Bokanmeldelse

ASIN: B013RND2H4
Forlag: Audible Audio (Createspace Independent Publishing)
Utgitt: 2015
Format: Lydbok
Kilde: Audible

The year is 2650. 75 years ago, an alien fleet attacked Earth. Without warning. Without mercy. We were not prepared. Hundreds of millions perished. Dozens of cities burned. We nearly lost everything.

Then, the aliens abruptly left. We rebuilt. We armed ourselves. We swore: never again. But the aliens never came back.

Until now. With overwhelming force the aliens have returned, striking deep into our territory, sending Earth into a panic. Our new technology is useless. Our new ships burn like straw. All our careful preparations are wasted. Now, only one man, one crew, and the oldest starship in the fleet stand between the Earth and certain destruction: ISS CONSTITUTION

Jeg fant denne inne på Audible, og falt helt for coveret. Jeg hadde hørt om forfatteren, men var ikke særlig kjent med selve boken. Men med gode omtaler der inne, og en spennende baksidetekst, så var det et enkelt valg å kjøpe den.

Det første som slo meg når jeg hørte på den, var at åpningsplottet var veldig likt den nye Battlestar Galactica (BSG) serien som kom i 2004. Så likt at det enkelte steder føltes som om boken var en direkte omskriving av serien. Det må jeg innrømme ikke er så veldig bra, men nå er vel denne type plot ikke akkurat så originalt at man kan si at BSG gjørde det først heller vil jeg tro.

Etterhvert som man kom inn i handlingen, og boken begynner å stå på egne ben (for å si det sånn), så glemte jeg fort denne sammenligningen. For dette er en spennende science fiction bok. Man kan vel si at den er litt sånn typisk for sjangeren (krigs-scifi, om jeg kan kalle undersjangeren det), men den har også gode og originale elementer. Til tider kan den være noe forutsigbar, uten at jeg følte dette gikk ut over flyten.

A few minutes later his XO appeared, saluting the marine guard as she crossed the threshold to the bridge, which sensibly resided deep within the armored core of the ship rather than being perched precariously on the top of the vessel like an old-style soda can on the fence, ready to be picked off as alien target practice.

Det er en relativt kort lytbok, på under 8 timer, men det er spenning omtrent fra start til slutt. Handlingen er lett å følge, og det er akkurat nok techno-babble (teknologiske ord og utrykk) til at man får en viss forståelse for hvordan teknologien fungerer, uten at man føler man må finne ordboken for å få oversikten.

Noen av karakterene er ganske stereotypiske, som den gretne gamle kapteinen som snart skal pensjonere seg, den alkoholiserte XOen, maskinsjefen som er som tatt rett ut av Star Trek, og en kvinne som stikker kjepper i hjulene på kapteinen fra dag en. Men stereotyper trenger ikke ødelegge en bok, og her må jeg si det funker rimelig bra. Det er en fin utvikling av de fleste karakterene, ihvertfall de forfatteren ser ut til å bry seg om. Som igjen blir de leseren bryr seg om.

Boken en langt fra perfekt, men det forventet jeg heller ikke. Jeg ville ha spennende og actionfylt science fiction, og det fikk jeg! Likhetstrekkene til BSG trekker litt ned, så da blir det tre sterke stjerner på Constitution. Men ikke la det skremme deg. Hvis du vil kose deg med lettlest science fiction, så er dette boken for deg.

ISBN: 9788205506961
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Format: Hardcover
Kilde: Bokhyllen min

Kine er en slave. Hun tvinges til å stå opp, tvinges til å gå på skolen, tvinges til å pugge ting hun ikke trenger, tvinges til å leve med kallenavnet Bobla, tvinges til å bytte helmelk ut med lettmelk, tvinges til å gå på svømming, og tvinges til å synge i det pillråtne julekoret. Hun må følge andres møkkaregler, i en møkkaby, i en møkkaverden.

Etter tidenes verste skoledag finner hun ei mystisk glasskule på kirkegården, med ei tøydukke i. Kula vokser til ei diger boble, stor nok til at hun kan gå inn og ut av den. Den inneholder nøkkelen til friheten hun har lengtet etter. Og den kan fly! Endelig kan hun melde seg ut! Drite i alle andre og være helt i fred. Bare hun, og den gufne filledukka. For alltid …

Bobla er Pettersen’s første utgivelse etter Ravneringene, og er noe helt annet. Målgruppen er også de noe yngre, men som en som er noen år (og litt til) over målgruppen, så må jeg si at denne boken passer godt for oss andre også. Kanskje det er fordi problemstillingene treffer, og vi alle kan kjenne oss igjen på Kine på en eller annen måte.

For Kine er en jente som ikke har det så bra. Hun mistrives på skolen, svømmetimen er tortur, og hjemme er det ingen forståelse å få. Det bare tvinges hun til å spise sunt, helmelk er jo helt forbudt, og ingen skjønner hvor vanskelig det er å være henne. Men så finner hun bobla, fantastiske, magiske, bobla. Som hun kan rømme inn i og flykte fra alt sammen. Bobla, som får uknuselige vegger når andre enn henne prøver å komme inn. Der kan hun være trygg, i fred fra alle som vil plage henne.

Bobla er en herlig ungsdomsbok, som handler om dette med å ikke passe helt inn, og ville flykte fra virkeligheten. Pettersens språk treffer, og det er lett å kjenne seg igjen i Kine’s ønske om å kunne stenge ute verden. Men det er jo ikke bare bra det heller, å stenge ute alt og alle. Hvordan dette går for Kine, det må du lese boken for å finne ut. For det burde du absolutt altså. Bobla passer perfekt for målgruppen, for den har en helt fantastisk beskjed å formidle.

Som ungdomsbok er den ganske spot on. For oss eldre kan den kanskje hjelpe oss med å forstå ungdommen bedre, se ting fra deres ståsted innimellom. Eller kanskje vi og ønsker å flykte innimellom? Ønsker oss vår egen liten boble, så vi får fri fra virkelighetens plikter for noen timer? Det er faktisk mulig det, i vår egen lille boble; Bobla. Så da er det bare å finne frem koseteppet, fyre i peisen om man er heldig og har muligheten til det, og sette seg ned med denne boken. Flykte inn i Pettersens verden, og bli der i noen timer.

ISBN: 9788283301656
Forlag: Liv Forlag
Utgitt: 2017
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

Trym og Frida er kjærester, men en kveld forsvinner Frida sporløst, og Trym skjønner etter hvert at det ikke er noen tilfeldighet: Det henger sammen med hennes egenskaper som “halving” – og han er den eneste som kan redde henne. Frida har i mellomtiden havnet i året 1666, da den onde Belial er lensmann i bygda. Hans djevelske prosjekt er å samle alle halvinger fra alle steder og tider hos seg og utrydde dem, for slik å få mer makt — og nå mangler han bare Trym.

Jeg mottok denne boken tidligere i høst, og begynte på den i slutten av oktober. Så kom november, og da leser jeg sjeldent pga. Nanowrimo. Men i romjulen var det endelig tid til å lese igjen, og da ble resten av denne slukt på noen timer. For dette er en drivende bok, som passer perfekt til målgruppen, og de av oss som er noen år eldre enn dette. Dette er oppfølgeren til Isilds Vrede, som jeg skrev om tidligere i år.

Jeg vil ikke gå særlig inn på handlingen, jeg gjør sjeldent det når det kommer til oppfølgere. Spoilere for tidligere bøker i serien vettu. Men la meg si noe om hvordan det var å lese boken. Jeg trenger ikke mange ordene; Det var skikkelig spennende. Boken hiver deg inn i handlingen ganskje kjapt, og det er få steder hvor spenningen dropper. Innimellom var det litt vanskelig å huske helt nøyaktig hva som skjedde i første boken, men det kom fort tilbake etterhvert, og handlingen i denne boken var heller ikke avhengig av at man husker hver minste detalj fra første boken.

Forfatteren har valgt å gjøre dialogen fra 1666 så realistisk som mulig, noe jeg fant oppfriskende. Det er fremdeles enkelt for ungdommen å skjønne hva som blir sagt, og der det kanskje blir vanskelig, har de Frida å støtte seg på, for hun sliter jo med det samme selv. I vår tid går Trym gjennom helvete av å ha mistet kjæresten sin, og samtidig vite mer om hva som kan ha skjedd enn noen andre, uten å faktisk kunne fortelle dette til noen. Samtidig er det vanskelig, når støttespillere han hadde i første boken, plutselig er som sunket i jorden, akkurat som Frida selv.

Oldertrøen har skrevet en skikkelig god oppfølger, som på noen måter kanskje er bedre enn første bok i serien. Vet ikke om det er spenningen, eller handlingen, men noe treffer meg litt bedre enn forrige gang. Så hadde jeg hatt halve stjerner, ja da hadde denne stått med 4,5.

Det eneste jeg har å utsette på denne boken, har ikke noe med boken å gjøre i det hele tatt. Det er noe jeg først oppdaget når jeg skulle skrive denne anmeldelsen. Både på Goodreads, og på forlagets egen side, så spoiler de jo en av tvistene i boken. En av de store tingene, kanskje den store tingen, og det er absolutt ikke greit. Hadde jeg sett det før jeg leste, så tipper jeg at jeg ville hatt en annen følelse når jeg leste boken. Og for noen ungdommer, så kan slike ting kanskje gjøre at de ikke gidd lese boken i det hele tatt. Det er litt sånn som når film trailere spoiler twisten på slutten. The Sixth Sense hadde nok ikke blitt en like stor sukksess om traileren viste at Bruce Willis var død hele tiden. Eller hva om baksideteksten på The Half-Blood Prince fortalte at Dumbledore døde? Det hadde ikke vært greit!

Så om du bryr deg om spoilere, vært obs på dette. For boken, den anbefaller jeg på det sterkeste. Både for barn og ungdom i målgruppen, og alle oss andre som liker gode ungdomsbøker!

Det har blitt lite tid til å skrive anmeldelser i det siste, da jeg har hatt max fokus på egen skriving. Men her er noen korte tanker om to av bøkene jeg har lest i det siste.

Isilds Vrede av John Olav Oldertrøen

ISBN: 9788283300970
Forlag: Liv Forlag
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

Trym og familien hans skal flytte fra alt det kjente for å overta bestemorens gård. Men hva er det som skjer med ham? Hvorfor ser og hører han ting som ingen andre gjør? På gården treffer Trym en merkelig jente i skogen, og skjønner at noe svært alvorlig er i ferd med å skje: Verden holder på å gå under! Det finnes bare én eneste måte å stoppe det på, men den oppgaven synes umulig.

Denne her trodde jeg faktisk at jeg hadde skrevet full anmeldelse av, men av en eller annen grunn ble den aldri ferdigskrevet i slutten av april, når jeg faktisk leste boken. Jeg var ikke i form etter påske, så det er nok derfor denne gikk i glemmeboken. Så her blir litt mer tanker enn for de andre bøkene.

Dette er en relativt lettlest ungdomsbok, men som alikevel krever en del av leseren. Forfatter og forlag kaller det øko-fantasy, jeg kaller det urban fantasy med øko-fokus. Jeg må innrømme at jeg ikke helt viste hva jeg ville synes om boken. Coveret er drit-kult, og var det som opprinnelig fikk meg til å legge merke til boken. Men når bøker settes inn i båser før jeg har lest dem, da merker jeg at jeg ikke liker meg. Ja, det er øko-begrepet jeg hadde problemer med. Jeg skjønner godt at det er brukt, hvorfor, og ikke minst hvor viktig problemstillingen er i dagens samfunn. Men det er bare det at jeg ikke liker når fantasyen min blir politisk. Så jeg må innrømme at jeg begynte på denne med en god dose reservasjoner.

De kan jeg med glede si var fort glemt. Det tok ikke mannge kapitlene før jeg var dradd inn i handlingen, og kun hadde lyst til å lese videre på boken. Tematikken er viktig, men måten det hele er flettet inn på i boken gjør at man ikke føler at man får det inn med teskje. For boken i seg selv er en skikkelig god ungdomsbok, som passer for leseglade gutter og jenter.

Firefight av Brandon Sanderson

ISBN: 9780575104495
Forlag: Gollancz
Utgitt: 2015
Format: Paperback
Kilde: Bokhyllen min (kjøpt)

Babylon Restored, formerly Manhattan, may give David answers. Ruled by the mysterious High Epic, Regalia, David is sure Babylon Restored will lead him to what he needs to find. And while entering another city oppressed by a High Epic despot is a gamble, David’s willing to risk it. Because killing Steelheart left a hole in David’s heart. A hole where his thirst for vengeance once lived. Somehow, he filled that hole with another Epic—Firefight. And he’s willing to go on a quest darker, and more dangerous even, than the fight against Steelheart to find her, and to get his answers.

Firefight er andre bok i Sanderson’s The Reckoners serie. Dette er en oppfølger til Steelheart, som jeg leste for noen år siden. Hovedkarakter David lever i en verden hvor alle som får superkrefter blir onde, og de styrer over de uten krefter med jernhånd. Men en liten gruppe mennesker kjemper tilbake, the Reckoners. Basert på et supert konsept, og skrevet av Brandon Sanderson, som jeg enda har tilgode å lese en dårlig bok av.

Jeg vil ikke si for mye om handlingen, bare det å lese baksideteksten er en spoiler til første bok i serien. Men la meg si det sånn, dette er en bok man glatt leser ferdig på noen timer en ettermiddag, og når man først kommer skikkelig inn i handlingen er den vanvittig vanskelig å legge fra seg. Så det er greit å ha den ettermiddagen tilgjengelig. Pluss, den er ikke forutsigbar, noe som er et skikkelig pluss for sjangeren (ungdomsbøker). Anbefalles, men les Steelheart først.

Jeg fikk denne boken for noen måneder siden, men har fra første stund vist at det var en bok jeg måtte lese når jeg var i rett sinnstilstand. For bare det å lese baksideteksten fortalte meg at det ville bli en bok med sterke inntrykk. Men nå i morges satt jeg her, med kroppen full i feber og forkjølelse, fant den frem fra lesebunken på stuebordet, og satt meg ned for å lese.

Dette er ikke en omtale for de som ikke ønsker å vite hva som skjer i boken. For dette er ikke en bok jeg kan skrive om uten å gå inn på handling på en mer detaljert måte enn hva jeg normalt gjør. Men jeg skal gjøre mitt beste for å ikke gi for mange spoilere.

Forlaget om boken

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på nattbordet – en dag skal komme på besøk.

Mari bor i en hytte ved stranden sammen med sin mor, Sissel. Hennes far, Abdul, har hun ikke sett på over to år, og Sissel gjør det hun kan for å få økonomien til å rundt. Men det er ikke lett for en alenemor, og redningen kommer i Petter. Den rike advokaten som forelsker seg i henne, av alle mennesker, og som virker som svaret på hennes bønner. Men så en dag, mens Petter er på besøk, forsvinner Mari sporløst fra stranden utenfor hytten. Politiet tror hun har druknet i vannet, en ulykke, men noe lik blir aldri funnet.

Myriam H. Bjerkli har skrevet en bok full at sterke inntrykk, som forteller historien om Mari, en liten jente som syv år gammel blir kidnappet fra sitt hjem, og blir holdt fanget i en kjeller av en mann som vil at hun kaller ham «pappa». Det blir ganske snart klart at han slett ikke er hennes far, og absolutt ikke tok henne fordi han ønsker seg en datter.

Men at han tok nettopp Mari er ikke bare på slump. Det er en grunn til det, en grunn til at nettopp hun ble valgt. Hun som skulle drepes, men som han ikke klarer å ta livet av. Som leser sitter man med klump i halsen, for man vet så altfor godt hvorfor han beholder henne. Hvorfor han gjemmer henne i kjelleren, og begynner en langtekkelig jobb med å hjernevaske den lille jenten, for å få henne til å tro at hennes mor ikke ville ha henne lenger. At Sissel er glad Mari er borte fra livet sitt for alltid.

-Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke stort mer enn et lite håpefult pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.
-Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.

 

Igjen sitter en mor som er knust, og søker til sin kjæreste for trøst. Han tar imot henne med åpne armer, og bringer henne inn i sitt liv i luksus. Med stort hus, dyre klær, og en søster som bor i kjellerleiligheten som har vært gjennom nettopp det samme som Sissel. Som også har kjent på det å miste et barn. Men bak fasaden skjuler det seg et monster. Og når Sissel endelig finner ut hvilken mann Petter egentlig er, er hun fanget i et forhold hun ikke kommer seg ut av.

Bjerkli forteller en hjerteskjærende historie, som for så altfor mange barn i verden ikke bare er fantasi, men grufull virkelighet. Og hun gjør det på en fengende måte, som gjør det vanskelig å legge boken fra seg, trass dens grufulle innhold. Der noen forfattere kanskje ville gjemt seg bak kunstens skjold og skrevet med grotesk beskrivelse hva den lille jenten må gjennom, gir hun kun en liten setning, uskyldig i sin beskrivelse, som sier mer enn tusen ord. Der mange gjerne hadde holdt seg i skinnet når det kom til barnets lidelse, men gått inn i ukritisk beskrivende detalj hva Sissel må gjennom hver gang Petter mente hun hadde gjort noe feil, gjør Bjerkli det enkelt. Og det holder i lange baner. For vi vet så ufattelig godt hva som skjer.

Jeg har fått vite av mange at dette er boken man ikke leser med mindre man er klar for det. Men jeg tror aldri man er klar for denne type bøker. Uansett hvilken sinnstilstand man er i, så vil denne boken gi et inntrykk. Den vil sette sine spor. Og det skal den også. For dette er virkeligheten til så altfor mange.

For mange barn lider tilsvarense sjebne som Mari. For mange kvinner lever under samme forhold som Sissel, fanget i sine egne hjem, terrorisert av mennene som sier de elsker dem. Og så det er sagt, selv om det ikke var et tema i denne boken, så er det også altfor mange menn der ute som lever i konstant frykt. Frykt for kvinnene i sine liv, som kanskje ikke fysisk mishandler dem, men som psykisk bryter dem ned hver eneste dag.

Lille Linerle er gjerne en litt anderledes krim fortelling, men det er en av de få jeg har lest som har gitt så sterke inntrykk. Det er en grunn til at jeg foretrekker de mer fantastiske sjangrene, for de gir meg en måte å flykte fra virkeligheten på. Der grufulle ting gjerne skjer, men det hele er så virkelighetsfjernt at man ikke tenker så mye på det i ettertid.

Har du ikke lest denne boken, så anbefaler jeg at du gjør det. Ja, den er grufull. Den er hjerteskjærende. Den kan være vanskelig å lese, men like vanskelig å legge fra seg. Og den er verdt hver eneste tåre som kanskje kommer presende på underveis. Vent gjerne til du tror du er klar, men for å være ærlig, så er man aldri klar for å lese denne boken. Men les den alikevel.


Myriam H. Bjerkli (1963) er født i Tromsø, men er i dag bosatt i Larvik. Hun jobber som forfatter, frilans journalist / fotograf, oversetter, selger, redaktør og forlegger. Hun debuterte med ungdomsromanen Cyprianus i 2007 på Gyldendal Forlag. Lille Linerle er hennes første krimroman. (Tekst: Forlaget hjemmeside. Foto: Ane Cathrine Buck, hentet fra forfatterens blogg)

ISBN: 9788283301359
Forlag: Liv Forlag
Utgitt: 2017
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

 

Dette er den tredje og siste av Høiback’s ungdomsbøker om Sophis Blix. Jeg har lest nummer to og tre nå i påsken, men ettersom dette er den siste som ble utgitt – kom ut i fjor – så valgte jeg å fokusere anmeldelsen min på denne. Bøkene kan fint leses frittstående også nemlig.

Forlaget om boken
Det hviler en eldgammel forbannelse over Osebergskipet, og denne vekkes til live av den nazistiske organisasjonen Lokes Liberation. Sophus Blix får sitt tøffeste oppdrag noensinne. Han må avverge Ragnarok – verdens undergang. Ved hjelp av sin kreativitet og evne til å knekke koder, må han kjempe med livet som innsats. Klarer han å stanse Osebergskipets forbannelse?

De tre bøkene følger Sophus fra tenårene til ung arkeologistudent. Sistnevnte i denne boken, hvor han med hjelp av brev fra sin avdøde onkel Ludvig må stoppe Loke fra å gjenoppstå og Ragnarok fra å ødelegge verden. Med andre ord, helt vanlig kost for en arkeologistudent. Og jeg bør vite, som er utdannet arkeolog. (Jepp, de gangene jeg har reddet verden, som dere alle bare er uvvitende om altså. If you only knew sier nå bare jeg).

Jeg måtte omstille meg litt når jeg skulle lese disse bøkene, for hodet mitt var ikke helt i ungdomsbok-verdenen, så jeg forventet litt for mye. Det skal man jo ikke, for disse bøkene er hovedsakelig ment for ungdommen, og selv om jeg er ganske så ungdommelig, så er det litt over tiåret siden jeg var tenåring for å si det sånn. Når man først husker hvem som er publikum for disse bøkene, så bryr man seg ikke om det mangler litt beskrivelser, og ting er litt for enkelt. For der spiller ingen rolle. Det skal være forståelig, også for de som knapt er blitt tenåringer. Og det er det, uten at jeg føler bøkene på noen måte er rene barnebøker.

Osebergskipet var fortøyd til steinblokken fordi den skulle beskytte menneskene fra ragnarok. I den norrøne myten om verdens ende står det at jordens største skip, Naglfar, skal slites løs og føre en hær full av jotner til Valhall. Der skal de, med Loke i spissen, drepe de mektige gudene. Men ett skip er ikke nok. De trenger et skip til for å narre gudene. Loke vil seile inn på et praktskip for å overgi seg selv og hele hæren. Skipet må være så flott at det blender  den enøyde Odin. Gudene vil ta godt imot ham, men etter dager og netter med fest, fullfører Loke sviket. Han låser opp de 640 portene til festsalen, og slippet Naglfar inn med 100 000 jotner.
Loke er ikke i tvil om hvilket skip han vil bruke for å lure gudene. Han vet ikke om noe vakrere skip enn  volvens gravskip fra gården Oseberg utenfor Tønsberg.

 

Bøkene blander nåtid med fortid, og er litt som en historietime gjemt i masse god handling. Perfekt for en ungdomsbok, hvor man kan lære barna noe, samtidig som de har en god leseopplevelse. De kan leve seg inn i handlingen, og lære ting på samme tid. Noe som ofte kan bli vanskelig å gjennomføre uten at man blir for opphengt i hva man synes barna bør lære. Da er det lett å glemme handlingen som skal få barna til å lese videre. Høiback har løst dette på en glitrende måte.

Av de to jeg har lest i helgen, er Osebergskipets forbannelse den klart beste. Kanskje det er forfatteren som har utviklet seg, eller kanskje jeg bare likte kildematerialet best her. Osebergskipet fasinerer de fleste, og jeg har jo vært i Tønsberg flere ganger og sett byggingen av Saga Oseberg (som naturligvis nevnes i boken). Den er også litt mindre all-over-the-place. Bok nummer to – Evolusjonens voktere –  ble til tider litt for rotete. Det problemet føler jeg ikke Osebergskipets forbannelse har.

Høibeck har skrevet noen skikkelig flotte ungdomsbøker. Om man ikke bryr seg om litt spoilere fra tidligere bøker, kan man helt fint begynne med Osebergskipets forbannelse, og så heller lese de to første senere. Dette er bøker som passer fint for ungdommen i huset, og foreldrene demmes for den saks skyld. Lett underholdning, som både er spennende og lærerik. Akkurat sånn man vil ha det.


Steinar Høiback ble føst 1 desember 1972 i Tønsberg. Han er utdannet lærer, og bor og jobber fremdeles i byen. Han brenner for lokalhistorie, og er en aktiv kulturarbeider. Har er også bl.a tekstforfatter og komponist. Han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2009 med ungdomsromanen Gutenbergs hemmelighet, den første boken om Sophus Blix. (Foto: Myriam H. Bjerkli)

ISBN: 9788283301182
Forlag: Liv Forlag
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

 

For snart to år siden fikk jeg en forespørsel fra forfatteren om jeg ønsket å være testleser for denne boken. Siden jeg hadde tid takket jeg ja på stedet. Det er da spesielt gøy å se boken utgitt, og jeg gledet meg til å lese den igjen.

Om boken
Laura opplever sitt største mareritt da datteren hennes forsvinner sporløst en natt. På jakt etter datteren, reiser Laura gjennom et tåkefylt, ukjent rike hvor alt som vokser består av metall. Ledet av en grønn stjerne må Laura utforske både landskapet hun beveger seg gjennom, og seg selv. Minner fra fortiden forsøker å fortelle henne noe, og langsomt kommer mørke hemmeligheter til overflaten. Alt Laura vet, er at hun har tretten dager på seg. Tretten dager før datteren er fortapt for alltid. Tretten dager til verdens ende

Jeg husket ikke så altfor mye av handlingen når jeg først begynte å lese boken, noe som jeg selv synes var bra, for da ville jeg ikke sitte å sammenligne hva jeg leste da med det ferdige produktet. Det ble nesten en helt ny leseopplevelse, som jo er hva boken fortjener.

Laura er sytten år, og rømmer til øya Ravnøy med datteren Freja. Hva hun rømmer fra er ukjent, men man kan føle hennes redsel og trang til å komme seg vekk fra første side. På den little øyen finner hun en natt unge Nina i kjelleren på hytten. Nina er helt alene, snakker ikke, og rømmer fra en ukjent skikkelse. Når han kommer må de rømme alle tre. Dagen etter våkner Laura på en ukjent plass, Tåkelandet, hvor trærene er av metall, og hverken Nina eller Freja er å finne. Men skikkelsen har funnet henne. I flukten fra ham treffer hun en mann, som vet hvor hun kan finne datteren. Men hun har bare tretten dager på seg. Han kan vise henne veien, og sammen rømmer de fra den jagende skikkelsen.

Laura har blod på hendene.
Det må være hennes eget blod, for hun har flenger i den høyre håndflaten. Sårene er dypere enn papirkutt, mer ugjevne, og selv om hun ikke husker hvordan hun fikk dem, sprer en uggen følelse seg i henne.
(s. 5)

 

Boken føles som en oppvekstroman pakket inn i fantasy-papir. Den handler ikke bare om Laura’s søken etter datteren, men om hennes fortid. Hvordan endte hun opp på Ravnøy? Hva fikk henne til å flykte, og hva er det egentlig hun flykter fra? Til tider føles det som handlingen er en rekke metaforer, og fortid og nåtid blandes sammen på en noe forvirrende måte. Bildebruken er til dels brutal, på grenser til hva jeg selv følge meg komfortabel med. Og la det være sagt, det skal mye til å få meg ukomfortabel når jeg leser.

Men det var ikke beskrivelsene i seg selv, men hva de stod for. Og det er jo her det ligger. For selv om jeg følte deler av det var totalt unødvendig når jeg leste det, så har alt sin plass. Når man kommer til enden av visen, så ser man hvor gjennomtenkt hvert eneste brutale bilde var.

Dette er ikke ren fantasy slik man gjerne skulle trodd når man leser om boken, men heller mørk fantasy med røtter i virkeligheten. Røtter som stikker dypt i en virkelighet vi ikke liker å tenke på. Det er en del triggere i denne boken, men den kan også gi styrke til nettopp de som ville ha problemer med den. Boken kan fungere som et lys i mørket, man må bare komme gjennom den først.

Jeg vil ikke gå for mye inn på alle karakterene, det var dette med spoiler-land. Men la oss se litt på bokens tittelkarakter. Laura var for meg ofte ufordragelig, men så er det ofte tilfellet med tenåringene i bøkene jeg leser. De er liksom for tenåring. Når jeg sitter og reflekterer over boken jeg nettopp har lagt fra meg, så ser jeg hvordan alt hun sier og gjør er formet av livet hun har levd. Tingene hun har opplevd. Hun er et produkt av omgivelsene hun har levd i, menneskene hun har kjent, og hendelsene hun har vært utsatt for. Fra et rent skriveteknisk ståsted er hun en skikkelig godt gjennomtenkt karakter. Men fremdeles veldig vanskelig å ikke ville filleriste når man leser.

Sandtorv har skrevet en god bok. Formatteringen var ikke helt perfekt, og helhetlig hadde nok boken hatt godt av et større og mer erfarent forlagsteam. Men når man ser bort ifra det, og ser på boken for hva den er, så er dette en god bok. Den er drivende, spennende, og uhyggelig.

Dessverre er ikke denne typen fantasy helt min greie (er det mørk fantasy, realistisk fantasy, oppvekst-fantasy, finne-seg-selv fantasy? Vanskelig å finne en bås som passer). Men det betyr så absolutt ikke at jeg ikke anbefaller andre å lese boken. Gi den en sjanse, selv om den kommer fra et relativt nytt forlag, og kanskje ikke ser helt perfekt ut om man bare blar kjapt gjennom den. For selv om denne boken ikke helt var meg, så betyr ikke det at den ikke kan være noe for deg.


Alexander H. Sandtorv har doktorgrad i kjemi, og er fagforfatter på Universitetsforlaget. Han har utgitt blant annet fagtekster, noveller, og avisinnlegg. Profetien om Laura var hans debutroman. (Foto: Forfatterens Facebook)

ISBN: 9788269028027
Forlag: Umbrella Forlag
Utgitt: 2017
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

En av fjorårets favoritter, da hørt på lydbok. Jeg kjøpte den som gave til meg selv til jul i fjor, og det gikk ikke mange ukene før den hoppet til toppen av lesebunken min. Jeg leste denne i februar i år, men har ikke fått summet meg til å skrive anmeldelsen før nå.

Om boken, fra Goodreads
In 1883, Thaniel Steepleton returns to his tiny flat to find a gold pocketwatch on his pillow. When the watch saves Thaniel’s life in a blast that destroys Scotland Yard, he goes in search of its maker, Keita Mori – a kind, lonely immigrant. Meanwhile, Grace Carrow is sneaking into an Oxford library, desperate to prove the existence of the luminiferous ether before her mother can force her to marry. As the lives of these three characters become entwined, events spiral out of control until Thaniel is torn between loyalties, futures and opposing geniuses.

Det er vanskelig å plassere denne boken i en fin liten sjanger-boks. Omslaget skriker steampunk, men forlaget selv omtaler det som en historisk fantasy roman. Sannheten er nok at den er begge deler. Her er selvfølgelig gadgeter – det må det jo være i steampunk – men ikke på langt nær så mye som man kunne forventet av ren steampunk. Og så var det disse fantasy-elementene da. Som jeg ikke har tenkt til å fotelle dere om. Because, spilers!

Når man snakker om spoilere, så har jeg igrunn spoilet min egen anmeldelse med å si at dette var en av favorittene mine fra i fjor. Så det jeg gjør her er egentlig å prøve å forklare hvorfor jeg elsker denne boken, uten å gå for mye i detaljer. For dette er virkelig en bok man ikke vil vite for mye om før man begynner å lese.  Det er en spennende bok som til tider er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet. Men alikevel ikke. Det er vanskelig å forklare, men la meg prøve.

«. . . More octo . . .pi?» Thaniel said, knowing that it sounded wrong, though so did puses and podes. He tried to think where he had heard it last, but he did not often have business with more than one octopus at a time.

Handlingen er sentrert rundt Nathaniel, som foretrekker å bli kalt Thaniel (faren var Nat). Han jobber for myndighetene som telegrafist, en jobb som gir ham akkurat nok penger til å overleve, og samtidig sende penger til søsten i Scotland. En dag finner han en klokke på puten sin, og seks måneder senere redder klokken ham fra en terrorist-bombe. Siden klokken må ha vært programmert på forhånd, av noen som viste når og hvor bomben ville gå av, drar han på leting etter svar.

Samtidig møter vi Grace, en ung student som gjør alt i sin makt for å unngå å bli gift, så hun heller kan jobbe men eksperimentene sine. Hva dette har med Thaniel og klokken å gjøre, vel, det har jeg ingen planer om å fortelle dere om.

Everybody, professors and students and Proctors the same, knew that if the sign said ‘do not walk on the grass’, one hopped. Anybody who didn’t had failed to understand what Oxford was.

Handlingen finner sted i Viktoriatidens London, men vi får også innblikk i Japansk historie fra slutten av 1800-tallet, når forfatter tar oss med inn i Keita Mori’s fortid. Spennende og fasinerende, spesielt for meg som alltid har vært interessert i Japansk historie, men dessverre aldri har funnet tid til å sette meg inn i den. Det er dessverre ikke noe man brukte mye tid på når jeg gikk på skolen, så det er liksom noe man må finne ut av selv.

Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg elsker denne boken uten å gå for mye i detaljer. Det er karakterene, handlingen, settingen og historien. Det er liksom alle elementene, som Natasha Pulley klarer å binde sammen på en helt fantastisk måte. Dette er hennes debutroman, og jeg gleder meg til å lese mer fra henne. Kanskje det tilogmed kommer en oppfølger en dag. Jeg krysser ihvertfall fingrer og tær.


Natasha Pulley studerte Engelsk litteratur ved Oxford Univeistet. Etter å ha jobbet noen år tok hun en mastergrad i kreativ skriving ved UEA. Hun har bodd nitten måneder i Japan, på stipend fra Daiwa Anglo–Japanese Foundation. Hennes debutroman, The Watchmaker of Filigree Street, kom ut i 2015. Hennes andre bok, The Bedlam Stacks, forventes utgitt i august 2017.

ISBN: 9781620408339
Forlag: Bloomsbury USA
Utgitt: 2015
Format: Paperback
Kilde: Bokhyllen min

 

Endelig er den her, etter at jeg har lovet i to måneder at den kommer, anmeldelsen min av Harry Potter and the Cursed Child. Dette er en litt annerledes bokomtale, for den er ikke bare for boken, men også for selve teaterstykke. Det faller seg naturlig for meg å samkjøre disse siden jeg både har lest boken og sett stykket i London. Pluss, stykket, skrevet av Jack Thorne, kom før boken, som er tilpasset fra manuskriptet av John Tiffany. J.K Rowling har godkjent begge deler, satt sitt navn på det, slik at det blir offisielt.

Men la oss begynne med det viktigste, boken. Her er hva forlaget har å si om den: It was always difficult being Harry Potter and it isn’t much easier now that he is an overworked employee of the Ministry of Magic, a husband and father of three school-age children.

While Harry grapples with a past that refuses to stay where it belongs, his youngest son Albus must struggle with the weight of a family legacy he never wanted. As past and present fuse ominously, both father and son learn the uncomfortable truth: sometimes, darkness comes from unexpected places.

Harry Potter and the Cursed Child er fortsettelsen på historien om Harry Potter, den åttende boken i serien. Handlingen finner sted 19 år etter Deathly Hallows, og følger Harry Potter, som nå er en overarbeidet ansatt hos Ministry of Magic, og hans sønn Albus Severus Potter, som skal begynne på Hogwarts. Stykket – som er i to deler – ble annonsert i 2015, og billetter kom i salg lenge før noen hadde sett snurten av boken, som i seg selv egentlig kun er manuskriptet til stykket.  Det hadde premiere i Palace Theatre i London’s West End den 30 juli, 2016.

Selv skaffet jeg meg billetter i oktober 2015, til forestillingene 11 desember 2016. De to delene kan man enten se to dager etter hverandre i ukedagene, eller på samme dag i helgene. Det virker kanskje rart å bestille teaterbilletter så lang tid i forveien (eller kanskje ikke, hva vet vel jeg), men det gir deg god tid til å planlegge. Tips til andre ting man kan gjøre i London finner du på slutten av anmeldelsen min.

Tilbake til den. Albus Severus Potter, sønn av Harry Potter himself, skal endelig begynne på Hogwarts. Men det er ikke lett når faren din er superkjendis, og forventningene til alle rundt deg er skyhøye. Ting blir ikke bedre når du sorteres i Slytherin, og på en eller annen måte blir bestis med Scorpius Malfoy. Man skulle tro det ikke kunne bli værre. Man tar feil.

Hovedhandlingen ligger sentrert rundt Albus og Scorpius, men vi følger også Harry, Ron, og Hermione i livene deres etter Hogwarts. Jeg vil ikke gå for mye inn i hva som skjer med dem alle, for det er ikke lange boken, og jeg vil ikke ta vekk noe fra de som eventuelt enda ikke har lest den. Men ett par stikkord kan jeg gi: polyjuice potion, time-turner, wibly-wobly-timey-wimey, og ikke minst, kranglete bokhyller.

Vakre Palace Theater (Foto: Cicilie Husebø Nilsen)

Ved første gjennomlesningen er det gøy å innblikk i livene deres, så mange år etter Hogwarts. Men som alle Harry Potter bøkene, så tar også denne boken for seg mer underliggende temaer. For hvordan håndterer selveste Harry Potter at en av hans sønner blir sortert i Slytherin? Uten at det kan sies å være en kjempespoiler kan jeg svare; dårlig. Det er ikke lett for ham å forstå. Albus er ikke som faren, eller den eldre broren James. Han er annerledes, og noen ganger føles det som ingen i familien forstår ham. Bare bestevennen Scorpius, som ikke har det så greit han heller.

Tematikken er viktig, for her er en hovedperson som ikke har det så godt hjemme. Selv om vi vet at faren hans ikke er en ond person, så betyr ikke det at han forstår seg på sønnen sin. Og dette er noe mange barn kan relatere til, at foreldrene ikke forstår seg på dem, uten at det betyr at foreldrene deres ikke er gode mennesker som bryr seg om dem.

Selvfølgelig, det faktum at Harry Potter er sånn som han er i Cursed Child, har gjort at mange hardcore fans nekter for at boken er noe mer enn fan fiction. Det er jo tross alt skrevet av John Thorne. Men, her er tingen, Rowling har valgt å sette navnet sitt på den. Hun har valgt å kalle den canon, si det er en offisiell del av serien. Man trenger ikke like det, men det er virkeligheten. Og er det virkelig så gale at Harry Potter ikke er perfekt? Jeg synes det er ganske naturlig jeg. Det er jo ikke uvanlig at foreldre ikke helt skjønner seg på alle sine barn. Pluss, la oss ikke glemme hvor Harry tilbrakte de første 11 årene av sitt liv, og alt det han måtte gjennom de neste syv etter det.

F.v: Paul Thornley, Noma Dumesweni, Jamie Parker

(Pressefoto)

Det eneste jeg vil si, er at det er vanskelig å visualisere denne boken slik man kan med de andre i serien. Og det er nok rett og slett fordi dette er et teaterstykke, det vi leser er manuskriptet fra prøvene til stykket. Det gir oss ikke samme innblikk i hva de føler, i hvordan handlingen påvirker dem. Det kommer frem når skuespillerne står på scenen. Det er der historien virkelig skinner, noe som også er hele poenget.

Teaterproduksjonen er av høy kvalitet, og skuespillerne de har valg passer perfekt til rollen. Jamie Parker er Harry Potter, Noma Dumesweni eier Hermione, og Paul Thornley ruler som Ron. De yngre skuespillerne – da spesielt Sam Clemmet som Albus og Anthony Boyle som Scorpius – gjør en formidabel jobb selvfølgelig, men det var trioen – de karakterene vi kjenner og elsker fra før – som jeg tror folk var mest bekymret for om de ville kjenne igjen i deres nye skikkelser.

Det e nok fremdeles mange som kun har lest boken, og jeg kan ikke anbefalle teaterstykket nok. Man må kjøpe billetter over ett år i forveien, så det gir en plenty av tid til å spare penger til turen. For det er verdt en langhelg i London, og det er også mye annet gøy du kan gjøre. Her er mine forslag:

  • Harry Potter Studio Tour
    • Når du først skal til London på Harry Potter tur, så må du få med det denne også. Har du vært tidligere? Det hadde jeg også. Fremdeles verdt å dra. Pluss, gavebutikken alene er verdt turen altså!
  • Primark
    • Billige klær, pluss de har nesten alltid noe fandom-relatert. Denne gang ble det Slytherin genser og treningsbukse på meg. Sist gang ble det HP natttøy.
  • British Museum
    • OK, kommer ikke på noe HP relatert i farten, men det er verdt ett besøk. Bare vær forberedt på store folkemengder.
  • King’s Cross Station
    • Platform 9 3/4. Nuff said.

Jeg mottok pressemelding om denne boken i fjor høst, og ble såpass nysgjerrig at jeg forespurte muligheten for et leseeksemplar. Det tok meg lengre enn jeg ønsket å lese den, men helt på tampen av fjoråret ble det gjort. Noe forsinket, men her kommer endelig anmeldelsen min.

Forlaget om boken
Året er 2025 i, Tasiilaq i Grønland. Det er sommer, og solen går aldri ned. Dette preger innbyggerne, som søvnløst famler rundt i lyset mens krigen raser nede i Europa. De søvnløse er en stafettroman om det grønlandske samfunnet med alle sine utfordringer.

Allerede på baksiden av boken omtales den som en stafettroman, noe jeg må innrømme at jeg egentlig ikke helt forstod hva mente. Så begynte jeg å lese, og kom vel ganske fort frem til hva det måtte bety. Her er ingen kapittelinndeling, og handlinger flyter sømløst fra karakter til karakter. Der er ikke lagt inn den vanlige avslutningen i handlingen, hvor man går fra en hendelse til en annen, og det normalt faller seg helt naturlig å legge inn kapittel.

Det tok litt tid å bli vandt til dette, jeg liker å kunne ta pauser i boken når jeg leser, noe jeg fant var litt vanskelig når det ikke var noen naturlige steder å ta pausen. Man kommer fort inn i det, og boken er heller ikke så lang at man ikke fint kan lese den på en ettermiddag.

Handlingen utspiller deg i det little samfunnet Tasiilaq på Grønnland, hvor vi følger over tyve mennesker i løpet av ett døgn i livet deres. Handlingen er sentrert rundt det lille distrikssykehuset, hvor vi treffer både dansker og grønnlendere, samt turister fra kontinentet. Det er midtsommer, året er 2025, og i Europa raser krigen videre. På Grønnland går sin vandte gang, langt fra krigen, men alikevel så nærmt.

Vi møter Carina, som sliter med å sove i midnattsolen. Uansett hvor tykke gardinene er, så trenger det alltid noe sol gjennom. Det blir aldri helt mørkt. Vi treffer hennes mann, Ejnar, som jobber som ambulansesjåfør. Bjerregaard, distrikslegen, Rikke, hans kone, og Michelle, den tyske turisten som falt i fjellet. Vi følger dem, og en haug med andre personer med tilknytning til sykehuset, gjennom døgnet, hvor mer enn man skulle trodd kommer til å skje.

Carina våkner ikke. For hun har ikke sovet. Jeg er allerede død, tenker hun. Død, men våken. Enda en natt under søvnløshetens tunge dyne, martret av nattesolen. Har jeg smerter i dag? Eller er det bare den sedvanelige hodepinen? Hun kjenner etter hvor smertedjevelen har gjemt seg; den pleier å krype i ly i knoklene i hoften hvor den ligger på lur, for så å bykse fram som en falsk alarm om å skulle på do. Hun etterforsker kroppens forskjellige nisjer og avkroker. Men hun kan ikke finne den. Den har endelig slumret inn, tenker hun. Men jeg er våken. (s. 5)

Handlingen flyter sømløst fra person til person, og selv om det er et stort persongalleri for en så kort bok, så føler man seg ikke overveldet. Med sine 157 sider føles den akkurat lang nok. Man blir fort vandt til mangelen på kapitler, og etterhvert føler man det som man nesten kjenner disse personene.

Vi får et lite innblikk i hvordan kriger raser i Europa, men det hele føles så veldig langt vekke på Grønnland. Der går livene videre, og selv om man håper krigen holder seg på kontinentet, lever man ikke i frykt for at den plutselig en dag skal stå på dørstokken. Man har sine egne liv å tenke på, ens egne problemer å forholde seg til.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til med denne boken. Jeg ønsket å lese den basert på den presentasjon i pressemeldingen, og ikke minst, på grunn av den meget gule forsiden. Det var noe med den som dro oppmerksomheten min, kanskje mer enn blurben om boken. De søvnløse er anderledes enn mye av det jeg leser til vanlig, men også på mange måter lik. Det er en form for realisme jeg ikke viste jeg likte. Dens mangel på kapitler ville normalt ha plaget meg, men etter en stund tenkte jeg ikke over det lenger. Den er spennende, uten å være actionfylt. Den overrasker, ikke uvventet.


Kim Leine er en kritikerrost norsk-dansk forfatter. Han fikk Nordisk Råds litteraturpris 2013 for sin roman Profetene i Evighetsfjorden. Han er født i Norge i 1961, men flyttet til Danmark som 17-åring. Han er utdannet sykepleier og har jobbet femten år i Grønland. Han bor nå i Danmark, skriver på dansk og oversetter selv til norsk. . (Tekst: Cappelen Damm, Foto: Anne-Sophe Fischer Kalckar).

ISBN: 9788202527556
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar