Bokanmeldelse

Endelig er den her, etter at jeg har lovet i to måneder at den kommer, anmeldelsen min av Harry Potter and the Cursed Child. Dette er en litt annerledes bokomtale, for den er ikke bare for boken, men også for selve teaterstykke. Det faller seg naturlig for meg å samkjøre disse siden jeg både har lest boken og sett stykket i London. Pluss, stykket, skrevet av Jack Thorne, kom før boken, som er tilpasset fra manuskriptet av John Tiffany. J.K Rowling har godkjent begge deler, satt sitt navn på det, slik at det blir offisielt.

Men la oss begynne med det viktigste, boken. Her er hva forlaget har å si om den: It was always difficult being Harry Potter and it isn’t much easier now that he is an overworked employee of the Ministry of Magic, a husband and father of three school-age children.

While Harry grapples with a past that refuses to stay where it belongs, his youngest son Albus must struggle with the weight of a family legacy he never wanted. As past and present fuse ominously, both father and son learn the uncomfortable truth: sometimes, darkness comes from unexpected places.

Harry Potter and the Cursed Child er fortsettelsen på historien om Harry Potter, den åttende boken i serien. Handlingen finner sted 19 år etter Deathly Hallows, og følger Harry Potter, som nå er en overarbeidet ansatt hos Ministry of Magic, og hans sønn Albus Severus Potter, som skal begynne på Hogwarts. Stykket – som er i to deler – ble annonsert i 2015, og billetter kom i salg lenge før noen hadde sett snurten av boken, som i seg selv egentlig kun er manuskriptet til stykket.  Det hadde premiere i Palace Theatre i London’s West End den 30 juli, 2016.

Selv skaffet jeg meg billetter i oktober 2015, til forestillingene 11 desember 2016. De to delene kan man enten se to dager etter hverandre i ukedagene, eller på samme dag i helgene. Det virker kanskje rart å bestille teaterbilletter så lang tid i forveien (eller kanskje ikke, hva vet vel jeg), men det gir deg god tid til å planlegge. Tips til andre ting man kan gjøre i London finner du på slutten av anmeldelsen min.

Tilbake til den. Albus Severus Potter, sønn av Harry Potter himself, skal endelig begynne på Hogwarts. Men det er ikke lett når faren din er superkjendis, og forventningene til alle rundt deg er skyhøye. Ting blir ikke bedre når du sorteres i Slytherin, og på en eller annen måte blir bestis med Scorpius Malfoy. Man skulle tro det ikke kunne bli værre. Man tar feil.

Hovedhandlingen ligger sentrert rundt Albus og Scorpius, men vi følger også Harry, Ron, og Hermione i livene deres etter Hogwarts. Jeg vil ikke gå for mye inn i hva som skjer med dem alle, for det er ikke lange boken, og jeg vil ikke ta vekk noe fra de som eventuelt enda ikke har lest den. Men ett par stikkord kan jeg gi: polyjuice potion, time-turner, wibly-wobly-timey-wimey, og ikke minst, kranglete bokhyller.

Vakre Palace Theater (Foto: Cicilie Husebø Nilsen)

Ved første gjennomlesningen er det gøy å innblikk i livene deres, så mange år etter Hogwarts. Men som alle Harry Potter bøkene, så tar også denne boken for seg mer underliggende temaer. For hvordan håndterer selveste Harry Potter at en av hans sønner blir sortert i Slytherin? Uten at det kan sies å være en kjempespoiler kan jeg svare; dårlig. Det er ikke lett for ham å forstå. Albus er ikke som faren, eller den eldre broren James. Han er annerledes, og noen ganger føles det som ingen i familien forstår ham. Bare bestevennen Scorpius, som ikke har det så greit han heller.

Tematikken er viktig, for her er en hovedperson som ikke har det så godt hjemme. Selv om vi vet at faren hans ikke er en ond person, så betyr ikke det at han forstår seg på sønnen sin. Og dette er noe mange barn kan relatere til, at foreldrene ikke forstår seg på dem, uten at det betyr at foreldrene deres ikke er gode mennesker som bryr seg om dem.

Selvfølgelig, det faktum at Harry Potter er sånn som han er i Cursed Child, har gjort at mange hardcore fans nekter for at boken er noe mer enn fan fiction. Det er jo tross alt skrevet av John Thorne. Men, her er tingen, Rowling har valgt å sette navnet sitt på den. Hun har valgt å kalle den canon, si det er en offisiell del av serien. Man trenger ikke like det, men det er virkeligheten. Og er det virkelig så gale at Harry Potter ikke er perfekt? Jeg synes det er ganske naturlig jeg. Det er jo ikke uvanlig at foreldre ikke helt skjønner seg på alle sine barn. Pluss, la oss ikke glemme hvor Harry tilbrakte de første 11 årene av sitt liv, og alt det han måtte gjennom de neste syv etter det.

F.v: Paul Thornley, Noma Dumesweni, Jamie Parker

(Pressefoto)

Det eneste jeg vil si, er at det er vanskelig å visualisere denne boken slik man kan med de andre i serien. Og det er nok rett og slett fordi dette er et teaterstykke, det vi leser er manuskriptet fra prøvene til stykket. Det gir oss ikke samme innblikk i hva de føler, i hvordan handlingen påvirker dem. Det kommer frem når skuespillerne står på scenen. Det er der historien virkelig skinner, noe som også er hele poenget.

Teaterproduksjonen er av høy kvalitet, og skuespillerne de har valg passer perfekt til rollen. Jamie Parker er Harry Potter, Noma Dumesweni eier Hermione, og Paul Thornley ruler som Ron. De yngre skuespillerne – da spesielt Sam Clemmet som Albus og Anthony Boyle som Scorpius – gjør en formidabel jobb selvfølgelig, men det var trioen – de karakterene vi kjenner og elsker fra før – som jeg tror folk var mest bekymret for om de ville kjenne igjen i deres nye skikkelser.

Det e nok fremdeles mange som kun har lest boken, og jeg kan ikke anbefalle teaterstykket nok. Man må kjøpe billetter over ett år i forveien, så det gir en plenty av tid til å spare penger til turen. For det er verdt en langhelg i London, og det er også mye annet gøy du kan gjøre. Her er mine forslag:

  • Harry Potter Studio Tour
    • Når du først skal til London på Harry Potter tur, så må du få med det denne også. Har du vært tidligere? Det hadde jeg også. Fremdeles verdt å dra. Pluss, gavebutikken alene er verdt turen altså!
  • Primark
    • Billige klær, pluss de har nesten alltid noe fandom-relatert. Denne gang ble det Slytherin genser og treningsbukse på meg. Sist gang ble det HP natttøy.
  • British Museum
    • OK, kommer ikke på noe HP relatert i farten, men det er verdt ett besøk. Bare vær forberedt på store folkemengder.
  • King’s Cross Station
    • Platform 9 3/4. Nuff said.

Jeg mottok pressemelding om denne boken i fjor høst, og ble såpass nysgjerrig at jeg forespurte muligheten for et leseeksemplar. Det tok meg lengre enn jeg ønsket å lese den, men helt på tampen av fjoråret ble det gjort. Noe forsinket, men her kommer endelig anmeldelsen min.

Forlaget om boken
Året er 2025 i, Tasiilaq i Grønland. Det er sommer, og solen går aldri ned. Dette preger innbyggerne, som søvnløst famler rundt i lyset mens krigen raser nede i Europa. De søvnløse er en stafettroman om det grønlandske samfunnet med alle sine utfordringer.

Allerede på baksiden av boken omtales den som en stafettroman, noe jeg må innrømme at jeg egentlig ikke helt forstod hva mente. Så begynte jeg å lese, og kom vel ganske fort frem til hva det måtte bety. Her er ingen kapittelinndeling, og handlinger flyter sømløst fra karakter til karakter. Der er ikke lagt inn den vanlige avslutningen i handlingen, hvor man går fra en hendelse til en annen, og det normalt faller seg helt naturlig å legge inn kapittel.

Det tok litt tid å bli vandt til dette, jeg liker å kunne ta pauser i boken når jeg leser, noe jeg fant var litt vanskelig når det ikke var noen naturlige steder å ta pausen. Man kommer fort inn i det, og boken er heller ikke så lang at man ikke fint kan lese den på en ettermiddag.

Handlingen utspiller deg i det little samfunnet Tasiilaq på Grønnland, hvor vi følger over tyve mennesker i løpet av ett døgn i livet deres. Handlingen er sentrert rundt det lille distrikssykehuset, hvor vi treffer både dansker og grønnlendere, samt turister fra kontinentet. Det er midtsommer, året er 2025, og i Europa raser krigen videre. På Grønnland går sin vandte gang, langt fra krigen, men alikevel så nærmt.

Vi møter Carina, som sliter med å sove i midnattsolen. Uansett hvor tykke gardinene er, så trenger det alltid noe sol gjennom. Det blir aldri helt mørkt. Vi treffer hennes mann, Ejnar, som jobber som ambulansesjåfør. Bjerregaard, distrikslegen, Rikke, hans kone, og Michelle, den tyske turisten som falt i fjellet. Vi følger dem, og en haug med andre personer med tilknytning til sykehuset, gjennom døgnet, hvor mer enn man skulle trodd kommer til å skje.

Carina våkner ikke. For hun har ikke sovet. Jeg er allerede død, tenker hun. Død, men våken. Enda en natt under søvnløshetens tunge dyne, martret av nattesolen. Har jeg smerter i dag? Eller er det bare den sedvanelige hodepinen? Hun kjenner etter hvor smertedjevelen har gjemt seg; den pleier å krype i ly i knoklene i hoften hvor den ligger på lur, for så å bykse fram som en falsk alarm om å skulle på do. Hun etterforsker kroppens forskjellige nisjer og avkroker. Men hun kan ikke finne den. Den har endelig slumret inn, tenker hun. Men jeg er våken. (s. 5)

Handlingen flyter sømløst fra person til person, og selv om det er et stort persongalleri for en så kort bok, så føler man seg ikke overveldet. Med sine 157 sider føles den akkurat lang nok. Man blir fort vandt til mangelen på kapitler, og etterhvert føler man det som man nesten kjenner disse personene.

Vi får et lite innblikk i hvordan kriger raser i Europa, men det hele føles så veldig langt vekke på Grønnland. Der går livene videre, og selv om man håper krigen holder seg på kontinentet, lever man ikke i frykt for at den plutselig en dag skal stå på dørstokken. Man har sine egne liv å tenke på, ens egne problemer å forholde seg til.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til med denne boken. Jeg ønsket å lese den basert på den presentasjon i pressemeldingen, og ikke minst, på grunn av den meget gule forsiden. Det var noe med den som dro oppmerksomheten min, kanskje mer enn blurben om boken. De søvnløse er anderledes enn mye av det jeg leser til vanlig, men også på mange måter lik. Det er en form for realisme jeg ikke viste jeg likte. Dens mangel på kapitler ville normalt ha plaget meg, men etter en stund tenkte jeg ikke over det lenger. Den er spennende, uten å være actionfylt. Den overrasker, ikke uvventet.


Kim Leine er en kritikerrost norsk-dansk forfatter. Han fikk Nordisk Råds litteraturpris 2013 for sin roman Profetene i Evighetsfjorden. Han er født i Norge i 1961, men flyttet til Danmark som 17-åring. Han er utdannet sykepleier og har jobbet femten år i Grønland. Han bor nå i Danmark, skriver på dansk og oversetter selv til norsk. . (Tekst: Cappelen Damm, Foto: Anne-Sophe Fischer Kalckar).

ISBN: 9788202527556
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

I fjor leste jeg en hel del bøker jeg aldri fikk summet meg til å skrive om. Mye på grunn av helseproblemene jeg har nevt i et tidligere innlegg. Noen av bøkene er det så lenge siden jeg leste at det blir vanskelig å komme med en skikkelig anmeldelse nå.

Det er hovedsakelig disse jeg vil fremheve i dette innlegget. De gode bøkene som ble lest, men som det ikke kommer anmeldelse av. På slutten nevner jeg også ett par det vil komme anmeldelse av, så snart jeg får satt meg ned og skrevet den.

Men la oss begynne med godbitene fra året som gikk!

Blodets galskap av Elisabeth Øverberg
En bok jeg ikke viste noe om når jeg lånte den på biblioteket på begynnelsen av året. Men coveret var så fantastisk at jeg bare måtte lese den. Det tok litt tid før jeg begynte, men når jeg først kom inn i boken angret jeg ikke et sekund. Dette er god norsk fantasy, med røttene i norsk vikingtid. Bok nummer to er nettopp kommet ut, og man kan trygt si at det er en av bøkene jeg ser mest frem til i 2017.

 

 

The Hero of Ages av Brandon Sanderson
Siste bok i Mistborn-serien, og kanskje også den beste i serien! Det tok meg tid å lese den, men det var så absolutt ikke på grunn av handlingen i boken. Serien er kanskje en av de beste fantasy-serien fra de siste femten årene. Liker du fantasy, men har ikke lest denne serien enda? Hva venter du på? Do it!

 

Royal Assassin & Assasin’s Quest av Robin Hobb
Bok nummer to og tre i Farseer trilogien til Hobb. Serien er en av mine favoritter, og jeg holder nå på å lese meg gjennom oppfølgerserien til denne, Tawny Man. Med en tredje serie om Fitz og Fool som Hobb holder på med nå, så kan jeg ikke lese den før jeg har lest disse igjen. Ok, så det er ikke så mye at jeg må lese bøkene igjen, som at jeg har lyst!

 

The Watchmaker of Filigree Street av Natasha Pulley
En av favorittene mine i fjor. Det at jeg aldri fikk summet meg til å skrive en skikkelig anmeldelse av denne har hengt litt over meg. Den ble opprinnelig hørt som lydbok, men jeg har også gått ut og kjøpt meg denne, så den kommer garantert til å bli lest på nytt i år. Ikke bare har den et fantastisk cover, det er også en skikkelig bra bok!

 

Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett
Det er flaut å innrømme, men i fjor var første gang jeg leste denne boken. Folk han anbefalt den til meg i flere år, men jeg har liksom ikke fått summet meg til å lese den. Den ble hørt på lydbok, og den var fantastisk. Faktisk så fantastisk at jeg har kjøpt den i pocket, og kommer nok til å lese den i løpet av året. Så da kommer det kanskje en skikkelig anmeldelse alikevel.

 

The Dispatcher av John Scalzi 
Mer en novelle enn roman, denne er hørt som lydbok via Audible. Opplest av Zachary Quinto, kjent fra Heroes og Star Trek filmene, som kjør en fenomenal jobb. En spennende science fiction historie, som føltes mer som en roman når jeg hørte på den. Masse handling i knappe to timer med lydbok. Og Scalzi er kongen av science fiction!

 

No Time Like the Past, What Could Possibly Go Wrong og  Lies, Damned Lies, and History av Jodi Taylor
Bok nummer fem, seks og syv i St. Mary’s serien. En fantasisk serie jeg snakket mye om i fjor. Alle er hørt som lydbok, og jeg hører dem gjerne igjen og igjen. Britisk humor, tidsreiser og en haug med te. Lettleste bøker som underholder i timesvis!

 

Som jeg har nevnt så tenker jeg å komme med skikkelige anmeldelser av både Good Omens og The Watchmaker of Filigree Street når jeg leser bøkene jeg har kjøpt. I tillegg kommer det snart anmeldelser av to andre bøker jeg leste i fjor. Det er Harry Potter the the Cursed Child og De Sønvløse. Jeg har allerede begynt på en av dem, og forventer at begge blir postet i løpet av de neste ukene.

Jeg leste masse bra i fjor, og håper på å toppe det i år. For det er mye å se frem til i 2017!

Jeg har hatt denne boken liggende en stund, og hatt så dårlig samvittinghet for at jeg ikke har lest den. Den er nemlig en av dem jeg har bedt om leseeksemplar på fra forlaget, noe jeg ikke har for vane å gjøre (og ikke bare fordi leselisten allerede er lang som et vondt år). Men siden formen er bedre nå på nyåret fant jeg den fram, og under en uke senere var jeg ferdig med den gitt.

Forlaget om boken
Det strammer seg til. Erik har fått beskjed av Flink om å holde avstand til Flora, for huldre ER farlige for mennesker. Men Erik leker med ilden, samtidig som Lene blir mer og mer plaget, tvillingenes krefter øker og Flinks magi glipper. Og når den hvite hingsten viser veien inn i berget, blir det livsfarlig for de fire ungdommene som er fanget i et nett av magiske krefter.

En mørkere fortsettelse av Hulder, et utpreget norsk fantasyunivers, hvor sagn og myter om nøkken, huldre, dyr og norsk folketro danner et bakteppe av eventyrlig og skummel magi.

Bok nummer to i Kire-serien til Tonje Tornes. Jeg leste Hulder for litt over ett år siden, og var da glad når jeg fant ut at bok nummer to allerede var kommet. Ingen ventetid! Det tok meg dessverre lengre tid enn ønsket å lese denne, men når jeg først var i gang tok det ikke mange dagene før jeg var ferdig.

La oss begynne enkelt, med coveret. Det som for meg er noe av det viktigste med boken. Jeg leser sjeldent bakpå en bok som ikke har et cover som trekker meg inn. Jeg likte coveret til Hulder godt, men elsker coveret til Forbannet! Hadde jeg ikke kjent til serien i det hele tatt, hadde jeg alikevel plukket denne med meg basert på det alene.

Les min anmeldelse av Hulder her.

Jeg vil ikke gå for mye inn i handlingen, i tilfelle noen leser denne uten å ha lest Hulder (med alvorlig talt, les Hulder altså, og så Forbannet). Noe av det jeg likte med første boken var de gjennomtenkte karakterene. De fleste av hovedkarakterene er tre-dimensjonale og virkelige, til en sånn grad at jeg ville hive ting på Erik ett par ganger i løpet av boken. Tenåringsgutter altså!

Fremdles virker noen av sidekarakterene mer som stereotypiske pappfigurer, men det er ikke noe som trekker ned. Og misforstå meg rett her, jeg sier ikke de er dårlige, bare litt veldig stereotypisk. Om det gir noe mening.

Dette er en oppfølger, og noe av det man ofte ser da er at handling fra nummer én i serien gjerne glemmes, oversees, eller rett og slett retconnes i bøkene som følger. Ikke i Forbannet. Her gir enkelthandlinger som skjedde første bok alvorlige følger i bok to. Det er selvfølgelig med på å drive frem plottet, men jeg følte ikke at det var kun derfor. Føltes mer som at Tornes faktisk har tatt seg bryet med å tenke på konsekvenser, og så få det med videre. Som leser gir det en varm følelse.

Midt i handling om hulder og troll (ok, så kanskje ikke faktisk troll. Eller?) så får vi også servert en god dose tenåringsproblemer. Kjærlighet og lengsel, spiseforstyrrelser eller illusjonen av dem, og tilhørelighet i gruppen eller samfunnet. Det er mange tankevekkere, men jeg følte ikke at noen av det overkjørte hovedplottet. Kanskje de heller drev det?

Jeg likte Hulder veldig godt, men må inrømme at jeg likte Forbannet enda bedre. Så da var det bare å sette seg ned å vente på nok nummer tre. Det kan jo ikke være så lenge til den kommer, kan det?

stjerner_4


Tornes-Tonje_Lars-Myhren-HolandTonje Tornes ble født den 31 oktober, 1977, i Bergen. Hun er en norsk forfatter og tegneserieredaktør i Egmont. Siden 2006 har hun jobbet med tegneserier som Donald Ducks Hall of fame, Rocky (tegneserie), Pondus, Rutetid og Lunch. Hun har også vært redaktør for antologiene Levende om døden (2004) og Rosa Prosa (2006), samt bidratt til debutant-antologien Pilot (2007).  (Foto: Lars Myhren Holand)

ISBN: 9788205468634
Forlag: Gyldendal Forlag
Utgitt: 2015
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

Jeg liker å stille med åpne kort når det kommer til anmeldelsene mine, og da må jeg vel si at jeg er egentlig ikke noen fan a poesi, dikt, og alt det der. Det blir liksom for kort, for lite informasjon, og som oftest altfor få drager. Når det er sagt, så ble min interesse for Sanne Gleder vekket når jeg fikk pressemelding om boken på epost.  En billedbok for voksne var for meg noe ganske så nytt, og jeg ble umiddelbart interessert, og tok kontakt for et anmeldereksemplar.

sanneglederJeg har ikke angret. Men mer om det senere. Først, for de som ikke helt vet hva dette går i, her er hva forfatterne selv sier om boken: «Vi har blottlagt privatlivet, latt alle hemninger fare og støvsugd hver øyekrok i den hensikt å finne flest mulig gleder. Det har vi klart. Det er maktpåliggende for oss å understreke at disse gledene ikke er ironiske, de er, som tittelen sier, sanne.» Saabye & Hole 

Boken som kom i postkassen er fint innbundet, og av god kvalitet. Det er viktig med tanke på illustrasjonene. Jeg er som nevnt ikke akkurat en flittig leser av poesi eller den slags, (for eksempel, bruker man poesi, diktsamling, eller et annet begrep jeg ikke vet om) men det betyr ikke at jeg ikke liker det. Det betyr heller at jeg ikke alltid vet hva som ansees som bra eller dårlig (i mer høy-litterære sirkler mener jeg). Nå er jeg heller ikke så veldig opptatt av om min smak oppfattes som ‘kulturelt korrekt’ eller ikke da. Jeg elsker å bli underholdt, og kan lett følge med på bøker av noe lavere litterær kvalitet, så lenge den leverer. Med unntak av Fifty Shades, der falt jeg ut etter noen sider. Det får da være grenser.

Men uansett. Jeg likte denne boken godt. Jeg ble faktisk litt overrasket. Den hadde jo vekket min interesse, men jeg var fremdeles veldig usikker. Det er sånne bøker som er gøy å lese. De man er litt småskeptiske til, som ender opp med å overraske stort.

Sanne Gleder handler om akkurat gleder, fra store til små. Fra de åpenlyse, til de man finner nederst i nattbordskuffen. Jeg hadde aldri tenkt over hvor mange gleder man faktisk kan ha i livet. De er kanskje lett å overse i en stressende hverdag. Men her kommer de frem, èn etter èn, på rekke og rad, som jordbær på en snor.

Det er glede i sorgens overgang (s. 40)

Jeg var selvfølgelig kjent med navnet Lars Saabye Christiensen fra før. Selv om jeg ikke hadde lest noe av ham (som jeg kan huske), så betyr ikke det at jeg lever i en hule når det kommer til norsk litteratur jeg normalt ikke leser. Stian Hole var et nytt navn for meg. Han har vist for det meste illustrert barnebøker, men etter denne håper jeg det kommer mer fra ham for voksne også!

En av mine favoritt-gleder er den du finner på side 42, for den er så mye mer enn bare en glede. Det er en tankevekker, noe jeg ikke hadde tenkt på før. Det kan kanskje sier om mange av gledene, men for meg stod denne ut.

Det er glede i minnene som minner deg om det du hadde glemt. (s. 42).

Jeg vet ikke helt hva etiketten er for å dele illustrasjoner fra bøker i anmeldelsene, men jeg håper jeg er innafor med utsnittet under. For dette er en av favorittene mine, som skal illustrere noe jeg personlig absolutt ikke kan finne en glede i.

sannegleder_illustrasjon

Det er en glede i å vaske opp? Tja, ikke helt enig der altså! Illustrasjon fra side 15, av Stian Holm.

Stian Holms illustrasjoner er elegante og detaljerte, og jeg fant at jeg gjerne brukte lenger tid på å studere dem for å lete etter gledene, enn jeg gjorde i å reflektere om den spesifikke gleden. Kanskje det er meningen, eller så leser jeg dette poesei-greiene helt feil.

Så har man side 54 til 57, hvor det virkelig ser ut som illustrasjonene ble byttet om. Det fikk meg til å stoppe opp. Først trodde jeg det var feil i trykken, og lurte på hvordan det kunne skje. Men så kom jeg på at det sikkert er med vilje. Jeg kjenner jo ikke sjangeren så godt, men denne type påfunn er noe jeg ihvertfall tror kan kjennetegne den godt.

Uansett om det er med vilje eller brunost, gøy var det alikevel. En lite vekker. Følger leseren med, eller har vi falt av lasset, og leser uten å få med oss hva som skjer?

Jeg liker bøker som overrasker meg. Som drar meg litt ut av komfortsonen min (mitt fort bygget av fantasy og science fiction), og får meg til å tenke i andre baner. Det gjorde denne boken. Den er vel fortjent sine stjerner, og hadde jeg operert med halve, så hadde det blitt tre og en halv. For å oppnå fire, ja så hadde den trengt en drage eller to. Kanskje neste gang.

stjerner_3


lars_saabye_christensenLars Saabye Christensen (f. 1953) debuterte med diktsamlingen Historien om Gly (1976), som han fikk Vesaas-prisen for. Han hadde da allerede hatt flere dikt på trykk og deltatt i utgivelsen av det litterære undergrunnstidsskriftet Dikt og datt. Han har siden fått flere priser, blant annet Rivertonprisen (1987), Brageprisen (2001, 2015), og Nordisk Råds Litteraturpris (2002). (Tekst og foto fra forlagets hjemmeside)

 

stian_holeStian Hole (f. 1969)  er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Han debuterte som forfatter med Den gamle mannen og hvalen, som ble tildelt Kulturdepartementets debutantpris. For sin andre bildebok, Garmanns sommer fikk Hole Brageprisen i 2006. Han fikk Brageprisen igjen i 2010 for Garmanns hemmelighet. (Tekst fra forlagets hjemmeside. Foto: Andrè Løyning)

 

ISBN: 9788202521530
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde:  Leseeksemplar

Jeg fikk forespørsel her i våres fra forfatteren om jeg ønsket å lese og anmelde denne boken, og takket ja til det. Nye norske utgivelser innenfor sjangrene mine er jeg jo alltid interessert i å lese. Det har tatt meg litt tid å skrive denne anmeldelsen, men nå er den nå endelig her.

29393782Forlaget om boken
Ondskapen er i ferd med å kvitte seg med alle de gode heltene. Det fører 18 år gamle Simon ut på en grufull og spennende reise, gjennom vår egen verden og inn i helt andre og ukjente dimensjoner.  Sammen med antihelten Max, må han bekjempe de gode heksene og hjelperne deres. Vil dette føre til verdens undergang, eller kan ondskapen stoppes? Sannsynligvis ikke… Allikevel, Simon har ikke noe valg. Han MÅ vinne! Hvis ikke, dør faren hans.

Eventyr suger er en litt annerledes ungdomsbok. Meisdal har valgt å sette alt litt på spissen, og vri rundt på vår vanlige oppfatning av hvordan eventyr fungerer. Helten heter Simon, og er egentlig ikke er en helt, men heller en kar som tar en jobb, hvor han treffer antihelten Max. Hans jobb; hjelpe til med å stoppe heltene fra å vinne over skurkene.

Karakteren Max, helte-jegeren (for å kalle ham det), virket med første øyekast til å være en liten Harry Dresden kopi, ihvertfall beskrivelsen av ham. Om dette er intensjonen vet jeg ikke, men som stor Dresden fan merket jeg at det plaget meg litt. Har lest at andre anmeldere så på boken som satire, og det er kanskje intensjonen med den, men det kommer ikke godt nok frem synes jeg, og da blir nærmest kopier av såkalte stereotypiske karakterer en litt for enkel utvei fra å faktisk skape noe helt eget.

«Hvorfor snakker de egentlig høyt om det her?
Uansett, det var flaks for meg som ikke visste all bakgrunnshistorien deres fra før.
Ehe.» 

Simon er en noenlunde likanes kar. Hans far er syk, og for å kunne betale for behandlingene han trenger må Simon skaffe seg en jobb som betaler bra, og det fort. Det at jobben består i å jobbe for skurkene for å stoppe heltene som kommer for å bekjempe dem for så bare være. Det oppleves som om denne boken ikke er satt i vår verden, uten at jeg skal si det med sikkerhet, for vi fikk ikke vite mye om den vanlige verden Simon lever i. Det gir en følelse av at noe mangler, noe som forsterkes av et veldig enkelt språk. Når vi så er inne på språket, å synes jeg boken er skrevet bra nok for hva jeg antar er målgruppen, ungdommer i alderen 12 til 16 år.

Coveret kunne være bedre, for det får boken til å se litt billig ut, og kan gjøre at mange gjerne ikke gir den en sjanse. Men det er et fenomen jeg har sett med de mindre forlagene i det siste, og denne boken er ikke den eneste jeg ville gitt strykkarakter for coveret til for å si det sånn.

Kanskje er ikke språk eller cover perfekt, men Eventyr suger er alikevel en spennende bok! Den er sjeldent kjedelig, for det skjer noe omtrent hele tiden. Jeg synes i grunn dette er en fin og underholdende bok, som har sine feil, men som fremdeles er spennende nok. Og så er det twisten på slutten, som jeg skal være ærlig å si jeg ikke så komme. Sånt er gøy.

En fem-stjerners bok er Eventyr suger ikke, men skal jeg være ærlig var den underholdene nok for meg. Har du en ettermiddag hvor du vil ha noe lett å lese, så passer denne fint. Krever ikke for mye av deg, men er alikevel spennende nok til at du ikke legger den fra deg mange ganger. Man trenger ikke alltid lese litterære mesterverk. Noen ganger vil du bare ha en bok som tar deg vekk fra virkeligheten i noen timer, uten å kreve noe i retur, og det er akkurat det denne boken gjør.

stjerner_3


simen_meisdalSimen Meisdal elsker spennende historier. Han er født og oppvokst i Trondheim og har studert journalistikk i Oslo. I dag jobber han som journalist i Røros-avisen Fjell-Ljom. «Eventyr suger» er hans debut som forfatter. (Tekst: Ubok.no / Foto: Forfatterens FB)

 

 

ISBN: 9788293349297
Forlag: Liv Forlag
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde:  Leseeksemplar

Jeg har hørt meg gjennom tre lydbøker siste måneden som jeg enda ikke har fått anmeldt. Siden alle tre er del av serier, tenkte jeg det var like greit å anmelde dem i samlepost. Er seriene ukjent anbefaler jeg å lese anmeldelsen av første boken i de to seriene, så kan se om de er noe for deg.

DUNE MESSIAH AV FRANK HERBERT

dune_messiahISBN: 9781427218377
Forlag: Macmillan Audio (lydbok)
Utgitt: 1969 (lydbok 2007)
Format: Lydbok
Kilde: Audible

Om boken: Dune Messiah picks up the story of the man known as Maud’dib, heir to a power unimaginable, bringing to fruition an ambition of unparalleled scale: the centuries-old scheme to create a superbeing who reigns not in the heavens but among men. But the question is: Do all paths of glory lead to the grave?

Etter å ha elsket Dune, så var denne en liten skuffelse. Jeg hadde allrede lest spoilerfrie omtaler, og var klar over at den nok ikke kom til å være like god, men jeg må si at jeg satt igjen og slet litt med å finne noe jeg elsket med boken. Nå, en måned senere, så sliter jeg med å huske hva den i det hele tatt handlet om. Jeg husker handlingen i generelle trekk, men det er ikke spesielle øyeblik som skiller seg ut. Ikke sånn egentlig.

Boken tar oss frem i tid rundt ti-femten år (jeg husker faktisk ikke nøyaktig, og det sier litt), og vi ser hvordan universet har blitt etter at Paul Atreides vant prinsessen og hele kongeriket. Eller, vant, og tok prinsessen og hele kongeriket. Det er nok en mer politisk roman, men jeg må innrømme at jeg ikke kan huske noen av tankene jeg gjorde meg rundt dette når jeg hørte på. De gjorde ikke store inntrykket dessverre.

The flesh surrenders itself. Eternity takes back its own. Our bodies stirred these waters briefly, danced with a certain intoxication before the love of life and self, dealt with a few strange ideas, then submitted to the instruments of Time. What can we say of this? I occurred. I am not…yet, I occurred.

Dune Messiah er ikke en bok man absolutt må lese. Jeg begynte på den i håp om at litt av magien fra Dune fremdeles var der, og fullførte fordi jeg hørte på lydbok, så når det blir kjedelig så kan jeg bare tenke på noe annet. Noen vil nok finne den spennende, men jeg er ikke en av disse personene.

stjerner_2

 

CHILDREN OF DUNE AV FRANK HERBERT

children_of_duneASIN: B0013O8X60
Forlag: Macmillan Audio (lydbok)
Utgitt: 1976 (lydbok 2008)
Format: Lydbok
Kilde: Audible

Om boken: The sand-blasted world of Arrakis has become green, watered, and fertile. Old Paul Atreides, who led the desert Fremen to political and religious domination of the galaxy, is gone. But for the children of Dune, the very blossoming of their land contains the seeds of its own destruction. The altered climate is destroying the giant sandworms, and this in turn is disastrous for the planet’s economy. Leto and Ghanima, Paul Atreides’s twin children and his heirs, can see possible solutions – but fanatics begin to challenge the rule of the all-powerful Atreides empire, and more than economic disaster threatens.

Bok nummer tre i serien, hvor vi nå følger Paul Atreides’ tvillinger gjennom oppveksten. Etter skuffelsen som var Dune Messiah, var forhåpningene på bånn. Det var kanskje en god ting, for denne boken var faktisk mye bedre enn nummer to i rekken. Den er ikke i nærheten så god som Dune, men jeg satt ikke å kjedet meg når jeg hørte på.

Det er fremdeles veldig politisk, men denne gang fikk vi se enda mer hvordan verden, og ikke minst Dune, er blitt påvirket av Paul Atreides’ og hans jihad. Som en stor fan av god verdensbygging, liker jeg at dette endelig kommer frem igjen.

The future remains uncertain and so it should, for it is the canvas upon which we paint our desires. Thus always the human condition faces a beautifully empty canvas. We possess only this moment in which to dedicate ourselves continuously to the sacred presence which we share and create.

Children of Dune er en mer handlingsfylt bok enn Dune Messiah, noe som var etterlengtet. Litt av magien fra Dune kommer tilbake, ihvertfall for meg, men ikke på langt nær så mye man skulle ønske. Jeg er en stor fan av lange serier, spesielt de med et hav av verdensbygging, og hadde håpet denne serien skulle bli min nye Wheel of Time. Sånn er det dessverre ikke.

Jeg likte denne boken, og siden jeg eier den på lydbok skal man ikke se bort ifra at jeg hører den på nytt en gang eller to, men det blir nok siste bok i Dune serien på meg. Synd, men sånn er nå engang livet. Man kan ikke fullføre alle serier, ikke når kvaliteten ikke holder mål, og bokhyllen er full av uleste bøker som frister mer.

stjerner_3

 

A TRAIL THROUGH TIME AV JODI TAYLOR

a_trail_through_timeASIN: B00OSP3TW4
Forlag: Audible Studios (lydbok) / Accent Press
Utgitt: 2014
Format: Lydbok
Kilde: Audible

Om boken: Max and Leon are re-united and looking forward to a peaceful lifetime together. But, sadly, they don’t even make it to lunchtime. The action races from 17th century London to Ancient Egypt and from Pompeii to 14th century Southwark as they’re pursued up and down the timeline, playing a perilous game of hide and seek until they’re finally forced to take refuge at St Mary’s – where new dangers await them. As usual, there are plenty of moments of humour, but the final, desperate, Battle of St Mary’s is in grim earnest. Overwhelmed and outnumbered and with the building crashing down around them, how can St Mary’s possibly survive? 

Fjerde bok i St. Mary’s serien, som nok er min nye favoritt-serie. Den er lettlest, eller letthørt er vel kanskje mer nøyaktig, men du skjønner hva jeg mener. Max har fått tilbake Leon, på en måte. Hun er i en ny verden, en hvor Leon ikke er død (men hun er), og hun får en ny sjanse. Vil ikke si for mye, men la meg bare si at for en som ikke er en stor fan av romantikk, så liker jeg forholdet mellom Max og Leon. Det jeg liker best med det? Selv om det er en stor del av hva som driver karakterene, så betyr ikke det at det er det som driver handlingen.

For handling er der mye av. Det er kanskje en av favoritt-tingene mine med disse bøkene. De er ikke så lange, men det er mye som skjer underveis. Det er få stunder hvor jeg sitter i bilen og tenker på helt andre ting, for det skjer ingenting i lydboken og jeg kjeder meg. Nei, her er det heller problemet med at jeg alltid ser ut til å komme frem på jobb sånn cirka to sekunder etter at noe nytt har skjedd, og det siste jeg vil er å pause boken for å jobbe i åtte timer.

‘What chest?’ I said, because everyone knows if you ignore persistent, throbbing pain then it goes away. Like toothache. And small children. And overdrafts.

Hele denne serien har vært full av action, engelsk humor, fantastiske karakterer, og te-vitser. Jeg elsker te-vitser, mest fordi jeg vet at for engelskmenn er de ikke vitser, men blodig alvor. Dette blir nok siste boken i serien jeg skriver egen anmeldelse for, men det betyr ikke at jeg ikke liker resten. Har allrede hørt på femte boken i serien, og gleder meg til å høre på sjette (skal bare komme meg gjennom Royal Assassin av Robin Hobb først). Men hva mer kan jeg si nå, enn les dem, hør på dem, spiller ingen rolle. Bare gjør det!

Jeg elsker denne serien, og har stor tro på at de aller fleste som han sånn noenlunde lik smak som meg vil elske den de også!

stjerner_4

To kjappe anmeldelser av bøker jeg har lest siste måneden.

LONDON FALLING AV PAUL CORNELL

london_fallingASIN: B00JRGQHUU
Forlag: Audible Studios (lydbok) / Tor
Utgitt: 2013
Format: Lydbok
Kilde: Audible

Om boken: Detective Inspector James Quill is about to complete the drugs bust of his career. Then his prize suspect, Rob Toshack, is murdered in custody. Furious, Quill pursues the investigation, co-opting intelligence analyst Lisa Ross and undercover cops Costain and Sefton. But nothing about Toshack’s murder is normal. Toshack had struck a bargain with a vindictive entity, whose occult powers kept Toshack one step ahead of the law – until his luck ran out. Now, the team must find a ‘suspect’ who can bend space and time and alter memory itself. And they will kill again. As the group starts to see London’s sinister magic for themselves, they have two choices: panic or use their new abilities. Then they must hunt a terrifying supernatural force the only way they know how: using police methods, equipment, and tactics. But they must all learn the rules of this new game – and quickly. More than their lives will depend on it.

Ganske mye informasjon der, hentet fra bokens Goodreads side. Dette var enda en lydbok jeg skaffet meg gjennom Audible, etter å ha hørt mye om den, uten egentlig å vite hva den handler om. Jeg tror kanskje jeg ville likt denne bedre om jeg lesde den i vanlig format, da på Kindle eller i paperback. For den minner meg om Peter Grant serien til Ben Aaranovitch, selv om de to er veldig forskjellige. Den tar tid å komme inn i, noe som ikke er et problem for meg når jeg leser, men som lydbok betyr det nesten to timer, og det er litt for mye.

Pluss, opplesning med dialekter lagt inn er ikke alltid tingen når engelsk ikke er morsmålet. Selv om jeg anser meg selv som flytende i engelsk er det noen dialekter jeg bare sliter med å forstå. Jeg har lyst til å lese flere bøker i denne serien, men det blir ikke som lydbok.

After the three of them got back to the Portakabin, while Quill and Ross started to add the details from the manuscript pages to the Ops Board, Sefton got out his special notebook and checked through everything he’d written down about his encounter with…whatever Brutus had been. «I was proceeding in a mystical direction when I encountered a six-foot-two Roman male, with whom I shared a certain sexual tension.»

London Falling er første bok i Shadow Police serien. Den legger grunnmuren for en helt fantastisk verden, mørk og anderledes. Fundamentet er stødig, og jeg sitter igjen med et ønske om å se hva som skjer nå. Karakterene er levende, tre-dimensjonale, og veldig forskjellige. Det er ikke alltid tilfellet med bøker i sjangeren (urban fantasy, for de som lurte). Det føles som god engelsk krim, men med mørkere undertoner. Utviklingen av James Quill og resten av teamet er realistisk, spesielt deres forskjellige reaksjoner til denne helt nye verdenen de introduseres for.  Anbefales, men kanskje ikke som lydbok.

stjerner_3


A SECOND CHANCE AV JODI TAYLOR

a_second_chanceASIN: B00MII9L2U
Forlag: Audible Audio (lydbok) / Accent Press
Utgitt: 2014
Format: Lydbok
Kilde: Audible

Om boken: St Mary’s is back and nothing is going right for Max. Once again, it’s just one damned thing after another. The action jumps from an encounter with a mirror-stealing Isaac Newton to the bloody battlefield at Agincourt. Discover how a simple fact-finding assignment to witness the ancient and murderous cheese-rolling ceremony in Gloucester can result in CBC – concussion by cheese. The long awaited jump to Bronze Age Troy ends in personal catastrophe for Max and just when it seems things couldn’t get any worse – it’s back to the Cretaceous Period again to confront an old enemy who has nothing to lose. So, make the tea, grab the chocolate biscuits, settle back and discover exactly why the entire history department has painted itself blue.

Tredje bok i serien jeg elsker å høre på lydbok. Lest av Zara Ramm, som gjør en fabelaktig jobb! Jeg husker tilbake når jeg begynte på første bok i serien, hvor jeg var usikker på om hun helt forstod karakteren hun skulle være (bøkene er jo skrevet i første person, ikke akkurat min favoritt). Den følelsen er forlengt glemt, for hun er virkelig Max nå. Jeg er overbevist om at disse bøkene er like god når du leser de selv som på lydbok, men når du får dem servert med engelsk aksent og det hele, da kan det ikke feile. De er også perfekte eksempler på hvordan første person bør gjøres.

Taylor skriver underholdende bøker. Mesterverk er de kanskje ikke, men gud hjelpe meg så gøy de er! Max er heltinnen vi alle fortjener. Humoren er skikkelig britisk, det er mer te enn man vet hva man skal gjøre med, og den trojanske hest eksisterte ikke. Så det så.

Helen, in a white coat and stethoscope, effortlessly achieving the sort of discipline for which lesser women would require black leather and a hunting crop, indicated we should form a line. Being St Mary’s, we formed several clumps and a rhomboid.

Les gjerne mine mer utfyllende anmeldelser av de to første bøkene i serien, Just One Damned Thing After Another og A Symphony of Echoes, om du vil vite mer om handling, plott og karakterer. Med fjerde boken i serien allerede på ønskelisten, så tregner jeg vel ikke si mer akkurat nå enn dette; Les dem eller hør på dem, det spiller ingen rolle. Bare gjør en av delene. Du vil ikke ange, jeg lover!

stjerner_4

Hvor begynner man egentlig når man skal anmelde noe såpass episk? Dune er en klassiker, med kursiv og det hele. For de som liker ting oppsummert; les denne!

Forlaget om boken
duneSet in the far future amidst a sprawling feudal interstellar empire where planetary dynasties are controlled by noble houses that owe an allegiance to the imperial House Corrino, Dune tells the story of young Paul Atreides (the heir apparent to Duke Leto Atreides & heir of House Atreides) as he & his family accept control of the desert planet Arrakis, the only source of the «spice» melange, the most important & valuable substance in the cosmos. The story explores the complex, multilayered interactions of politics, religion, ecology, technology & human emotion, as the forces of the empire confront each other for control of Arrakis.

Utgitt i 1965 og skrevet av Frank Herbert, Dune ansees for å være verdens bestselgende science fiction roman. Det er ikke vanskelig å forestille seg. Den er en klassiker, og liker man science fiction eller fantasy så er det en bok man bør ha lest minst èn gang i løpet av livet. Den har vært på min leseliste i mange år, men det ble liksom bare utsatt og utsatt. Så når jeg fant den på Audible, i en fin 21 timers pluss uavkortet versjon, så måtte jeg ha den. Match made in heaven og alt det der!

To begin your study of the life of Muad’Dib, then, take care that you first place him in his time: born in the 57th year of the Padishah Emperor, Shaddam IV. And take the most special care that you locate Muad’Dib in his place: the planet Arrakis. Do not be deceived by the fact that he was born on Caladan and lived his first fifteen years there. Arrakis, the planet known as Dune, is forever his place.

Jeg skal ikke lyge å si jeg ikke angret ett sekund, for det tok meg noen timer å komme inn i boken. Noe som i faktisk lesetid er noen kapitler, eller kanskje mellom 50 og 100 sider. Helt ok med tanke på at dette er et monster av en bok, og den faktisk er skrevet for over 50 år siden. Audible versjonen er lest av Scott Brick, og en hel haug med andre personer. Det av en av grunnene til at det tok litt tid å komme inn i den. Innimellom er det vanlig opplesing, med tilgjorte stemmer for de forskjellige karakterene. Helt normalt for lydbøkene jeg hører på, og ikke noe jeg reagerer på. Men ellers så var det andre folk som snakket! Første gangen det skjedde hoppet jeg i setet i bilen, og var rimelig glad jeg ikke var på motorveien enda.

Du skjønner, deler av boken er mer som et hørespill, med forsikjellige skuespillere som leser dialogen. Det var rimelig uvant, men etter en stund så ble man vant til det. Uten å a boken forran meg er det vanskelig å si med sikkerhet, men det virket som denne opplesningen var i de delene av boken hvor et er veldig lite beskrivelser, og det hele er drevet av ren dialog mellom to eller flere personer. Ofte uten he/she said etter snakkingen. Så da ble det mye lettere å følge med når det ble som et skuespill. De fleste av skuespillerne passer godt i sine roller, selv om et par av dem hadde stemmer som var som negler på en tavle; de skar langt inn i sjelen.

I must not fear. Fear is the mind-killer. Fear is the little-death that brings total obliteration. I will face my fear. I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the fear has gone there will be nothing. Only I will remain.

Handlingsmessing skal jeg ikke gå nærmere inn på det. Kort fortalt, Dune er episk. En fortelling om Paul Atreides og hans familie. Om profetier, makt, intriger og den messias-lignende muad’dib.  Noen kjenner kanskje til historien, andre vet ikke mer enn hva som står skrevet over. Eller så er de som meg, og har sett film eller mini-serie, eller spilt dataspillet Dune II på midten av 90-tallet. Det kan du forøvrig fremdeles spille på nett i nettleseren, eller få som app (på Android ihvertfall, og ja, jeg har den).

Noe av det første man merker når man leser (eller hører på) denne boken, er de sterke arabiske trekkene. Det er ikke vanskelig å se hvor Herbert hentet inspirasjon fra. På midten av 1960-tallet kan jeg tenke meg at de arabisk-inspirerte ordene og tankesettet ble ansett som eksotisk og ut-av-denne-verdenen. Men det som er så fantastisk er hvor godt dette holder seg. I dagens verden, hvor ord som jihad er almenn kjent, bringer det med seg sterke følelser som er med på å forsterke ordenes betydning i boken.

Noe av det som overrasket meg er hvor tidløs boken er. Jeg var forberedt på at deler av handlingen kunne virke utdatert, spesielt med tanke på dagens science fiction. Men her ble jeg positivt overrasket over hvor lite man merker bokens alder. Den kunne like fint vært skrevet på 80-tallet, eller i fjor for den saks skyld. Språkmessig mangler den mange av feilene som man finner i andre episke verk av omtrentlig samme alder (Ringenes Herre, jeg ser på deg). Men andre ord, den er ikke tungt skrevet. Bærer ikke preg av at den har rundet 50 år eller noe!

“He who controls the spice controls the universe.”

Dune er, som jeg har nevnt opptil flere ganger allerede, episk. Kanskje er den ikke for alle, men er du fan av sjangeren så hører den hjemme på listen over bøker du skal lese minst en gang i livet. Frank Herbert skapte et fantastisk univers, og er omtrent definisjonen på space opera. Stor, episk, og udødelig!

stjerner_4


frank_herbertFrank Patric Herbert Jr (1920-1986) var en Amerikans scoence fiction forfatter, best kjent for romanen Dune, og dens fem oppfølgeren. Herbert var også journalist og fotograf, samt bokanmeldelser. Han anmeldte blant annet Terry Books’ første bok, The Sword of Shannara, i 1977. Han var en økologisk konsulet, og tematikken er å finne igjen i mange av utgivelsene hans.

 

ASIN: B000R34YKC
Forlag: Macmillan Audio
Utgitt: 2007 (orginaltekst 1965)
Format: Lydbok
Kilde:  Audible

Andre bok i serien om St. Mary’s Instituttet, som jeg kjøpte via Audible før jeg var ferdig med den første. Forventingene var – for å si det mildt – skyhøye! Forvent noen spoilere fra første boken i serien, for det lar seg ikke unngå å anmelde denne uten dessverre.

Forlaget om boken
asymphonyofechoesIn the second book in the Chronicles of St Mary’s series, Max and the team visit Victorian London in search of Jack the Ripper, withess the murder of Archbishop Thomas a Becket in Canterbury Cathedral, and discover that dodos make a grockling noise when eating cucumber sandwiches. But they must also confront an enemy intent on destroying St Mary’s – an enemy willing, if necessary, to destroy History itself to do it.

I andre bok i serien fortsetter ikke lenge etter at første boken slutter. Max er forfremmet, for det er en smule mangel på historikere etter hva som skjedde i Alexandria. Vi hopper også rett inn i handlingen, hvor det letes etter Jack the Ripper. Noe som merkelig nok ikke helt går etter planen. Intet nytt for St. Mary’s med andre ord.

«The doctor will be with you soon. He said you had beautiful lacerations, and it was a pleasure to patch you up. He was quite enthusiastic.» She grinned. «He doesn’t get out much.”

Det er som vanlig mye som skjer i boken, både i nåtiden og i fortiden. Max og Leon får sitt forhold satt på prøve, noe som er en av tingene jeg likte minst i boken. Mest fordi det var forutsigbart, og også fordi jeg unngår romantiske bøker nettopp fordi slike subplott irriterer meg. Men det er en del av bokens overordnede plott også da, og ikke noe som bare er tatt med for intrigenes skyld. Så jeg lærte meg å leve med det, og sånn i ettertid må jeg jo inrømme at det ikke ødela boken for meg på noen måte. Romantikk er også en del av hverdagen, og selv om jeg som leser kan se at alle involvert oppfører seg som femåringer, og bør lære seg å snakke sammen, så betyr ikke det at alle forhold bør skrives sånn.

Helhetlig, så skriver Jodi Taylor gode bøker. Det er ikke litterære mesterverk, men de er spennende. De tar tak i leseren og gir ikke slipp før man har nådd siste side. Lydboken er rundt åtte timer lang, og de siste to timene hørte jeg på mens jeg ryddet i leiligheten. Noe som betyr at jeg tok med meg mobilen når jeg forflyttet meg fra rom til rom, og utsatte ting som ble for høylytte. For det å sette boken på pause var ikke et alternativ altså!

“Bloody hell,» said Kal, leaning against a wall and fanning herself. «What was in that gin?» «Lots more gin?» I said, helpfully.

Noen ganger ønsker man å lese, eller lytte til, en bok som ikke krever for mye eller har en skjult agenda. Man vil lese noe som er spennende, som gjør at en er villig til å utsette alt annet inntil man når siste side. Man ønsker å unslippe hverdagen, bli med på en reise tilbake til fortiden, eller fremtiden for den saks skyld. Man ønsker at når ting går gale, så skjer det ihvertfall ikke med en selv. I slike situasjoner, så passer denne serien perfekt.

Du vil bli underholdt, du vil le, og kanskje også gråte. Du vil ønske du kunne hive ting på hovedkarakterer som trenger det, og at du også kunne være med på jakten på Jack the Ripper. Eller kanskje heller på dodo-jakt, noe som er et noe tryggere alternativ. YOLO trenger ikke være en utfordring liksom.

stjerner_4


jodi_taylorJodi Taylor  har tidligere jobbet for North Yorkshire County Library Service, og har alltid vært ganske besatt av historie. Hun fikk ideen til sin første bok, Just One Damned Thing After Another, mens hun tok historie på kveldsskole. Boken ble opprinnelig selvpublisert, og ble lastet ned mer en 60,000 ganger på Amazon før hun ble signert av Accent Press.

 

ISBN: 9781783751761 (paperback versjon)
Forlag: Accent Press / Audible Audio
Utgitt: 2014
Format: Lydbok
Kilde:  Audible