A Symphony of Echoes – Tjuetre 06.Com

Det er søndag, og tid for en ny smakebit. Denne gang finner du dem hos Astrid Terese igjen, på bloggen Betraktninger.

Her i Bergen er det vind, regn, og rett og slett ufyselig vær. Moya er så langt under teppet at jeg er usikker på om hun kommer seg ut uten hjelp, og jeg har ingen planer om forlate sofaen de neste timene. Perfekt lesevær med andre ord!

Jeg var litt usikker på hvilken bok jeg ville dele smakebit fra i dag. Så jeg gikk likegreit for en serie jeg! The Chronicles of St. Mary’s er skrevet av Jodi Taylor, og det hele begynner i Just One Damned Thing After Another. Etter den følger så langt ti bøker, og en rekke noveller, som alle handler om Max og livet hennes ved St. Mary’s. Bøkene er rimelig britisk, med både te og tidsreiser (som man aldri kaller tidsreiser, i motsetning til Doctor Who), og er science fiction, men en rimelig light versjon som egentlig passer for alle som liker god britisk humor i bøkene sine.

I could take the panel off and have a look. Then I could shrug my shoulders and replace the panel. There were tea bags with more electronic know-how than me. I could see no way round it. I was fucked. Strangely, I found the conclusion quite liberating. When you’re fucked, you’re fucked. Things really can’t get much worse.

Jeg har hørt hele serien på lydbok, lest av Zara Ramm, og tror egentlig de vil passe for alle som forstår engelsk greit nok. Jeg fant de på Audible, så har du abonnement der ville jeg gitt de en sjanse. Er det ikke din greie kan du jo uansett returnere de og få tilbake penger/credit.

Med ti bøker (så langt) i seiren, så ville jeg dele en ekstra smakebit med dere. Denne fra bok to, A Symphony of Echoes. God søndag!

«I don’t believe you. We’re fleeing for our lives in the rain-swept gloom of 16th century Scotland and you’re still banging on about your bloody stupid bloody car?»
«Seriously?» he said. «You think I’m not going to be referring to it at regular intervals for the rest of your life? That I’m not going to drag it into every argument we ever have? That I’m ever going to let you forget? There will be ‘Driving The Car Into The Lake’ anniversaries. I shall commission a special card from Hallmark. There will be celebration cakes. We may even get a telegram from the King.”

Andre bok i serien om St. Mary’s Instituttet, som jeg kjøpte via Audible før jeg var ferdig med den første. Forventingene var – for å si det mildt – skyhøye! Forvent noen spoilere fra første boken i serien, for det lar seg ikke unngå å anmelde denne uten dessverre.

Forlaget om boken
asymphonyofechoes In the second book in the Chronicles of St Mary’s series, Max and the team visit Victorian London in search of Jack the Ripper, withess the murder of Archbishop Thomas a Becket in Canterbury Cathedral, and discover that dodos make a grockling noise when eating cucumber sandwiches. But they must also confront an enemy intent on destroying St Mary’s – an enemy willing, if necessary, to destroy History itself to do it.

I andre bok i serien fortsetter ikke lenge etter at første boken slutter. Max er forfremmet, for det er en smule mangel på historikere etter hva som skjedde i Alexandria. Vi hopper også rett inn i handlingen, hvor det letes etter Jack the Ripper. Noe som merkelig nok ikke helt går etter planen. Intet nytt for St. Mary’s med andre ord.

«The doctor will be with you soon. He said you had beautiful lacerations, and it was a pleasure to patch you up. He was quite enthusiastic.» She grinned. «He doesn’t get out much.”

Det er som vanlig mye som skjer i boken, både i nåtiden og i fortiden. Max og Leon får sitt forhold satt på prøve, noe som er en av tingene jeg likte minst i boken. Mest fordi det var forutsigbart, og også fordi jeg unngår romantiske bøker nettopp fordi slike subplott irriterer meg. Men det er en del av bokens overordnede plott også da, og ikke noe som bare er tatt med for intrigenes skyld. Så jeg lærte meg å leve med det, og sånn i ettertid må jeg jo inrømme at det ikke ødela boken for meg på noen måte. Romantikk er også en del av hverdagen, og selv om jeg som leser kan se at alle involvert oppfører seg som femåringer, og bør lære seg å snakke sammen, så betyr ikke det at alle forhold bør skrives sånn.

Helhetlig, så skriver Jodi Taylor gode bøker. Det er ikke litterære mesterverk, men de er spennende. De tar tak i leseren og gir ikke slipp før man har nådd siste side. Lydboken er rundt åtte timer lang, og de siste to timene hørte jeg på mens jeg ryddet i leiligheten. Noe som betyr at jeg tok med meg mobilen når jeg forflyttet meg fra rom til rom, og utsatte ting som ble for høylytte. For det å sette boken på pause var ikke et alternativ altså!

“Bloody hell,» said Kal, leaning against a wall and fanning herself. «What was in that gin?» «Lots more gin?» I said, helpfully.

Noen ganger ønsker man å lese, eller lytte til, en bok som ikke krever for mye eller har en skjult agenda. Man vil lese noe som er spennende, som gjør at en er villig til å utsette alt annet inntil man når siste side. Man ønsker å unslippe hverdagen, bli med på en reise tilbake til fortiden, eller fremtiden for den saks skyld. Man ønsker at når ting går gale, så skjer det ihvertfall ikke med en selv. I slike situasjoner, så passer denne serien perfekt.

Du vil bli underholdt, du vil le, og kanskje også gråte. Du vil ønske du kunne hive ting på hovedkarakterer som trenger det, og at du også kunne være med på jakten på Jack the Ripper. Eller kanskje heller på dodo-jakt, noe som er et noe tryggere alternativ. YOLO trenger ikke være en utfordring liksom.

Jodi Taylor har tidligere jobbet for North Yorkshire County Library Service, og har alltid vært ganske besatt av historie. Hun fikk ideen til sin første bok, Just One Damned Thing After Another, mens hun tok historie på kveldsskole. Boken ble opprinnelig selvpublisert, og ble lastet ned mer en 60,000 ganger på Amazon før hun ble signert av Accent Press.