3. juni 2017 – Tjuetre 06.Com

Jeg fikk denne boken for noen måneder siden, men har fra første stund vist at det var en bok jeg måtte lese når jeg var i rett sinnstilstand. For bare det å lese baksideteksten fortalte meg at det ville bli en bok med sterke inntrykk. Men nå i morges satt jeg her, med kroppen full i feber og forkjølelse, fant den frem fra lesebunken på stuebordet, og satt meg ned for å lese.

Dette er ikke en omtale for de som ikke ønsker å vite hva som skjer i boken. For dette er ikke en bok jeg kan skrive om uten å gå inn på handling på en mer detaljert måte enn hva jeg normalt gjør. Men jeg skal gjøre mitt beste for å ikke gi for mange spoilere.

Forlaget om boken

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på nattbordet – en dag skal komme på besøk.

Mari bor i en hytte ved stranden sammen med sin mor, Sissel. Hennes far, Abdul, har hun ikke sett på over to år, og Sissel gjør det hun kan for å få økonomien til å rundt. Men det er ikke lett for en alenemor, og redningen kommer i Petter. Den rike advokaten som forelsker seg i henne, av alle mennesker, og som virker som svaret på hennes bønner. Men så en dag, mens Petter er på besøk, forsvinner Mari sporløst fra stranden utenfor hytten. Politiet tror hun har druknet i vannet, en ulykke, men noe lik blir aldri funnet.

Myriam H. Bjerkli har skrevet en bok full at sterke inntrykk, som forteller historien om Mari, en liten jente som syv år gammel blir kidnappet fra sitt hjem, og blir holdt fanget i en kjeller av en mann som vil at hun kaller ham «pappa». Det blir ganske snart klart at han slett ikke er hennes far, og absolutt ikke tok henne fordi han ønsker seg en datter.

Men at han tok nettopp Mari er ikke bare på slump. Det er en grunn til det, en grunn til at nettopp hun ble valgt. Hun som skulle drepes, men som han ikke klarer å ta livet av. Som leser sitter man med klump i halsen, for man vet så altfor godt hvorfor han beholder henne. Hvorfor han gjemmer henne i kjelleren, og begynner en langtekkelig jobb med å hjernevaske den lille jenten, for å få henne til å tro at hennes mor ikke ville ha henne lenger. At Sissel er glad Mari er borte fra livet sitt for alltid.

-Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke stort mer enn et lite håpefult pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.
-Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.

Igjen sitter en mor som er knust, og søker til sin kjæreste for trøst. Han tar imot henne med åpne armer, og bringer henne inn i sitt liv i luksus. Med stort hus, dyre klær, og en søster som bor i kjellerleiligheten som har vært gjennom nettopp det samme som Sissel. Som også har kjent på det å miste et barn. Men bak fasaden skjuler det seg et monster. Og når Sissel endelig finner ut hvilken mann Petter egentlig er, er hun fanget i et forhold hun ikke kommer seg ut av.

Bjerkli forteller en hjerteskjærende historie, som for så altfor mange barn i verden ikke bare er fantasi, men grufull virkelighet. Og hun gjør det på en fengende måte, som gjør det vanskelig å legge boken fra seg, trass dens grufulle innhold. Der noen forfattere kanskje ville gjemt seg bak kunstens skjold og skrevet med grotesk beskrivelse hva den lille jenten må gjennom, gir hun kun en liten setning, uskyldig i sin beskrivelse, som sier mer enn tusen ord. Der mange gjerne hadde holdt seg i skinnet når det kom til barnets lidelse, men gått inn i ukritisk beskrivende detalj hva Sissel må gjennom hver gang Petter mente hun hadde gjort noe feil, gjør Bjerkli det enkelt. Og det holder i lange baner. For vi vet så ufattelig godt hva som skjer.

Jeg har fått vite av mange at dette er boken man ikke leser med mindre man er klar for det. Men jeg tror aldri man er klar for denne type bøker. Uansett hvilken sinnstilstand man er i, så vil denne boken gi et inntrykk. Den vil sette sine spor. Og det skal den også. For dette er virkeligheten til så altfor mange.

For mange barn lider tilsvarense sjebne som Mari. For mange kvinner lever under samme forhold som Sissel, fanget i sine egne hjem, terrorisert av mennene som sier de elsker dem. Og så det er sagt, selv om det ikke var et tema i denne boken, så er det også altfor mange menn der ute som lever i konstant frykt. Frykt for kvinnene i sine liv, som kanskje ikke fysisk mishandler dem, men som psykisk bryter dem ned hver eneste dag.

Lille Linerle er gjerne en litt anderledes krim fortelling, men det er en av de få jeg har lest som har gitt så sterke inntrykk. Det er en grunn til at jeg foretrekker de mer fantastiske sjangrene, for de gir meg en måte å flykte fra virkeligheten på. Der grufulle ting gjerne skjer, men det hele er så virkelighetsfjernt at man ikke tenker så mye på det i ettertid.

Har du ikke lest denne boken, så anbefaler jeg at du gjør det. Ja, den er grufull. Den er hjerteskjærende. Den kan være vanskelig å lese, men like vanskelig å legge fra seg. Og den er verdt hver eneste tåre som kanskje kommer presende på underveis. Vent gjerne til du tror du er klar, men for å være ærlig, så er man aldri klar for å lese denne boken. Men les den alikevel.

Myriam H. Bjerkli (1963) er født i Tromsø, men er i dag bosatt i Larvik. Hun jobber som forfatter, frilans journalist / fotograf, oversetter, selger, redaktør og forlegger. Hun debuterte med ungdomsromanen Cyprianus i 2007 på Gyldendal Forlag. Lille Linerle er hennes første krimroman. (Tekst: Forlaget hjemmeside. Foto: Ane Cathrine Buck, hentet fra forfatterens blogg)