Ett par kjappe anmeldelser

Det har blitt lite tid til å skrive anmeldelser i det siste, da jeg har hatt max fokus på egen skriving. Men her er noen korte tanker om to av bøkene jeg har lest i det siste.

Isilds Vrede av John Olav Oldertrøen

ISBN: 9788283300970
Forlag: Liv Forlag
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

Trym og familien hans skal flytte fra alt det kjente for å overta bestemorens gård. Men hva er det som skjer med ham? Hvorfor ser og hører han ting som ingen andre gjør? På gården treffer Trym en merkelig jente i skogen, og skjønner at noe svært alvorlig er i ferd med å skje: Verden holder på å gå under! Det finnes bare én eneste måte å stoppe det på, men den oppgaven synes umulig.

Denne her trodde jeg faktisk at jeg hadde skrevet full anmeldelse av, men av en eller annen grunn ble den aldri ferdigskrevet i slutten av april, når jeg faktisk leste boken. Jeg var ikke i form etter påske, så det er nok derfor denne gikk i glemmeboken. Så her blir litt mer tanker enn for de andre bøkene.

Dette er en relativt lettlest ungdomsbok, men som alikevel krever en del av leseren. Forfatter og forlag kaller det øko-fantasy, jeg kaller det urban fantasy med øko-fokus. Jeg må innrømme at jeg ikke helt viste hva jeg ville synes om boken. Coveret er drit-kult, og var det som opprinnelig fikk meg til å legge merke til boken. Men når bøker settes inn i båser før jeg har lest dem, da merker jeg at jeg ikke liker meg. Ja, det er øko-begrepet jeg hadde problemer med. Jeg skjønner godt at det er brukt, hvorfor, og ikke minst hvor viktig problemstillingen er i dagens samfunn. Men det er bare det at jeg ikke liker når fantasyen min blir politisk. Så jeg må innrømme at jeg begynte på denne med en god dose reservasjoner.

De kan jeg med glede si var fort glemt. Det tok ikke mannge kapitlene før jeg var dradd inn i handlingen, og kun hadde lyst til å lese videre på boken. Tematikken er viktig, men måten det hele er flettet inn på i boken gjør at man ikke føler at man får det inn med teskje. For boken i seg selv er en skikkelig god ungdomsbok, som passer for leseglade gutter og jenter.

Firefight av Brandon Sanderson

ISBN: 9780575104495
Forlag: Gollancz
Utgitt: 2015
Format: Paperback
Kilde: Bokhyllen min (kjøpt)

Babylon Restored, formerly Manhattan, may give David answers. Ruled by the mysterious High Epic, Regalia, David is sure Babylon Restored will lead him to what he needs to find. And while entering another city oppressed by a High Epic despot is a gamble, David’s willing to risk it. Because killing Steelheart left a hole in David’s heart. A hole where his thirst for vengeance once lived. Somehow, he filled that hole with another Epic—Firefight. And he’s willing to go on a quest darker, and more dangerous even, than the fight against Steelheart to find her, and to get his answers.

Firefight er andre bok i Sanderson’s The Reckoners serie. Dette er en oppfølger til Steelheart, som jeg leste for noen år siden. Hovedkarakter David lever i en verden hvor alle som får superkrefter blir onde, og de styrer over de uten krefter med jernhånd. Men en liten gruppe mennesker kjemper tilbake, the Reckoners. Basert på et supert konsept, og skrevet av Brandon Sanderson, som jeg enda har tilgode å lese en dårlig bok av.

Jeg vil ikke si for mye om handlingen, bare det å lese baksideteksten er en spoiler til første bok i serien. Men la meg si det sånn, dette er en bok man glatt leser ferdig på noen timer en ettermiddag, og når man først kommer skikkelig inn i handlingen er den vanvittig vanskelig å legge fra seg. Så det er greit å ha den ettermiddagen tilgjengelig. Pluss, den er ikke forutsigbar, noe som er et skikkelig pluss for sjangeren (ungdomsbøker). Anbefalles, men les Steelheart først.

Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli

Jeg fikk denne boken for noen måneder siden, men har fra første stund vist at det var en bok jeg måtte lese når jeg var i rett sinnstilstand. For bare det å lese baksideteksten fortalte meg at det ville bli en bok med sterke inntrykk. Men nå i morges satt jeg her, med kroppen full i feber og forkjølelse, fant den frem fra lesebunken på stuebordet, og satt meg ned for å lese.

Dette er ikke en omtale for de som ikke ønsker å vite hva som skjer i boken. For dette er ikke en bok jeg kan skrive om uten å gå inn på handling på en mer detaljert måte enn hva jeg normalt gjør. Men jeg skal gjøre mitt beste for å ikke gi for mange spoilere.

Forlaget om boken

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på nattbordet – en dag skal komme på besøk.

Mari bor i en hytte ved stranden sammen med sin mor, Sissel. Hennes far, Abdul, har hun ikke sett på over to år, og Sissel gjør det hun kan for å få økonomien til å rundt. Men det er ikke lett for en alenemor, og redningen kommer i Petter. Den rike advokaten som forelsker seg i henne, av alle mennesker, og som virker som svaret på hennes bønner. Men så en dag, mens Petter er på besøk, forsvinner Mari sporløst fra stranden utenfor hytten. Politiet tror hun har druknet i vannet, en ulykke, men noe lik blir aldri funnet.

Myriam H. Bjerkli har skrevet en bok full at sterke inntrykk, som forteller historien om Mari, en liten jente som syv år gammel blir kidnappet fra sitt hjem, og blir holdt fanget i en kjeller av en mann som vil at hun kaller ham «pappa». Det blir ganske snart klart at han slett ikke er hennes far, og absolutt ikke tok henne fordi han ønsker seg en datter.

Men at han tok nettopp Mari er ikke bare på slump. Det er en grunn til det, en grunn til at nettopp hun ble valgt. Hun som skulle drepes, men som han ikke klarer å ta livet av. Som leser sitter man med klump i halsen, for man vet så altfor godt hvorfor han beholder henne. Hvorfor han gjemmer henne i kjelleren, og begynner en langtekkelig jobb med å hjernevaske den lille jenten, for å få henne til å tro at hennes mor ikke ville ha henne lenger. At Sissel er glad Mari er borte fra livet sitt for alltid.

-Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke stort mer enn et lite håpefult pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.
-Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.

 

Igjen sitter en mor som er knust, og søker til sin kjæreste for trøst. Han tar imot henne med åpne armer, og bringer henne inn i sitt liv i luksus. Med stort hus, dyre klær, og en søster som bor i kjellerleiligheten som har vært gjennom nettopp det samme som Sissel. Som også har kjent på det å miste et barn. Men bak fasaden skjuler det seg et monster. Og når Sissel endelig finner ut hvilken mann Petter egentlig er, er hun fanget i et forhold hun ikke kommer seg ut av.

Bjerkli forteller en hjerteskjærende historie, som for så altfor mange barn i verden ikke bare er fantasi, men grufull virkelighet. Og hun gjør det på en fengende måte, som gjør det vanskelig å legge boken fra seg, trass dens grufulle innhold. Der noen forfattere kanskje ville gjemt seg bak kunstens skjold og skrevet med grotesk beskrivelse hva den lille jenten må gjennom, gir hun kun en liten setning, uskyldig i sin beskrivelse, som sier mer enn tusen ord. Der mange gjerne hadde holdt seg i skinnet når det kom til barnets lidelse, men gått inn i ukritisk beskrivende detalj hva Sissel må gjennom hver gang Petter mente hun hadde gjort noe feil, gjør Bjerkli det enkelt. Og det holder i lange baner. For vi vet så ufattelig godt hva som skjer.

Jeg har fått vite av mange at dette er boken man ikke leser med mindre man er klar for det. Men jeg tror aldri man er klar for denne type bøker. Uansett hvilken sinnstilstand man er i, så vil denne boken gi et inntrykk. Den vil sette sine spor. Og det skal den også. For dette er virkeligheten til så altfor mange.

For mange barn lider tilsvarense sjebne som Mari. For mange kvinner lever under samme forhold som Sissel, fanget i sine egne hjem, terrorisert av mennene som sier de elsker dem. Og så det er sagt, selv om det ikke var et tema i denne boken, så er det også altfor mange menn der ute som lever i konstant frykt. Frykt for kvinnene i sine liv, som kanskje ikke fysisk mishandler dem, men som psykisk bryter dem ned hver eneste dag.

Lille Linerle er gjerne en litt anderledes krim fortelling, men det er en av de få jeg har lest som har gitt så sterke inntrykk. Det er en grunn til at jeg foretrekker de mer fantastiske sjangrene, for de gir meg en måte å flykte fra virkeligheten på. Der grufulle ting gjerne skjer, men det hele er så virkelighetsfjernt at man ikke tenker så mye på det i ettertid.

Har du ikke lest denne boken, så anbefaler jeg at du gjør det. Ja, den er grufull. Den er hjerteskjærende. Den kan være vanskelig å lese, men like vanskelig å legge fra seg. Og den er verdt hver eneste tåre som kanskje kommer presende på underveis. Vent gjerne til du tror du er klar, men for å være ærlig, så er man aldri klar for å lese denne boken. Men les den alikevel.


Myriam H. Bjerkli (1963) er født i Tromsø, men er i dag bosatt i Larvik. Hun jobber som forfatter, frilans journalist / fotograf, oversetter, selger, redaktør og forlegger. Hun debuterte med ungdomsromanen Cyprianus i 2007 på Gyldendal Forlag. Lille Linerle er hennes første krimroman. (Tekst: Forlaget hjemmeside. Foto: Ane Cathrine Buck, hentet fra forfatterens blogg)

ISBN: 9788283301359
Forlag: Liv Forlag
Utgitt: 2017
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

 

Osebergskipets forbannelse av Steinar Høiback

Dette er den tredje og siste av Høiback’s ungdomsbøker om Sophis Blix. Jeg har lest nummer to og tre nå i påsken, men ettersom dette er den siste som ble utgitt – kom ut i fjor – så valgte jeg å fokusere anmeldelsen min på denne. Bøkene kan fint leses frittstående også nemlig.

Forlaget om boken
Det hviler en eldgammel forbannelse over Osebergskipet, og denne vekkes til live av den nazistiske organisasjonen Lokes Liberation. Sophus Blix får sitt tøffeste oppdrag noensinne. Han må avverge Ragnarok – verdens undergang. Ved hjelp av sin kreativitet og evne til å knekke koder, må han kjempe med livet som innsats. Klarer han å stanse Osebergskipets forbannelse?

De tre bøkene følger Sophus fra tenårene til ung arkeologistudent. Sistnevnte i denne boken, hvor han med hjelp av brev fra sin avdøde onkel Ludvig må stoppe Loke fra å gjenoppstå og Ragnarok fra å ødelegge verden. Med andre ord, helt vanlig kost for en arkeologistudent. Og jeg bør vite, som er utdannet arkeolog. (Jepp, de gangene jeg har reddet verden, som dere alle bare er uvvitende om altså. If you only knew sier nå bare jeg).

Jeg måtte omstille meg litt når jeg skulle lese disse bøkene, for hodet mitt var ikke helt i ungdomsbok-verdenen, så jeg forventet litt for mye. Det skal man jo ikke, for disse bøkene er hovedsakelig ment for ungdommen, og selv om jeg er ganske så ungdommelig, så er det litt over tiåret siden jeg var tenåring for å si det sånn. Når man først husker hvem som er publikum for disse bøkene, så bryr man seg ikke om det mangler litt beskrivelser, og ting er litt for enkelt. For der spiller ingen rolle. Det skal være forståelig, også for de som knapt er blitt tenåringer. Og det er det, uten at jeg føler bøkene på noen måte er rene barnebøker.

Osebergskipet var fortøyd til steinblokken fordi den skulle beskytte menneskene fra ragnarok. I den norrøne myten om verdens ende står det at jordens største skip, Naglfar, skal slites løs og føre en hær full av jotner til Valhall. Der skal de, med Loke i spissen, drepe de mektige gudene. Men ett skip er ikke nok. De trenger et skip til for å narre gudene. Loke vil seile inn på et praktskip for å overgi seg selv og hele hæren. Skipet må være så flott at det blender  den enøyde Odin. Gudene vil ta godt imot ham, men etter dager og netter med fest, fullfører Loke sviket. Han låser opp de 640 portene til festsalen, og slippet Naglfar inn med 100 000 jotner.
Loke er ikke i tvil om hvilket skip han vil bruke for å lure gudene. Han vet ikke om noe vakrere skip enn  volvens gravskip fra gården Oseberg utenfor Tønsberg.

 

Bøkene blander nåtid med fortid, og er litt som en historietime gjemt i masse god handling. Perfekt for en ungdomsbok, hvor man kan lære barna noe, samtidig som de har en god leseopplevelse. De kan leve seg inn i handlingen, og lære ting på samme tid. Noe som ofte kan bli vanskelig å gjennomføre uten at man blir for opphengt i hva man synes barna bør lære. Da er det lett å glemme handlingen som skal få barna til å lese videre. Høiback har løst dette på en glitrende måte.

Av de to jeg har lest i helgen, er Osebergskipets forbannelse den klart beste. Kanskje det er forfatteren som har utviklet seg, eller kanskje jeg bare likte kildematerialet best her. Osebergskipet fasinerer de fleste, og jeg har jo vært i Tønsberg flere ganger og sett byggingen av Saga Oseberg (som naturligvis nevnes i boken). Den er også litt mindre all-over-the-place. Bok nummer to – Evolusjonens voktere –  ble til tider litt for rotete. Det problemet føler jeg ikke Osebergskipets forbannelse har.

Høibeck har skrevet noen skikkelig flotte ungdomsbøker. Om man ikke bryr seg om litt spoilere fra tidligere bøker, kan man helt fint begynne med Osebergskipets forbannelse, og så heller lese de to første senere. Dette er bøker som passer fint for ungdommen i huset, og foreldrene demmes for den saks skyld. Lett underholdning, som både er spennende og lærerik. Akkurat sånn man vil ha det.


Steinar Høiback ble føst 1 desember 1972 i Tønsberg. Han er utdannet lærer, og bor og jobber fremdeles i byen. Han brenner for lokalhistorie, og er en aktiv kulturarbeider. Har er også bl.a tekstforfatter og komponist. Han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2009 med ungdomsromanen Gutenbergs hemmelighet, den første boken om Sophus Blix. (Foto: Myriam H. Bjerkli)

ISBN: 9788283301182
Forlag: Liv Forlag
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

 

Profetien om Laura av Alexander H. Sandtorv

For snart to år siden fikk jeg en forespørsel fra forfatteren om jeg ønsket å være testleser for denne boken. Siden jeg hadde tid takket jeg ja på stedet. Det er da spesielt gøy å se boken utgitt, og jeg gledet meg til å lese den igjen.

Om boken
Laura opplever sitt største mareritt da datteren hennes forsvinner sporløst en natt. På jakt etter datteren, reiser Laura gjennom et tåkefylt, ukjent rike hvor alt som vokser består av metall. Ledet av en grønn stjerne må Laura utforske både landskapet hun beveger seg gjennom, og seg selv. Minner fra fortiden forsøker å fortelle henne noe, og langsomt kommer mørke hemmeligheter til overflaten. Alt Laura vet, er at hun har tretten dager på seg. Tretten dager før datteren er fortapt for alltid. Tretten dager til verdens ende

Jeg husket ikke så altfor mye av handlingen når jeg først begynte å lese boken, noe som jeg selv synes var bra, for da ville jeg ikke sitte å sammenligne hva jeg leste da med det ferdige produktet. Det ble nesten en helt ny leseopplevelse, som jo er hva boken fortjener.

Laura er sytten år, og rømmer til øya Ravnøy med datteren Freja. Hva hun rømmer fra er ukjent, men man kan føle hennes redsel og trang til å komme seg vekk fra første side. På den little øyen finner hun en natt unge Nina i kjelleren på hytten. Nina er helt alene, snakker ikke, og rømmer fra en ukjent skikkelse. Når han kommer må de rømme alle tre. Dagen etter våkner Laura på en ukjent plass, Tåkelandet, hvor trærene er av metall, og hverken Nina eller Freja er å finne. Men skikkelsen har funnet henne. I flukten fra ham treffer hun en mann, som vet hvor hun kan finne datteren. Men hun har bare tretten dager på seg. Han kan vise henne veien, og sammen rømmer de fra den jagende skikkelsen.

Laura har blod på hendene.
Det må være hennes eget blod, for hun har flenger i den høyre håndflaten. Sårene er dypere enn papirkutt, mer ugjevne, og selv om hun ikke husker hvordan hun fikk dem, sprer en uggen følelse seg i henne.
(s. 5)

 

Boken føles som en oppvekstroman pakket inn i fantasy-papir. Den handler ikke bare om Laura’s søken etter datteren, men om hennes fortid. Hvordan endte hun opp på Ravnøy? Hva fikk henne til å flykte, og hva er det egentlig hun flykter fra? Til tider føles det som handlingen er en rekke metaforer, og fortid og nåtid blandes sammen på en noe forvirrende måte. Bildebruken er til dels brutal, på grenser til hva jeg selv følge meg komfortabel med. Og la det være sagt, det skal mye til å få meg ukomfortabel når jeg leser.

Men det var ikke beskrivelsene i seg selv, men hva de stod for. Og det er jo her det ligger. For selv om jeg følte deler av det var totalt unødvendig når jeg leste det, så har alt sin plass. Når man kommer til enden av visen, så ser man hvor gjennomtenkt hvert eneste brutale bilde var.

Dette er ikke ren fantasy slik man gjerne skulle trodd når man leser om boken, men heller mørk fantasy med røtter i virkeligheten. Røtter som stikker dypt i en virkelighet vi ikke liker å tenke på. Det er en del triggere i denne boken, men den kan også gi styrke til nettopp de som ville ha problemer med den. Boken kan fungere som et lys i mørket, man må bare komme gjennom den først.

Jeg vil ikke gå for mye inn på alle karakterene, det var dette med spoiler-land. Men la oss se litt på bokens tittelkarakter. Laura var for meg ofte ufordragelig, men så er det ofte tilfellet med tenåringene i bøkene jeg leser. De er liksom for tenåring. Når jeg sitter og reflekterer over boken jeg nettopp har lagt fra meg, så ser jeg hvordan alt hun sier og gjør er formet av livet hun har levd. Tingene hun har opplevd. Hun er et produkt av omgivelsene hun har levd i, menneskene hun har kjent, og hendelsene hun har vært utsatt for. Fra et rent skriveteknisk ståsted er hun en skikkelig godt gjennomtenkt karakter. Men fremdeles veldig vanskelig å ikke ville filleriste når man leser.

Sandtorv har skrevet en god bok. Formatteringen var ikke helt perfekt, og helhetlig hadde nok boken hatt godt av et større og mer erfarent forlagsteam. Men når man ser bort ifra det, og ser på boken for hva den er, så er dette en god bok. Den er drivende, spennende, og uhyggelig.

Dessverre er ikke denne typen fantasy helt min greie (er det mørk fantasy, realistisk fantasy, oppvekst-fantasy, finne-seg-selv fantasy? Vanskelig å finne en bås som passer). Men det betyr så absolutt ikke at jeg ikke anbefaller andre å lese boken. Gi den en sjanse, selv om den kommer fra et relativt nytt forlag, og kanskje ikke ser helt perfekt ut om man bare blar kjapt gjennom den. For selv om denne boken ikke helt var meg, så betyr ikke det at den ikke kan være noe for deg.


Alexander H. Sandtorv har doktorgrad i kjemi, og er fagforfatter på Universitetsforlaget. Han har utgitt blant annet fagtekster, noveller, og avisinnlegg. Profetien om Laura var hans debutroman. (Foto: Forfatterens Facebook)

ISBN: 9788269028027
Forlag: Umbrella Forlag
Utgitt: 2017
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

The Watchmaker of Filigree Street av Natasha Pulley

En av fjorårets favoritter, da hørt på lydbok. Jeg kjøpte den som gave til meg selv til jul i fjor, og det gikk ikke mange ukene før den hoppet til toppen av lesebunken min. Jeg leste denne i februar i år, men har ikke fått summet meg til å skrive anmeldelsen før nå.

Om boken, fra Goodreads
In 1883, Thaniel Steepleton returns to his tiny flat to find a gold pocketwatch on his pillow. When the watch saves Thaniel’s life in a blast that destroys Scotland Yard, he goes in search of its maker, Keita Mori – a kind, lonely immigrant. Meanwhile, Grace Carrow is sneaking into an Oxford library, desperate to prove the existence of the luminiferous ether before her mother can force her to marry. As the lives of these three characters become entwined, events spiral out of control until Thaniel is torn between loyalties, futures and opposing geniuses.

Det er vanskelig å plassere denne boken i en fin liten sjanger-boks. Omslaget skriker steampunk, men forlaget selv omtaler det som en historisk fantasy roman. Sannheten er nok at den er begge deler. Her er selvfølgelig gadgeter – det må det jo være i steampunk – men ikke på langt nær så mye som man kunne forventet av ren steampunk. Og så var det disse fantasy-elementene da. Som jeg ikke har tenkt til å fotelle dere om. Because, spilers!

Når man snakker om spoilere, så har jeg igrunn spoilet min egen anmeldelse med å si at dette var en av favorittene mine fra i fjor. Så det jeg gjør her er egentlig å prøve å forklare hvorfor jeg elsker denne boken, uten å gå for mye i detaljer. For dette er virkelig en bok man ikke vil vite for mye om før man begynner å lese.  Det er en spennende bok som til tider er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet. Men alikevel ikke. Det er vanskelig å forklare, men la meg prøve.

«. . . More octo . . .pi?» Thaniel said, knowing that it sounded wrong, though so did puses and podes. He tried to think where he had heard it last, but he did not often have business with more than one octopus at a time.

Handlingen er sentrert rundt Nathaniel, som foretrekker å bli kalt Thaniel (faren var Nat). Han jobber for myndighetene som telegrafist, en jobb som gir ham akkurat nok penger til å overleve, og samtidig sende penger til søsten i Scotland. En dag finner han en klokke på puten sin, og seks måneder senere redder klokken ham fra en terrorist-bombe. Siden klokken må ha vært programmert på forhånd, av noen som viste når og hvor bomben ville gå av, drar han på leting etter svar.

Samtidig møter vi Grace, en ung student som gjør alt i sin makt for å unngå å bli gift, så hun heller kan jobbe men eksperimentene sine. Hva dette har med Thaniel og klokken å gjøre, vel, det har jeg ingen planer om å fortelle dere om.

Everybody, professors and students and Proctors the same, knew that if the sign said ‘do not walk on the grass’, one hopped. Anybody who didn’t had failed to understand what Oxford was.

Handlingen finner sted i Viktoriatidens London, men vi får også innblikk i Japansk historie fra slutten av 1800-tallet, når forfatter tar oss med inn i Keita Mori’s fortid. Spennende og fasinerende, spesielt for meg som alltid har vært interessert i Japansk historie, men dessverre aldri har funnet tid til å sette meg inn i den. Det er dessverre ikke noe man brukte mye tid på når jeg gikk på skolen, så det er liksom noe man må finne ut av selv.

Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg elsker denne boken uten å gå for mye i detaljer. Det er karakterene, handlingen, settingen og historien. Det er liksom alle elementene, som Natasha Pulley klarer å binde sammen på en helt fantastisk måte. Dette er hennes debutroman, og jeg gleder meg til å lese mer fra henne. Kanskje det tilogmed kommer en oppfølger en dag. Jeg krysser ihvertfall fingrer og tær.


Natasha Pulley studerte Engelsk litteratur ved Oxford Univeistet. Etter å ha jobbet noen år tok hun en mastergrad i kreativ skriving ved UEA. Hun har bodd nitten måneder i Japan, på stipend fra Daiwa Anglo–Japanese Foundation. Hennes debutroman, The Watchmaker of Filigree Street, kom ut i 2015. Hennes andre bok, The Bedlam Stacks, forventes utgitt i august 2017.

ISBN: 9781620408339
Forlag: Bloomsbury USA
Utgitt: 2015
Format: Paperback
Kilde: Bokhyllen min

 

De søvnløse av Kim Leine

Jeg mottok pressemelding om denne boken i fjor høst, og ble såpass nysgjerrig at jeg forespurte muligheten for et leseeksemplar. Det tok meg lengre enn jeg ønsket å lese den, men helt på tampen av fjoråret ble det gjort. Noe forsinket, men her kommer endelig anmeldelsen min.

Forlaget om boken
Året er 2025 i, Tasiilaq i Grønland. Det er sommer, og solen går aldri ned. Dette preger innbyggerne, som søvnløst famler rundt i lyset mens krigen raser nede i Europa. De søvnløse er en stafettroman om det grønlandske samfunnet med alle sine utfordringer.

Allerede på baksiden av boken omtales den som en stafettroman, noe jeg må innrømme at jeg egentlig ikke helt forstod hva mente. Så begynte jeg å lese, og kom vel ganske fort frem til hva det måtte bety. Her er ingen kapittelinndeling, og handlinger flyter sømløst fra karakter til karakter. Der er ikke lagt inn den vanlige avslutningen i handlingen, hvor man går fra en hendelse til en annen, og det normalt faller seg helt naturlig å legge inn kapittel.

Det tok litt tid å bli vandt til dette, jeg liker å kunne ta pauser i boken når jeg leser, noe jeg fant var litt vanskelig når det ikke var noen naturlige steder å ta pausen. Man kommer fort inn i det, og boken er heller ikke så lang at man ikke fint kan lese den på en ettermiddag.

Handlingen utspiller deg i det little samfunnet Tasiilaq på Grønnland, hvor vi følger over tyve mennesker i løpet av ett døgn i livet deres. Handlingen er sentrert rundt det lille distrikssykehuset, hvor vi treffer både dansker og grønnlendere, samt turister fra kontinentet. Det er midtsommer, året er 2025, og i Europa raser krigen videre. På Grønnland går sin vandte gang, langt fra krigen, men alikevel så nærmt.

Vi møter Carina, som sliter med å sove i midnattsolen. Uansett hvor tykke gardinene er, så trenger det alltid noe sol gjennom. Det blir aldri helt mørkt. Vi treffer hennes mann, Ejnar, som jobber som ambulansesjåfør. Bjerregaard, distrikslegen, Rikke, hans kone, og Michelle, den tyske turisten som falt i fjellet. Vi følger dem, og en haug med andre personer med tilknytning til sykehuset, gjennom døgnet, hvor mer enn man skulle trodd kommer til å skje.

Carina våkner ikke. For hun har ikke sovet. Jeg er allerede død, tenker hun. Død, men våken. Enda en natt under søvnløshetens tunge dyne, martret av nattesolen. Har jeg smerter i dag? Eller er det bare den sedvanelige hodepinen? Hun kjenner etter hvor smertedjevelen har gjemt seg; den pleier å krype i ly i knoklene i hoften hvor den ligger på lur, for så å bykse fram som en falsk alarm om å skulle på do. Hun etterforsker kroppens forskjellige nisjer og avkroker. Men hun kan ikke finne den. Den har endelig slumret inn, tenker hun. Men jeg er våken. (s. 5)

Handlingen flyter sømløst fra person til person, og selv om det er et stort persongalleri for en så kort bok, så føler man seg ikke overveldet. Med sine 157 sider føles den akkurat lang nok. Man blir fort vandt til mangelen på kapitler, og etterhvert føler man det som man nesten kjenner disse personene.

Vi får et lite innblikk i hvordan kriger raser i Europa, men det hele føles så veldig langt vekke på Grønnland. Der går livene videre, og selv om man håper krigen holder seg på kontinentet, lever man ikke i frykt for at den plutselig en dag skal stå på dørstokken. Man har sine egne liv å tenke på, ens egne problemer å forholde seg til.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til med denne boken. Jeg ønsket å lese den basert på den presentasjon i pressemeldingen, og ikke minst, på grunn av den meget gule forsiden. Det var noe med den som dro oppmerksomheten min, kanskje mer enn blurben om boken. De søvnløse er anderledes enn mye av det jeg leser til vanlig, men også på mange måter lik. Det er en form for realisme jeg ikke viste jeg likte. Dens mangel på kapitler ville normalt ha plaget meg, men etter en stund tenkte jeg ikke over det lenger. Den er spennende, uten å være actionfylt. Den overrasker, ikke uvventet.


Kim Leine er en kritikerrost norsk-dansk forfatter. Han fikk Nordisk Råds litteraturpris 2013 for sin roman Profetene i Evighetsfjorden. Han er født i Norge i 1961, men flyttet til Danmark som 17-åring. Han er utdannet sykepleier og har jobbet femten år i Grønland. Han bor nå i Danmark, skriver på dansk og oversetter selv til norsk. . (Tekst: Cappelen Damm, Foto: Anne-Sophe Fischer Kalckar).

ISBN: 9788202527556
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

Sanne Gleder av Lars Saabye Christensen og Stian Hole

Jeg liker å stille med åpne kort når det kommer til anmeldelsene mine, og da må jeg vel si at jeg er egentlig ikke noen fan a poesi, dikt, og alt det der. Det blir liksom for kort, for lite informasjon, og som oftest altfor få drager. Når det er sagt, så ble min interesse for Sanne Gleder vekket når jeg fikk pressemelding om boken på epost.  En billedbok for voksne var for meg noe ganske så nytt, og jeg ble umiddelbart interessert, og tok kontakt for et anmeldereksemplar.

sanneglederJeg har ikke angret. Men mer om det senere. Først, for de som ikke helt vet hva dette går i, her er hva forfatterne selv sier om boken: «Vi har blottlagt privatlivet, latt alle hemninger fare og støvsugd hver øyekrok i den hensikt å finne flest mulig gleder. Det har vi klart. Det er maktpåliggende for oss å understreke at disse gledene ikke er ironiske, de er, som tittelen sier, sanne.» Saabye & Hole 

Boken som kom i postkassen er fint innbundet, og av god kvalitet. Det er viktig med tanke på illustrasjonene. Jeg er som nevnt ikke akkurat en flittig leser av poesi eller den slags, (for eksempel, bruker man poesi, diktsamling, eller et annet begrep jeg ikke vet om) men det betyr ikke at jeg ikke liker det. Det betyr heller at jeg ikke alltid vet hva som ansees som bra eller dårlig (i mer høy-litterære sirkler mener jeg). Nå er jeg heller ikke så veldig opptatt av om min smak oppfattes som ‘kulturelt korrekt’ eller ikke da. Jeg elsker å bli underholdt, og kan lett følge med på bøker av noe lavere litterær kvalitet, så lenge den leverer. Med unntak av Fifty Shades, der falt jeg ut etter noen sider. Det får da være grenser.

Men uansett. Jeg likte denne boken godt. Jeg ble faktisk litt overrasket. Den hadde jo vekket min interesse, men jeg var fremdeles veldig usikker. Det er sånne bøker som er gøy å lese. De man er litt småskeptiske til, som ender opp med å overraske stort.

Sanne Gleder handler om akkurat gleder, fra store til små. Fra de åpenlyse, til de man finner nederst i nattbordskuffen. Jeg hadde aldri tenkt over hvor mange gleder man faktisk kan ha i livet. De er kanskje lett å overse i en stressende hverdag. Men her kommer de frem, èn etter èn, på rekke og rad, som jordbær på en snor.

Det er glede i sorgens overgang (s. 40)

Jeg var selvfølgelig kjent med navnet Lars Saabye Christiensen fra før. Selv om jeg ikke hadde lest noe av ham (som jeg kan huske), så betyr ikke det at jeg lever i en hule når det kommer til norsk litteratur jeg normalt ikke leser. Stian Hole var et nytt navn for meg. Han har vist for det meste illustrert barnebøker, men etter denne håper jeg det kommer mer fra ham for voksne også!

En av mine favoritt-gleder er den du finner på side 42, for den er så mye mer enn bare en glede. Det er en tankevekker, noe jeg ikke hadde tenkt på før. Det kan kanskje sier om mange av gledene, men for meg stod denne ut.

Det er glede i minnene som minner deg om det du hadde glemt. (s. 42).

Jeg vet ikke helt hva etiketten er for å dele illustrasjoner fra bøker i anmeldelsene, men jeg håper jeg er innafor med utsnittet under. For dette er en av favorittene mine, som skal illustrere noe jeg personlig absolutt ikke kan finne en glede i.

sannegleder_illustrasjon

Det er en glede i å vaske opp? Tja, ikke helt enig der altså! Illustrasjon fra side 15, av Stian Holm.

Stian Holms illustrasjoner er elegante og detaljerte, og jeg fant at jeg gjerne brukte lenger tid på å studere dem for å lete etter gledene, enn jeg gjorde i å reflektere om den spesifikke gleden. Kanskje det er meningen, eller så leser jeg dette poesei-greiene helt feil.

Så har man side 54 til 57, hvor det virkelig ser ut som illustrasjonene ble byttet om. Det fikk meg til å stoppe opp. Først trodde jeg det var feil i trykken, og lurte på hvordan det kunne skje. Men så kom jeg på at det sikkert er med vilje. Jeg kjenner jo ikke sjangeren så godt, men denne type påfunn er noe jeg ihvertfall tror kan kjennetegne den godt.

Uansett om det er med vilje eller brunost, gøy var det alikevel. En lite vekker. Følger leseren med, eller har vi falt av lasset, og leser uten å få med oss hva som skjer?

Jeg liker bøker som overrasker meg. Som drar meg litt ut av komfortsonen min (mitt fort bygget av fantasy og science fiction), og får meg til å tenke i andre baner. Det gjorde denne boken. Den er vel fortjent sine stjerner, og hadde jeg operert med halve, så hadde det blitt tre og en halv. For å oppnå fire, ja så hadde den trengt en drage eller to. Kanskje neste gang.

stjerner_3


lars_saabye_christensenLars Saabye Christensen (f. 1953) debuterte med diktsamlingen Historien om Gly (1976), som han fikk Vesaas-prisen for. Han hadde da allerede hatt flere dikt på trykk og deltatt i utgivelsen av det litterære undergrunnstidsskriftet Dikt og datt. Han har siden fått flere priser, blant annet Rivertonprisen (1987), Brageprisen (2001, 2015), og Nordisk Råds Litteraturpris (2002). (Tekst og foto fra forlagets hjemmeside)

 

stian_holeStian Hole (f. 1969)  er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Han debuterte som forfatter med Den gamle mannen og hvalen, som ble tildelt Kulturdepartementets debutantpris. For sin andre bildebok, Garmanns sommer fikk Hole Brageprisen i 2006. Han fikk Brageprisen igjen i 2010 for Garmanns hemmelighet. (Tekst fra forlagets hjemmeside. Foto: Andrè Løyning)

 

ISBN: 9788202521530
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde:  Leseeksemplar

Eventyr suger av Simen Meisdal

Jeg fikk forespørsel her i våres fra forfatteren om jeg ønsket å lese og anmelde denne boken, og takket ja til det. Nye norske utgivelser innenfor sjangrene mine er jeg jo alltid interessert i å lese. Det har tatt meg litt tid å skrive denne anmeldelsen, men nå er den nå endelig her.

29393782Forlaget om boken
Ondskapen er i ferd med å kvitte seg med alle de gode heltene. Det fører 18 år gamle Simon ut på en grufull og spennende reise, gjennom vår egen verden og inn i helt andre og ukjente dimensjoner.  Sammen med antihelten Max, må han bekjempe de gode heksene og hjelperne deres. Vil dette føre til verdens undergang, eller kan ondskapen stoppes? Sannsynligvis ikke… Allikevel, Simon har ikke noe valg. Han MÅ vinne! Hvis ikke, dør faren hans.

Eventyr suger er en litt annerledes ungdomsbok. Meisdal har valgt å sette alt litt på spissen, og vri rundt på vår vanlige oppfatning av hvordan eventyr fungerer. Helten heter Simon, og er egentlig ikke er en helt, men heller en kar som tar en jobb, hvor han treffer antihelten Max. Hans jobb; hjelpe til med å stoppe heltene fra å vinne over skurkene.

Karakteren Max, helte-jegeren (for å kalle ham det), virket med første øyekast til å være en liten Harry Dresden kopi, ihvertfall beskrivelsen av ham. Om dette er intensjonen vet jeg ikke, men som stor Dresden fan merket jeg at det plaget meg litt. Har lest at andre anmeldere så på boken som satire, og det er kanskje intensjonen med den, men det kommer ikke godt nok frem synes jeg, og da blir nærmest kopier av såkalte stereotypiske karakterer en litt for enkel utvei fra å faktisk skape noe helt eget.

«Hvorfor snakker de egentlig høyt om det her?
Uansett, det var flaks for meg som ikke visste all bakgrunnshistorien deres fra før.
Ehe.» 

Simon er en noenlunde likanes kar. Hans far er syk, og for å kunne betale for behandlingene han trenger må Simon skaffe seg en jobb som betaler bra, og det fort. Det at jobben består i å jobbe for skurkene for å stoppe heltene som kommer for å bekjempe dem for så bare være. Det oppleves som om denne boken ikke er satt i vår verden, uten at jeg skal si det med sikkerhet, for vi fikk ikke vite mye om den vanlige verden Simon lever i. Det gir en følelse av at noe mangler, noe som forsterkes av et veldig enkelt språk. Når vi så er inne på språket, å synes jeg boken er skrevet bra nok for hva jeg antar er målgruppen, ungdommer i alderen 12 til 16 år.

Coveret kunne være bedre, for det får boken til å se litt billig ut, og kan gjøre at mange gjerne ikke gir den en sjanse. Men det er et fenomen jeg har sett med de mindre forlagene i det siste, og denne boken er ikke den eneste jeg ville gitt strykkarakter for coveret til for å si det sånn.

Kanskje er ikke språk eller cover perfekt, men Eventyr suger er alikevel en spennende bok! Den er sjeldent kjedelig, for det skjer noe omtrent hele tiden. Jeg synes i grunn dette er en fin og underholdende bok, som har sine feil, men som fremdeles er spennende nok. Og så er det twisten på slutten, som jeg skal være ærlig å si jeg ikke så komme. Sånt er gøy.

En fem-stjerners bok er Eventyr suger ikke, men skal jeg være ærlig var den underholdene nok for meg. Har du en ettermiddag hvor du vil ha noe lett å lese, så passer denne fint. Krever ikke for mye av deg, men er alikevel spennende nok til at du ikke legger den fra deg mange ganger. Man trenger ikke alltid lese litterære mesterverk. Noen ganger vil du bare ha en bok som tar deg vekk fra virkeligheten i noen timer, uten å kreve noe i retur, og det er akkurat det denne boken gjør.

stjerner_3


simen_meisdalSimen Meisdal elsker spennende historier. Han er født og oppvokst i Trondheim og har studert journalistikk i Oslo. I dag jobber han som journalist i Røros-avisen Fjell-Ljom. «Eventyr suger» er hans debut som forfatter. (Tekst: Ubok.no / Foto: Forfatterens FB)

 

 

ISBN: 9788293349297
Forlag: Liv Forlag
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde:  Leseeksemplar

Tre lydbøker

Jeg har hørt meg gjennom tre lydbøker siste måneden som jeg enda ikke har fått anmeldt. Siden alle tre er del av serier, tenkte jeg det var like greit å anmelde dem i samlepost. Er seriene ukjent anbefaler jeg å lese anmeldelsen av første boken i de to seriene, så kan se om de er noe for deg.

DUNE MESSIAH AV FRANK HERBERT

dune_messiahISBN: 9781427218377
Forlag: Macmillan Audio (lydbok)
Utgitt: 1969 (lydbok 2007)
Format: Lydbok
Kilde: Audible

Om boken: Dune Messiah picks up the story of the man known as Maud’dib, heir to a power unimaginable, bringing to fruition an ambition of unparalleled scale: the centuries-old scheme to create a superbeing who reigns not in the heavens but among men. But the question is: Do all paths of glory lead to the grave?

Etter å ha elsket Dune, så var denne en liten skuffelse. Jeg hadde allrede lest spoilerfrie omtaler, og var klar over at den nok ikke kom til å være like god, men jeg må si at jeg satt igjen og slet litt med å finne noe jeg elsket med boken. Nå, en måned senere, så sliter jeg med å huske hva den i det hele tatt handlet om. Jeg husker handlingen i generelle trekk, men det er ikke spesielle øyeblik som skiller seg ut. Ikke sånn egentlig.

Boken tar oss frem i tid rundt ti-femten år (jeg husker faktisk ikke nøyaktig, og det sier litt), og vi ser hvordan universet har blitt etter at Paul Atreides vant prinsessen og hele kongeriket. Eller, vant, og tok prinsessen og hele kongeriket. Det er nok en mer politisk roman, men jeg må innrømme at jeg ikke kan huske noen av tankene jeg gjorde meg rundt dette når jeg hørte på. De gjorde ikke store inntrykket dessverre.

The flesh surrenders itself. Eternity takes back its own. Our bodies stirred these waters briefly, danced with a certain intoxication before the love of life and self, dealt with a few strange ideas, then submitted to the instruments of Time. What can we say of this? I occurred. I am not…yet, I occurred.

Dune Messiah er ikke en bok man absolutt må lese. Jeg begynte på den i håp om at litt av magien fra Dune fremdeles var der, og fullførte fordi jeg hørte på lydbok, så når det blir kjedelig så kan jeg bare tenke på noe annet. Noen vil nok finne den spennende, men jeg er ikke en av disse personene.

stjerner_2

 

CHILDREN OF DUNE AV FRANK HERBERT

children_of_duneASIN: B0013O8X60
Forlag: Macmillan Audio (lydbok)
Utgitt: 1976 (lydbok 2008)
Format: Lydbok
Kilde: Audible

Om boken: The sand-blasted world of Arrakis has become green, watered, and fertile. Old Paul Atreides, who led the desert Fremen to political and religious domination of the galaxy, is gone. But for the children of Dune, the very blossoming of their land contains the seeds of its own destruction. The altered climate is destroying the giant sandworms, and this in turn is disastrous for the planet’s economy. Leto and Ghanima, Paul Atreides’s twin children and his heirs, can see possible solutions – but fanatics begin to challenge the rule of the all-powerful Atreides empire, and more than economic disaster threatens.

Bok nummer tre i serien, hvor vi nå følger Paul Atreides’ tvillinger gjennom oppveksten. Etter skuffelsen som var Dune Messiah, var forhåpningene på bånn. Det var kanskje en god ting, for denne boken var faktisk mye bedre enn nummer to i rekken. Den er ikke i nærheten så god som Dune, men jeg satt ikke å kjedet meg når jeg hørte på.

Det er fremdeles veldig politisk, men denne gang fikk vi se enda mer hvordan verden, og ikke minst Dune, er blitt påvirket av Paul Atreides’ og hans jihad. Som en stor fan av god verdensbygging, liker jeg at dette endelig kommer frem igjen.

The future remains uncertain and so it should, for it is the canvas upon which we paint our desires. Thus always the human condition faces a beautifully empty canvas. We possess only this moment in which to dedicate ourselves continuously to the sacred presence which we share and create.

Children of Dune er en mer handlingsfylt bok enn Dune Messiah, noe som var etterlengtet. Litt av magien fra Dune kommer tilbake, ihvertfall for meg, men ikke på langt nær så mye man skulle ønske. Jeg er en stor fan av lange serier, spesielt de med et hav av verdensbygging, og hadde håpet denne serien skulle bli min nye Wheel of Time. Sånn er det dessverre ikke.

Jeg likte denne boken, og siden jeg eier den på lydbok skal man ikke se bort ifra at jeg hører den på nytt en gang eller to, men det blir nok siste bok i Dune serien på meg. Synd, men sånn er nå engang livet. Man kan ikke fullføre alle serier, ikke når kvaliteten ikke holder mål, og bokhyllen er full av uleste bøker som frister mer.

stjerner_3

 

A TRAIL THROUGH TIME AV JODI TAYLOR

a_trail_through_timeASIN: B00OSP3TW4
Forlag: Audible Studios (lydbok) / Accent Press
Utgitt: 2014
Format: Lydbok
Kilde: Audible

Om boken: Max and Leon are re-united and looking forward to a peaceful lifetime together. But, sadly, they don’t even make it to lunchtime. The action races from 17th century London to Ancient Egypt and from Pompeii to 14th century Southwark as they’re pursued up and down the timeline, playing a perilous game of hide and seek until they’re finally forced to take refuge at St Mary’s – where new dangers await them. As usual, there are plenty of moments of humour, but the final, desperate, Battle of St Mary’s is in grim earnest. Overwhelmed and outnumbered and with the building crashing down around them, how can St Mary’s possibly survive? 

Fjerde bok i St. Mary’s serien, som nok er min nye favoritt-serie. Den er lettlest, eller letthørt er vel kanskje mer nøyaktig, men du skjønner hva jeg mener. Max har fått tilbake Leon, på en måte. Hun er i en ny verden, en hvor Leon ikke er død (men hun er), og hun får en ny sjanse. Vil ikke si for mye, men la meg bare si at for en som ikke er en stor fan av romantikk, så liker jeg forholdet mellom Max og Leon. Det jeg liker best med det? Selv om det er en stor del av hva som driver karakterene, så betyr ikke det at det er det som driver handlingen.

For handling er der mye av. Det er kanskje en av favoritt-tingene mine med disse bøkene. De er ikke så lange, men det er mye som skjer underveis. Det er få stunder hvor jeg sitter i bilen og tenker på helt andre ting, for det skjer ingenting i lydboken og jeg kjeder meg. Nei, her er det heller problemet med at jeg alltid ser ut til å komme frem på jobb sånn cirka to sekunder etter at noe nytt har skjedd, og det siste jeg vil er å pause boken for å jobbe i åtte timer.

‘What chest?’ I said, because everyone knows if you ignore persistent, throbbing pain then it goes away. Like toothache. And small children. And overdrafts.

Hele denne serien har vært full av action, engelsk humor, fantastiske karakterer, og te-vitser. Jeg elsker te-vitser, mest fordi jeg vet at for engelskmenn er de ikke vitser, men blodig alvor. Dette blir nok siste boken i serien jeg skriver egen anmeldelse for, men det betyr ikke at jeg ikke liker resten. Har allrede hørt på femte boken i serien, og gleder meg til å høre på sjette (skal bare komme meg gjennom Royal Assassin av Robin Hobb først). Men hva mer kan jeg si nå, enn les dem, hør på dem, spiller ingen rolle. Bare gjør det!

Jeg elsker denne serien, og har stor tro på at de aller fleste som han sånn noenlunde lik smak som meg vil elske den de også!

stjerner_4

To kjappe anmeldelser

To kjappe anmeldelser av bøker jeg har lest siste måneden.

LONDON FALLING AV PAUL CORNELL

london_fallingASIN: B00JRGQHUU
Forlag: Audible Studios (lydbok) / Tor
Utgitt: 2013
Format: Lydbok
Kilde: Audible

Om boken: Detective Inspector James Quill is about to complete the drugs bust of his career. Then his prize suspect, Rob Toshack, is murdered in custody. Furious, Quill pursues the investigation, co-opting intelligence analyst Lisa Ross and undercover cops Costain and Sefton. But nothing about Toshack’s murder is normal. Toshack had struck a bargain with a vindictive entity, whose occult powers kept Toshack one step ahead of the law – until his luck ran out. Now, the team must find a ‘suspect’ who can bend space and time and alter memory itself. And they will kill again. As the group starts to see London’s sinister magic for themselves, they have two choices: panic or use their new abilities. Then they must hunt a terrifying supernatural force the only way they know how: using police methods, equipment, and tactics. But they must all learn the rules of this new game – and quickly. More than their lives will depend on it.

Ganske mye informasjon der, hentet fra bokens Goodreads side. Dette var enda en lydbok jeg skaffet meg gjennom Audible, etter å ha hørt mye om den, uten egentlig å vite hva den handler om. Jeg tror kanskje jeg ville likt denne bedre om jeg lesde den i vanlig format, da på Kindle eller i paperback. For den minner meg om Peter Grant serien til Ben Aaranovitch, selv om de to er veldig forskjellige. Den tar tid å komme inn i, noe som ikke er et problem for meg når jeg leser, men som lydbok betyr det nesten to timer, og det er litt for mye.

Pluss, opplesning med dialekter lagt inn er ikke alltid tingen når engelsk ikke er morsmålet. Selv om jeg anser meg selv som flytende i engelsk er det noen dialekter jeg bare sliter med å forstå. Jeg har lyst til å lese flere bøker i denne serien, men det blir ikke som lydbok.

After the three of them got back to the Portakabin, while Quill and Ross started to add the details from the manuscript pages to the Ops Board, Sefton got out his special notebook and checked through everything he’d written down about his encounter with…whatever Brutus had been. «I was proceeding in a mystical direction when I encountered a six-foot-two Roman male, with whom I shared a certain sexual tension.»

London Falling er første bok i Shadow Police serien. Den legger grunnmuren for en helt fantastisk verden, mørk og anderledes. Fundamentet er stødig, og jeg sitter igjen med et ønske om å se hva som skjer nå. Karakterene er levende, tre-dimensjonale, og veldig forskjellige. Det er ikke alltid tilfellet med bøker i sjangeren (urban fantasy, for de som lurte). Det føles som god engelsk krim, men med mørkere undertoner. Utviklingen av James Quill og resten av teamet er realistisk, spesielt deres forskjellige reaksjoner til denne helt nye verdenen de introduseres for.  Anbefales, men kanskje ikke som lydbok.

stjerner_3


A SECOND CHANCE AV JODI TAYLOR

a_second_chanceASIN: B00MII9L2U
Forlag: Audible Audio (lydbok) / Accent Press
Utgitt: 2014
Format: Lydbok
Kilde: Audible

Om boken: St Mary’s is back and nothing is going right for Max. Once again, it’s just one damned thing after another. The action jumps from an encounter with a mirror-stealing Isaac Newton to the bloody battlefield at Agincourt. Discover how a simple fact-finding assignment to witness the ancient and murderous cheese-rolling ceremony in Gloucester can result in CBC – concussion by cheese. The long awaited jump to Bronze Age Troy ends in personal catastrophe for Max and just when it seems things couldn’t get any worse – it’s back to the Cretaceous Period again to confront an old enemy who has nothing to lose. So, make the tea, grab the chocolate biscuits, settle back and discover exactly why the entire history department has painted itself blue.

Tredje bok i serien jeg elsker å høre på lydbok. Lest av Zara Ramm, som gjør en fabelaktig jobb! Jeg husker tilbake når jeg begynte på første bok i serien, hvor jeg var usikker på om hun helt forstod karakteren hun skulle være (bøkene er jo skrevet i første person, ikke akkurat min favoritt). Den følelsen er forlengt glemt, for hun er virkelig Max nå. Jeg er overbevist om at disse bøkene er like god når du leser de selv som på lydbok, men når du får dem servert med engelsk aksent og det hele, da kan det ikke feile. De er også perfekte eksempler på hvordan første person bør gjøres.

Taylor skriver underholdende bøker. Mesterverk er de kanskje ikke, men gud hjelpe meg så gøy de er! Max er heltinnen vi alle fortjener. Humoren er skikkelig britisk, det er mer te enn man vet hva man skal gjøre med, og den trojanske hest eksisterte ikke. Så det så.

Helen, in a white coat and stethoscope, effortlessly achieving the sort of discipline for which lesser women would require black leather and a hunting crop, indicated we should form a line. Being St Mary’s, we formed several clumps and a rhomboid.

Les gjerne mine mer utfyllende anmeldelser av de to første bøkene i serien, Just One Damned Thing After Another og A Symphony of Echoes, om du vil vite mer om handling, plott og karakterer. Med fjerde boken i serien allerede på ønskelisten, så tregner jeg vel ikke si mer akkurat nå enn dette; Les dem eller hør på dem, det spiller ingen rolle. Bare gjør en av delene. Du vil ikke ange, jeg lover!

stjerner_4