Hva man leser, skriver man

OK, så det er vel ikke helt sant. Men, det er noe sannhet der. Skal man skrive i en bestemt sjanger, så må man også lese denne sjangeren. og gjerne så mye som mulig innenfor den, både på godt og vondt. What doesn’t kill you makes you stronger. Eller, i enkelte tilfeller, makes you a better writer. *hosttwilighthost* Da mest fordi man ser hvordan man ikke vil gjøre det!

Poenget her (har jeg glemt..) er å si at jeg i det siste har lagt steampunk og epic fantasy på hylla og leser YA og urban fantasy for å finne rette feelen i hodet for å fullføre The Afterlife Occurrence. Er i sluttspurten nå, og finner at hvis jeg leser bøker inenfor samme sjanger, jeg klarer bedre å finne fortellerstemmen i hodet lettere.

I den anledning har jeg nettopp fullført første bok av The Mortal Instruments serien av Cassandra Clare, City of Bones. Hva jeg synes om den kan man lese mer om i min anmeldelse her. Tipper jeg er 5-10k ord unna slutten på min egen bok, og håper å fullføre den før mai er omme!

Etter det er det på tide jeg setter meg ned med siste Wheel of Time bok. Gruegleder meg til det, fordi jeg virkelig ikke vil at serien skal ta slutt. Men jeg har klart å holde meg unna spoilers så langt, men før eller senere kommer hellet mitt til å ta slutt, og jeg vil ikke at noe skal ødelegge den boken for meg. Så med en gang jeg er ferdig med å skrive min egen bok, er det til å lese den. Og nå det er gjort, da kan jeg starte jobben med å fullføre «Dyra i Hjorteparken«.

Omtale: Mockingjay av Suzanne Collins

mockingjayDette er tredje og siste bok i  The Hunger Games serien av Suzanne Collins. De to første bøkene i denne serien har allerede blitt anmeldt her, så fant ut at da måtte jeg jo også anmelde den siste i serien.

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for hele denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Det vil si at hvis du leser mer risikerer du å få vite ting som allerede har skjedd i de to første bøkene.

Les mer

Omtale: Catching Fire av Suzanne Collins

6472227Dette er bok nummer to i The Hunger Games serien av Suzanne Collins. Bok nummer en var nesten umulig å legge fra seg, og jeg ble gledelig overrasket over at den samme gjaldt for bok nummer to.

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for resten av denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Så trykk les mer får å kunne gjøre nettopp det, lese mer 😉

Les mer

Omtale: The Hunger Games av Suzanne Collins

[Baksidetekst] In the ruins of a place once known as North America lies the nation of Panem, a shining Capitol surrounded by twelve outlying districts. The Capitol is harsh and cruel and keeps the districts in line by forcing them all to send one boy and one girl between the ages of twelve and eighteen to participate in the annual Hunger Games, a fight to the death on live TV.

Sixteen-year-old Katniss Everdeen, who lives alone with her mother and younger sister, regards it as a death sentence when she steps forward to take her sister’s place in the Games. But Katniss has been close to dead before—and survival, for her, is second nature. Without really meaning to, she becomes a contender. But if she is to win, she will have to start making choices that will weigh survival against humanity and life against love.

Dette er en bok jeg hadde hørt om lenge, men det faktum at den hele tiden ble sammenlignet med Twilight gjorde at jeg ikke klarte å få meg til å lese den. Det tok anbefalinger fra flere gode venner som jeg vet har bra smak i bøker før jeg fikk meg til å starte på den. Og det er jeg glad for.

La en ting være sagt, denne boken kan ikke sammenlignes med Twilight på noen som helst måte. Der er ikke en vampyr i sikte, og den kvinnelige hovedpersonen er ikke svak og til tider (les: mesteparten av tiden) så plagsom at du skulle ønske hun bare kunne holde kjeft (les: dø en grusom grusom – men stille – død…). Og ikke minst, fordi dette er en vannvittig god bok! Den er bra skrevet, selv om det er i førsteperson, noen jeg sjelden finner er gjort på en bra måte. Men Suzanne Collins har klart det. Tok ikke mer enn et par sider før jeg hadde glemt hvilken person den var skrevet i, og var helt oppslukt i plottet!

Handlingen finner sted i fremtidens Nordamerika, og vi får vite akkurat nok om hvordan verden er og fungerer til at det males et lite pent bilde. Midt i det hele finner vi en kvinnelig hovedperson som er sterk, resursfull, og villig til å gi alt for familien og de hun er glad i. Man kan trekke mange linjer – og det blir gjort i media mye nå når filmen er kommet – med reality TV og underholdning for alle pengene, men det er ikke dette som er det første jeg tenker på når jeg leser den. Tolkninger kan komme senere, og gjerne gjøres av andre.

For meg hadde denne boken akkurat hva jeg ønsker å finne i en bok. Den underholder og er så spennende at man nesten ikke klarer å legge den fra seg. Man bryr seg om hovedpersonene, og vil vite hva som skjer videre. Og på toppen av det hele, så er den veldig bra skrevet. Og det er ikke ofte at man finner en bok som virkelig er full pakke, både veldig veldig bra, og vanvittig bra skrevet!!

Så nå er det bare for meg å få tak i de to neste bøkene i denne serien!

Omtale: Kitty and the Midnight Hour av Carrie Vaughn

Kitty Norville is a midnight-shift DJ for a Denver radio station – and she also happens to be a werewolf. One night, sick of the usual lame song requests, she accidentally starts ‘The Midnight Hour’, a late-night advice show for the supernaturally disadvantaged. Almost immediately she’s deluged by calls from desperate vampires, werewolves and witches from all across the country, wanting to share their woes and ask her advice.

Kitty’s new show is a raging success, but it’s Kitty herself who could use some help, not least because her monthly change is a deep and dark secret to all but a very special few.

And when she finds one very sexy werewolf-hunter on her tail, not to mention a few homicidal undead, she realises she may just may have bitten off more than she can chew…  (Baksidetekst)

Dette er en av flere bøken jeg anskaffet med da jeg og Pinne hadde oss en liten tur innom Outland før jul. Etter å ha avsluttet A Storm of Swords i går trengte jeg noe mer lettlest før jeg begynte på A Feast For Crows. Og lettlest var den, og med sine knappe 230 sider var jeg ferdig på en fire fem timer.

Er skrevet i første person, noe som ikke akkurat er min favoritt. Mest fordi jeg ikke akkurat har lest en horde med fantastiske bøker skrevet i den. Og når deler er i tredje person i tillegg, og da dårlig skrevet i tredje person på en slik måte at man faktisk savner første person, så er det ikke oppskriften på en sykt bra bok for å si det sånn.

Men misforstå meg rett nå, jeg sier ikke boken er elendig. Til tider hadde jeg problemer med skrivestil og andre tekniske aspekter med boken, for å si det sånn. Men storyen den fortalte var fengende og bra synes jeg. Til tider noe forutsigbar og lite orginal, men ikke på en slik måte at det var forstyrrende.

Til syvende og sist er det en god bok hvis man er ute etter noe å bruke en ettermiddag på når man ikke føler for å tenke eller noe som kan forestille tenking. Den er lettlest, og har en story som er fengende og bra, og som man faktisk vil vite hvordan ender. Og så får man bare leve med alt det andre. For et par timer skulle det ikke være noe problem.