Første bok i Kire, serien om Erik Skoglund. Har hatt denne i bokhyllen en stund, og fant ut at nå var det på tide den ble lest. Det forekommer ett par små spoilere i denne anmeldelsen, men ikke noen som bør ødelegge leseopplevelsen for de som ikke har lest den enda.
Forlaget om boken
Erik flytter med sin far til en liten bygd, der moren hans er innesperret på psykiatrisk klinikk. På gården der de bor, skjer det underlige ting om natten. En jente sniker seg rundt. En lettkledd jente med hale.Sammen med sine eneste venner i den nye klassen, det merkelige tvillingparet Trine og Tore, får Erik innblikk i de underjordiske kreftene som styrer den vesle bygda. Deres eneste guide i denne magiske verdenen er den vakre hulderen Flora.
Hulder er en ungdomsbok med røtter i norsk folketro, hvor hulderen står i sentrum. Vi treffer Erik Skoglund, som ett år etter at hans mor legges inn på den psykiatrisk klinikken Alvheim, flytter til bygden sammen med sin far. Hans mor drepte en kvinne da de to var på fjelltur, en kvinne Erik selv så ikke var menneskelig. Nå må han prøve å finne ut om han virkelig så det han trodde han så, eller om han rett og slett holder på å bli like gal som de hevder hans mor er.
Erik kjente et sting i hjertet. Mellom steinene var det en trekantet, mørk åpning, og foran den stod en høy, nærmest majestetisk kvinne. Hun hadde en grønn, glinsete kjole på seg, håret var tykt og mørkt og satt opp slik at det lå som en krone rundt hodet. Han visste at hun ville ham noe, selv om hun bare stod der og så på ham. Suget i brystet fortalte ham at han måtte bort til henne så fort som mulig.
– Nei, Erik! Hun er en hulder, hveste moren, og dro ham i t-sjorten. (s. 10)
I boken kastes du rett inn i handlingen fra første side, men så dabber det litt av i noen kapitler, før boken tar seg opp igjen. Mot slutten må jeg innrømme at det dabbet litt av igjen, ihvertfall for min del, og det kunne kanskje vært enda litt mer spennende. Men boken hadde meg fra første side, og jeg la den ikke ned i mange minuttene om gangen i løpet av de timene det tok meg å lese hele. Så kjedelig var den ikke!
Jeg liker karaktergalleriet i Hulder, men må innrømme at det til tider føles litt tamt. Bokens hovedkarakter Erik begynner i ny klasse, og hans mottakelse er som tatt ut av en dårlig Hollywood-film, med norsk bygde-vri. Ingen hei, hvem er du, hva gjør du her, men heller en Mean Girls reject som umiddelbart ber ham rangere jentene i klassen, før han i det hele tatt har møtt noen av dem bortsett fra henne. Kanskje er det slik det er for ungdomen i dagens Norge, men jeg kan ikke helt se det.
Bokens fire hovedkarakterer har heldigvis noe mer kjøtt på bena. Erik er for meg en godt gjennomtenkt og utviklet protagonist, med indre konflikter som kommer godt frem, uten at det er noe som går ut over handlingen i boken, eller som på noe tidspunkt føles påtatt. Tvillingene Trine og Tore er spennende karakterer med egne hemmeligheter, som jeg veldig gjerne vil vite mer om. I tillegg har man hulderen Flora, som heldgvis oppfører seg som en hulder skal innimellom, og ikke blir som ett vanlig menneske i hulderdrakt.
Det er selvfølgelig småplukk her og der som kunne vært utbedret, men ikke noe som jeg synes går ut over selve leseopplevelsen. For det er det som er lett og glemme når man leser ungdomsbøker, at det er leseopplevelsen som teller. Bøkene trenger ikke være perfekte, for det er følelsen man får når man leser dem som teller. Blir man skremt når noe er skummelt? Eller ligger man våken til langt på natt bare fordi man må lese bare ett kapittel til? Sliter man med å legge fra seg boken, og når man er ferdig så får man lyst til å lese mer?
En god ungdomsbok for meg er en jeg tror ungdommen vil slite med å legge fra seg. En som vil øke deres leselyst. En som får dem til å glemme at TV og dataspill eksisterer, så lenge man kan lese ett lite kapittel til. Det synes jeg at Hulder klarte. Er den perfekt, neida. Gjøre det noe? For ungdommen, absolutt ikke. For oss voksne som liker ungdomsbøker, så kunne jeg ønske det var litt mer dybde i karakterene, og realisme til settingen. Litt mer kjøtt på beinet, for å si det sånn. Men for å si det sånn, jeg leste denne på en dag, og det sier jo litt det også.
Tonje Tornes ble født den 31 oktober, 1977, i Bergen. Hun er en norsk forfatter og tegneserieredaktør i Egmont. Siden 2006 har hun jobbet med tegneserier som Donald Ducks Hall of fame, Rocky (tegneserie), Pondus, Rutetid og Lunch. Hun har også vært redaktør for antologiene Levende om døden (2004) og Rosa Prosa (2006), samt bidratt til debutant-antologien Pilot (2007). (Foto: Lars Myhren Holand)
ISBN: 9788205450776
Forlag: Gyldendal Forlag
Utgitt: 2013
Format: Hardcover
Kilde: Bokhyllen min