Tjuetre 06.Com

ISBN: 9788234002151
Forlag: Det Norske Samlaget
Utgitt: 2020
Format : Hardcover
Kilde: Bokhyllen min

ADHD, forelsking og vennskap.

15 år gamle Synne har ADHD. Det boblar og kokar inni henne. Ho skjeller ut lærarar og elevar og endar ofte på kontoret til rådgivaren ved skulen. Rådgivaren vil at ho skal begynne med medisin igjen. Heldigvis har Synne bestevennen Torunn. Men to nye elevar i klassen skapar problem: Kine, som er ein ufordrageleg influensar med mange følgarar på Instagram, og mystiske og pene Johan, som må ha O’boy og brødskiver med jordbærsyltetøy kvar dag.

Sinne er den første norske boken jeg har kjøpt på en stund, og første bok på nynorsk jeg tror jeg frivillig har både kjøpt og lest i mitt liv. Noe som ikke akkurat er noe å skryte av, men jeg kan bare forklare det med at tvang fra skolen har satt dype spor. Det betyr at jeg var litt skeptisk når jeg skulle begynne å lese, for normalt sliter jeg med å komme over at språket er så likt, men allikevel ikke. Til min store overraskelse gikk det maks 20 sider, så få hadde jeg helt glemt hele nynorsken, og satt igjen med en skikkelig god ungdomsbok. Jeg sier dette nå, slik at alle andre som sliter med å komme over nynorsk hinderet kan vite at det bare er å satse. For det går så lekende lett. Jeg lover!

Sinne er debutromanen til Ann Helen Kolås Ingebrigtsen, og for en debut det er. ADHD er et tema mange har hørt om, mange har meninger om, og få faktisk vet hvordan føles på kroppen. I Sinne får leseren et intimt innblikk til hvordan det er å være tenåringsjente med ADHD. Bøker om tenåringsjenter og gutteproblemer, alkohol, bestevenner som faller fra, og så videre, finnes i hopetall. Men ADHD er tematikk vi ikke ser ofte, og når vi gjør det er det ikke hos hovedpersonen, men heller en sidekarakter hvor poenget ikke er så mye å gi innblikk i hvordan det er å ha ADHD, men heller å overfladisk forklare karaktertrekk med personen det gjelder.

Valget av tematikk gjør Sinne til en viktig ungdomsroman i mine øyne, men tematikken er ikke alt den er. Dette er en godt skrevet ungdomsroman, om Synne og hennes kamp for å overleve hverdagen. Det er om hennes ønske om å fremstå som normal, leve et normalt tenåringsliv. Om hennes første forelskelse, og om hvordan små misforståelser mellom venninner kan føles som om verden holder på å gå under. Om ungdomsfester, alkohol, og nye klassekamerater. Den handler om alt dette og mer, samtidig som den viser oss hvordan en allerede komplisert hverdag kan bli enda vanskeligere når man sliter med å kontrollere impulsene, når sinnet tar overhånd og alt kommer fossende ut. Selv de tingene man ikke mener, og kunne ønske man aldri hadde sagt.

Den er skrevet i førsteperson, noe som fungerer usedvanlig bra, når vi blir med i i hodet til Synne mens hun forsøker å stå imot impulsene sine. Vi får se hennes verden gjennom hennes øyne, opplever hennes hverdag som den er. Som voksen kan jeg kjenne igjen mye av meg selv i Synne, og også se hvor hun tar feil om de rundt seg, før hun selv ser det. Men det er ikke lett å være femten, enda vanskeligere når du til tider ikke har kontroll over dine egne valg eller impulser.

Forfatteren skriver så bra at jeg glemte det var nynorsk – noe som i seg selv er imponerende spør du meg – og innimellom får jeg lyst til å filleriste hele karaktergalleriet. Noe som ofte betyr at engasjementet mitt for boken er på topp, akkurat der det bør være. I tillegg er det tydelig at forfatteren er en stor Harry Potter fan, noe som varmer mitt (Slytherin) hjerte. Pluss i boken der altså.

Sinne er kanskje en ungdomsbok, men jeg vil påstå at vi alle har godt av å lese denne. Ung som gammel, vi kan alle finne noe i denne boken vi relaterer til.