Redshirts av John Scalzi

Ensign Andrew Dahl has just been assigned to the Universal Union Capital Ship Intrepid, flagship of the Universal Union since the year 2456. It’s a prestige posting, and Andrew is thrilled all the more to be assigned to the ship’s Xenobiology laboratory. Life couldn’t be better…until Andrew begins to pick up on the facts that (1) every Away Mission involves some kind of lethal confrontation with alien forces; (2) the ship’s captain, its chief science officer, and the handsome Lieutenant Kerensky always survive these confrontations; and (3) at least one low-ranked crew member is, sadly, always killed.

Not surprisingly, a great deal of energy below decks is expended on avoiding, at all costs, being assigned to an Away Mission. Then Andrew stumbles on information that completely transforms his and his colleagues’ understanding of what the starship Intrepid really is…and offers them a crazy, high-risk chance to save their own lives.

Alle som har sett Star Trek kan tenke seg til hva tittelen hentyder til. Og de vil ha rett! I boken er vi ikke på Enterprise, men på Intrepid, og kapteinen heter ikke Kirk heller, men det har ikke så mye å si.

I boken møter vi ensign Andrew Dahl, som er ny i xenobiologi labriatoriet. Han merker fort at hver gang offiserer kommer og leter etter manskap til å ha med på oppdrag vekke fra skipet, som på den nye planeten man nettopp har oppdaget, så er alle de andre på labben vekke. De henter kaffe, eller finner ut de må hente noe på lageret. Og de som blir med, de med røde sjorter, som ikke er offiserer, de har det med å dø!

For å ikke snakke om Lt. Kerensky, som har det med å bli livstruende skadet hver eneste gang han forlater skipet, men alltid klarer å overleve. Og uken etter, ja da er han helt frisk og er avgårde igjen. Så har man the Box, den mystiske boksen som ligner på en mikrobølgeovn, som alltid finner svaret på gåtene minutter før tidsfristen går ut. Som kuren til den livstruende sykdommen Kerensky nettopp har pådratt seg, eller hvordan man fikser motoren rett før krasjer med en stjerne.

Men hvorfor skjer dette? Det begynte ganske nylig, så hvorfor skjer det? Er det i det hele tatt en grunn? Og høres den reell ut? Og ikke minst, er det noe som kan gjøres for å stoppe det?

Boken er ganske meta, for å si det mildt. Men det er en god ting! Jeg vil ikke si for mye, for dette er en fantastisk liten bok for alle som noen gang har sett en Star Trek episode eller film. Det siste jeg vil er å spoile noe. Og har du ikke sett Star Trek (what?!) så vil jeg si denne boken kan bli ganske morsom uansett!

Anmeldelse og skriving, kort fortalt

For det første, jeg har endelig lest Rivers of London av Ben Aaronovitch, og min anmeldelse av den boken kan du lese her. Må si, jeg var forberedt på at jeg kanskje kom til å bli litt skuffet, da den er blitt litt hypet up av folka på skrivegruppen som allerede har lest den, men jeg elsket den! Gleder meg til å begynne på neste, og er glad jeg allerede har kjøpt den!

Må også få summet meg til å lese siste Wheel of Time boken snart, men prøver å vente til jeg er ferdig å skrive på urban fantasy boken min. Er kanskje litt merkelig, men jeg føler jeg skriver bedre i en sjanger hvis jeg leser innen for den sjangeren akkurat der og da. Ingen har noen sagt hjernen min fungerer helt normalt, så la oss skylde på det.

Ellers nærmer jeg meg slutten på urban fantasy boken da. To-tre kapitler igjen, og vet hva som skal skje. Så var det bare det å skrive det ned da..

Hva man leser, skriver man

OK, så det er vel ikke helt sant. Men, det er noe sannhet der. Skal man skrive i en bestemt sjanger, så må man også lese denne sjangeren. og gjerne så mye som mulig innenfor den, både på godt og vondt. What doesn’t kill you makes you stronger. Eller, i enkelte tilfeller, makes you a better writer. *hosttwilighthost* Da mest fordi man ser hvordan man ikke vil gjøre det!

Poenget her (har jeg glemt..) er å si at jeg i det siste har lagt steampunk og epic fantasy på hylla og leser YA og urban fantasy for å finne rette feelen i hodet for å fullføre The Afterlife Occurrence. Er i sluttspurten nå, og finner at hvis jeg leser bøker inenfor samme sjanger, jeg klarer bedre å finne fortellerstemmen i hodet lettere.

I den anledning har jeg nettopp fullført første bok av The Mortal Instruments serien av Cassandra Clare, City of Bones. Hva jeg synes om den kan man lese mer om i min anmeldelse her. Tipper jeg er 5-10k ord unna slutten på min egen bok, og håper å fullføre den før mai er omme!

Etter det er det på tide jeg setter meg ned med siste Wheel of Time bok. Gruegleder meg til det, fordi jeg virkelig ikke vil at serien skal ta slutt. Men jeg har klart å holde meg unna spoilers så langt, men før eller senere kommer hellet mitt til å ta slutt, og jeg vil ikke at noe skal ødelegge den boken for meg. Så med en gang jeg er ferdig med å skrive min egen bok, er det til å lese den. Og nå det er gjort, da kan jeg starte jobben med å fullføre «Dyra i Hjorteparken«.

Omtale: Catching Fire av Suzanne Collins

6472227Dette er bok nummer to i The Hunger Games serien av Suzanne Collins. Bok nummer en var nesten umulig å legge fra seg, og jeg ble gledelig overrasket over at den samme gjaldt for bok nummer to.

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for resten av denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Så trykk les mer får å kunne gjøre nettopp det, lese mer 😉

Les mer

Omtale: The Gun Seller av Hugh Laurie

Cold-blooded murder just isn’t Thomas Lang’s cup of tea. Offered a bundle to assassinate an American industrialist, he opts to warn the intended victim instead; a good deed that soon takes a bad turn. Quicker than he can down a shot of his favorite whiskey, Lang is bashing heads with a Buddha statue, matching wits with evil billionaires, and putting his life (among other things) in the hands of a bevy of femmes fatales. Up against rogue CIA agents, wannabe terrorists, and an arms dealer looking to make a high-tech killing, Lang’s out to save the leggy lady he has come to love… and prevent an international bloodbath to boot.

For å få det ut av veien med en gang, ja, denne boken er skrevet av Hugh Laurie, DEN Hugh Laurie. Fra TV serien House. For der er nok der de fleste vil ha ham fra, selv om noen av oss andre husker ham like godt, om ikke bedre, fra engelsk TV, og ting som Blackadder og Stephen Fry.

Jeg begynte på denne boken i februar en gang, men ble først ferdig i dag. Ikke på grunn av at boken er dårlig eller noe sånt, men har hatt andre ting å gjøre og har liksom ikke hatt tid til å lese noe særlig. Men når jeg endelig hadde tid til å plukke opp den opp igjen i går, var jeg sånn ca halvveis i boken, og kom kjapt inn i det igjen. Og etter det har jeg knapt lagt den fra meg for annet enn å jobbe med offisielle jobbting.

Språket er bra, og selv om den er første person er den BRA! For når du leser så hører du hovedpersonen snakke i hode ditt (gjerne med Hugh Lauries stemme, som for meg gjorde det til tider tusen ganger bedre), og det funker så ufattelig godt, for jeg har ikke lyst å ta livet av hovedpersonen halvparten av tiden. Noe som for meg er en målestokk forresten, Er boken skrevet i førsteperson og jeg konstant ønsker hovedpersonen død, så er den ikke bra skrevet… Men her, her funker det.

Boken begynner med en heidundrende slåsskamp, og det blir bare bedre og bedre. Det er bra skrevet, bra action, og bra humor. Det er egentlig alt jeg vil ha av bøker i denne sjangeren, med en god dose realitet slengt inn i mixen også. Vil du ha en god thriller skråstrek krim skråstrek spion roman, så er dette boken for deg!

Også posted til Hva Leser Du? 
 

Omtale: The Hunger Games av Suzanne Collins

[Baksidetekst] In the ruins of a place once known as North America lies the nation of Panem, a shining Capitol surrounded by twelve outlying districts. The Capitol is harsh and cruel and keeps the districts in line by forcing them all to send one boy and one girl between the ages of twelve and eighteen to participate in the annual Hunger Games, a fight to the death on live TV.

Sixteen-year-old Katniss Everdeen, who lives alone with her mother and younger sister, regards it as a death sentence when she steps forward to take her sister’s place in the Games. But Katniss has been close to dead before—and survival, for her, is second nature. Without really meaning to, she becomes a contender. But if she is to win, she will have to start making choices that will weigh survival against humanity and life against love.

Dette er en bok jeg hadde hørt om lenge, men det faktum at den hele tiden ble sammenlignet med Twilight gjorde at jeg ikke klarte å få meg til å lese den. Det tok anbefalinger fra flere gode venner som jeg vet har bra smak i bøker før jeg fikk meg til å starte på den. Og det er jeg glad for.

La en ting være sagt, denne boken kan ikke sammenlignes med Twilight på noen som helst måte. Der er ikke en vampyr i sikte, og den kvinnelige hovedpersonen er ikke svak og til tider (les: mesteparten av tiden) så plagsom at du skulle ønske hun bare kunne holde kjeft (les: dø en grusom grusom – men stille – død…). Og ikke minst, fordi dette er en vannvittig god bok! Den er bra skrevet, selv om det er i førsteperson, noen jeg sjelden finner er gjort på en bra måte. Men Suzanne Collins har klart det. Tok ikke mer enn et par sider før jeg hadde glemt hvilken person den var skrevet i, og var helt oppslukt i plottet!

Handlingen finner sted i fremtidens Nordamerika, og vi får vite akkurat nok om hvordan verden er og fungerer til at det males et lite pent bilde. Midt i det hele finner vi en kvinnelig hovedperson som er sterk, resursfull, og villig til å gi alt for familien og de hun er glad i. Man kan trekke mange linjer – og det blir gjort i media mye nå når filmen er kommet – med reality TV og underholdning for alle pengene, men det er ikke dette som er det første jeg tenker på når jeg leser den. Tolkninger kan komme senere, og gjerne gjøres av andre.

For meg hadde denne boken akkurat hva jeg ønsker å finne i en bok. Den underholder og er så spennende at man nesten ikke klarer å legge den fra seg. Man bryr seg om hovedpersonene, og vil vite hva som skjer videre. Og på toppen av det hele, så er den veldig bra skrevet. Og det er ikke ofte at man finner en bok som virkelig er full pakke, både veldig veldig bra, og vanvittig bra skrevet!!

Så nå er det bare for meg å få tak i de to neste bøkene i denne serien!

Omtale: Red av Jordan Summers

[Baksidetekst]
Gina Santiago is a member of an elite tactical team in charge of protecting the world. She’s devoted her life to apprehending the most heinous criminals that prey on society—and now she’s after the worst one yet. 

On her own, with no backup, the trail takes her to a dusty, tight-knit town on the fringes of society, where everyone’s a suspect. Even the sexy sheriff, Morgan Hunter, isn’t telling her everything. Gina knows he’s trouble, but she’s inexorably drawn to him. 

The closer Gina comes to finding out the secret of this sleepy little town and its big bad sheriff; the closer she comes to catching the predator, the more scared she gets—because she’s beginning to realize that she has a secret too. A secret that will change Gina’s life… and make her the killer’s prey.

Jeg føler jeg bør begynne med å si en ting. Denne sjangeren er ikke helt min greie. Jeg har lest litt i den før, men da av den mer barnevennlige sorten (tenk Twilight..). Plottet i seg selv, og da mener jeg alt som ikke hadde noe med øyeblikkelig tiltrekning, sexy mannfolk, åletrange klær og alt det der å gjøre, plottet, det var ganske interesant. Summers har bygget opp en verden jeg skulle ønske vi fikk vite mer om, og at det gjerne ble skrevet noe som ikke hadde de romantiske aspektene av denne sjangeren.

Selvfølgelig, for å komme til denne informasjonen om en død verden av ørkener og stater isteden for land, hvor kriminalitet slik man kjenner den i dag er nesten ikke eksisterende, må man gjennom en god del romantisk piss (beklager ordbruken). Og det er hvis man kommer igjennom det første kapittelet i det hele tatt. Jeg slet, men hadde satt men inn i hodet at jeg skulle gi boken en sjanse.

Hvis paranormale romanser er noe man liker, så vil jeg nok tro at dette kan være en ganske god bok, og begynnelsen på en spennende og interessant serie. Men hvis det ikke er helt ens greie, så er det nok best å bare holde seg unna. For så god er den ikke..

(Krysspostet til Hva Leser Du?)

Omtale: Kitty and the Midnight Hour av Carrie Vaughn

Kitty Norville is a midnight-shift DJ for a Denver radio station – and she also happens to be a werewolf. One night, sick of the usual lame song requests, she accidentally starts ‘The Midnight Hour’, a late-night advice show for the supernaturally disadvantaged. Almost immediately she’s deluged by calls from desperate vampires, werewolves and witches from all across the country, wanting to share their woes and ask her advice.

Kitty’s new show is a raging success, but it’s Kitty herself who could use some help, not least because her monthly change is a deep and dark secret to all but a very special few.

And when she finds one very sexy werewolf-hunter on her tail, not to mention a few homicidal undead, she realises she may just may have bitten off more than she can chew…  (Baksidetekst)

Dette er en av flere bøken jeg anskaffet med da jeg og Pinne hadde oss en liten tur innom Outland før jul. Etter å ha avsluttet A Storm of Swords i går trengte jeg noe mer lettlest før jeg begynte på A Feast For Crows. Og lettlest var den, og med sine knappe 230 sider var jeg ferdig på en fire fem timer.

Er skrevet i første person, noe som ikke akkurat er min favoritt. Mest fordi jeg ikke akkurat har lest en horde med fantastiske bøker skrevet i den. Og når deler er i tredje person i tillegg, og da dårlig skrevet i tredje person på en slik måte at man faktisk savner første person, så er det ikke oppskriften på en sykt bra bok for å si det sånn.

Men misforstå meg rett nå, jeg sier ikke boken er elendig. Til tider hadde jeg problemer med skrivestil og andre tekniske aspekter med boken, for å si det sånn. Men storyen den fortalte var fengende og bra synes jeg. Til tider noe forutsigbar og lite orginal, men ikke på en slik måte at det var forstyrrende.

Til syvende og sist er det en god bok hvis man er ute etter noe å bruke en ettermiddag på når man ikke føler for å tenke eller noe som kan forestille tenking. Den er lettlest, og har en story som er fengende og bra, og som man faktisk vil vite hvordan ender. Og så får man bare leve med alt det andre. For et par timer skulle det ikke være noe problem.