg ingen planer om å fortelle dere om.

Everybody, professors and students and Proctors the same, knew that if the sign said ‘do not walk on the grass’, one hopped. Anybody who didn’t had failed to understand what Oxford was.

Handlingen finner sted i Viktoriatidens London, men vi får også innblikk i Japansk historie fra slutten av 1800-tallet, når forfatter tar oss med inn i Keita Mori’s fortid. Spennende og fasinerende, spesielt for meg som alltid har vært interessert i Japansk historie, men dessverre aldri har funnet tid til å sette meg inn i den. Det er dessverre ikke noe man brukte mye tid på når jeg gikk på skolen, så det er liksom noe man må finne ut av selv.

Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg elsker denne boken uten å gå for mye i detaljer. Det er karakterene, handlingen, settingen og historien. Det er liksom alle elementene, som Natasha Pulley klarer å binde sammen på en helt fantastisk måte. Dette er hennes debutroman, og jeg gleder meg til å lese mer fra henne. Kanskje det tilogmed kommer en oppfølger en dag. Jeg krysser ihvertfall fingrer og tær.


Natasha Pulley studerte Engelsk litteratur ved Oxford Univeistet. Etter å ha jobbet noen år tok hun en mastergrad i kreativ skriving ved UEA. Hun har bodd nitten måneder i Japan, på stipend fra Daiwa Anglo–Japanese Foundation. Hennes debutroman, The Watchmaker of Filigree Street, kom ut i 2015. Hennes andre bok, The Bedlam Stacks, forventes utgitt i august 2017.

ISBN: 9781620408339
Forlag: Bloomsbury USA
Utgitt: 2015
Format: Paperback
Kilde: Bokhyllen min

 

Harry Potter and the Cursed Child av Jack Thorne, J.K. Rowling, John Tiffany

Endelig er den her, etter at jeg har lovet i to måneder at den kommer, anmeldelsen min av Harry Potter and the Cursed Child. Dette er en litt annerledes bokomtale, for den er ikke bare for boken, men også for selve teaterstykke. Det faller seg naturlig for meg å samkjøre disse siden jeg både har lest boken og sett stykket i London. Pluss, stykket, skrevet av Jack Thorne, kom før boken, som er tilpasset fra manuskriptet av John Tiffany. J.K Rowling har godkjent begge deler, satt sitt navn på det, slik at det blir offisielt.

Men la oss begynne med det viktigste, boken. Her er hva forlaget har å si om den: It was always difficult being Harry Potter and it isn’t much easier now that he is an overworked employee of the Ministry of Magic, a husband and father of three school-age children.

While Harry grapples with a past that refuses to stay where it belongs, his youngest son Albus must struggle with the weight of a family legacy he never wanted. As past and present fuse ominously, both father and son learn the uncomfortable truth: sometimes, darkness comes from unexpected places.

Harry Potter and the Cursed Child er fortsettelsen på historien om Harry Potter, den åttende boken i serien. Handlingen finner sted 19 år etter Deathly Hallows, og følger Harry Potter, som nå er en overarbeidet ansatt hos Ministry of Magic, og hans sønn Albus Severus Potter, som skal begynne på Hogwarts. Stykket – som er i to deler – ble annonsert i 2015, og billetter kom i salg lenge før noen hadde sett snurten av boken, som i seg selv egentlig kun er manuskriptet til stykket.  Det hadde premiere i Palace Theatre i London’s West End den 30 juli, 2016.

Selv skaffet jeg meg billetter i oktober 2015, til forestillingene 11 desember 2016. De to delene kan man enten se to dager etter hverandre i ukedagene, eller på samme dag i helgene. Det virker kanskje rart å bestille teaterbilletter så lang tid i forveien (eller kanskje ikke, hva vet vel jeg), men det gir deg god tid til å planlegge. Tips til andre ting man kan gjøre i London finner du på slutten av anmeldelsen min.

Tilbake til den. Albus Severus Potter, sønn av Harry Potter himself, skal endelig begynne på Hogwarts. Men det er ikke lett når faren din er superkjendis, og forventningene til alle rundt deg er skyhøye. Ting blir ikke bedre når du sorteres i Slytherin, og på en eller annen måte blir bestis med Scorpius Malfoy. Man skulle tro det ikke kunne bli værre. Man tar feil.

Hovedhandlingen ligger sentrert rundt Albus og Scorpius, men vi følger også Harry, Ron, og Hermione i livene deres etter Hogwarts. Jeg vil ikke gå for mye inn i hva som skjer med dem alle, for det er ikke lange boken, og jeg vil ikke ta vekk noe fra de som eventuelt enda ikke har lest den. Men ett par stikkord kan jeg gi: polyjuice potion, time-turner, wibly-wobly-timey-wimey, og ikke minst, kranglete bokhyller.

Vakre Palace Theater (Foto: Cicilie Husebø Nilsen)

Ved første gjennomlesningen er det gøy å innblikk i livene deres, så mange år etter Hogwarts. Men som alle Harry Potter bøkene, så tar også denne boken for seg mer underliggende temaer. For hvordan håndterer selveste Harry Potter at en av hans sønner blir sortert i Slytherin? Uten at det kan sies å være en kjempespoiler kan jeg svare; dårlig. Det er ikke lett for ham å forstå. Albus er ikke som faren, eller den eldre broren James. Han er annerledes, og noen ganger føles det som ingen i familien forstår ham. Bare bestevennen Scorpius, som ikke har det så greit han heller.

Tematikken er viktig, for her er en hovedperson som ikke har det så godt hjemme. Selv om vi vet at faren hans ikke er en ond person, så betyr ikke det at han forstår seg på sønnen sin. Og dette er noe mange barn kan relatere til, at foreldrene ikke forstår seg på dem, uten at det betyr at foreldrene deres ikke er gode mennesker som bryr seg om dem.

Selvfølgelig, det faktum at Harry Potter er sånn som han er i Cursed Child, har gjort at mange hardcore fans nekter for at boken er noe mer enn fan fiction. Det er jo tross alt skrevet av John Thorne. Men, her er tingen, Rowling har valgt å sette navnet sitt på den. Hun har valgt å kalle den canon, si det er en offisiell del av serien. Man trenger ikke like det, men det er virkeligheten. Og er det virkelig så gale at Harry Potter ikke er perfekt? Jeg synes det er ganske naturlig jeg. Det er jo ikke uvanlig at foreldre ikke helt skjønner seg på alle sine barn. Pluss, la oss ikke glemme hvor Harry tilbrakte de første 11 årene av sitt liv, og alt det han måtte gjennom de neste syv etter det.

F.v: Paul Thornley, Noma Dumesweni, Jamie Parker

(Pressefoto)

Det eneste jeg vil si, er at det er vanskelig å visualisere denne boken slik man kan med de andre i serien. Og det er nok rett og slett fordi dette er et teaterstykke, det vi leser er manuskriptet fra prøvene til stykket. Det gir oss ikke samme innblikk i hva de føler, i hvordan handlingen påvirker dem. Det kommer frem når skuespillerne står på scenen. Det er der historien virkelig skinner, noe som også er hele poenget.

Teaterproduksjonen er av høy kvalitet, og skuespillerne de har valg passer perfekt til rollen. Jamie Parker er Harry Potter, Noma Dumesweni eier Hermione, og Paul Thornley ruler som Ron. De yngre skuespillerne – da spesielt Sam Clemmet som Albus og Anthony Boyle som Scorpius – gjør en formidabel jobb selvfølgelig, men det var trioen – de karakterene vi kjenner og elsker fra før – som jeg tror folk var mest bekymret for om de ville kjenne igjen i deres nye skikkelser.

Det e nok fremdeles mange som kun har lest boken, og jeg kan ikke anbefalle teaterstykket nok. Man må kjøpe billetter over ett år i forveien, så det gir en plenty av tid til å spare penger til turen. For det er verdt en langhelg i London, og det er også mye annet gøy du kan gjøre. Her er mine forslag:

  • Harry Potter Studio Tour
    • Når du først skal til London på Harry Potter tur, så må du få med det denne også. Har du vært tidligere? Det hadde jeg også. Fremdeles verdt å dra. Pluss, gavebutikken alene er verdt turen altså!
  • Primark
    • Billige klær, pluss de har nesten alltid noe fandom-relatert. Denne gang ble det Slytherin genser og treningsbukse på meg. Sist gang ble det HP natttøy.
  • British Museum
    • OK, kommer ikke på noe HP relatert i farten, men det er verdt ett besøk. Bare vær forberedt på store folkemengder.
  • King’s Cross Station
    • Platform 9 3/4. Nuff said.