The Way of Kings av Brandon Sanderson

ISBN: 9780575097360 & 9780575102484
Forlag: Gollancz
Utgitt: 2011
Format: Softcover
Kilde: Bokhyllen min

Roshar is a world of stone and storms. Uncanny tempests of incredible power sweep across the rocky terrain so frequently that they have shaped ecology and civilization alike. Animals hide in shells, trees pull in branches, and grass retracts into the soilless ground. Cities are built only where the topography offers shelter.

It has been centuries since the fall of the ten consecrated orders known as the Knights Radiant, but their Shardblades and Shardplate remain: mystical swords and suits of armor that transform ordinary men into near-invincible warriors. Men trade kingdoms for Shardblades. Wars are fought for them, and won by them.

One such war is about to swallow up a soldier, a brightlord and a young woman scholar
.

The Way of Kings er en ekstremt episk fantasy. Så episk faktisk at den bikket tusen sider, og ble delt i to av forlaget ved utgivelse i paperback. Noe som egentlig er ganske greit, siden det gjør det enklere å holde boken man leser.

Jeg har gledet meg som en unge til å starte på denne serien, men jeg må innrømme at det tok meg veldig lang tid å lese ferdig første boken. Faktisk et helt år. Men, når det er sagt, så har den egetlig bare ligget urørt i lesebunken stort sett hele tiden. Jeg gjorde nemlig feilen med å begynne på denne i fjor rett etter at jeg hadde lest mer lettleste fantasy bøker. Så da hadde jeg glemt litt hvor mye det er å sette seg inn i en skikkelig episk saga, og da gikk alt litt i stå. Men når jeg plukket den opp igjen her for under to uker siden, så tok det ikke lang tid før jeg var inne i boken, hektet, og ferdig med både den og del to.

The Way of Kings er første bok i The Stormlight Archive, Brandon Sandersons egne episke fantasy saga, som han hadde jobbet med på en eller annen måte i over 20 år når første boken endelig ble utgitt. Bok nummer to er også i to deler, og den står allerede klar i TBR hyllen, selv om jeg nok tar en liten pause før jeg fortsetter med den. For det er noe altoppslukende når man leser skikkelig god episk fantasy. Da klarer man ikke lese noe annet, og bøkene er også nesten umulig å legge fra seg.

Vi følger hovedsakelig tre forskjellige karakterer: Kaladin, Dalinar, og Shallan, og historien spinnes rundt dem både i nåtid og fortid. Å gå inn på historien til hver av dem her ville ikke bare gjort dette til en liten avhandling, men også vært en smule spoilerish. Så det akter jeg ikke å gjøre. La meg heller fokusere på hvorfor jeg mener dette er en fantastisk god episk fantasy.

De fleste kjenner til Ringenes Herre, og kanskje har noen av dere også lest Wheel of Time (Tidshjulet på norsk). Sistnevnte er min favoritt blant de to forresten, men er du ihuga Ringenes Herre fan så ikke hold det mot meg. Fellesnevneren for virkelig episke fantasy sagaer er at de inneholder en massiv og gjennomtenkt verden, men bøkene blir vi kanskje kjent med 30-50% av den, hvis vi er heldig. Forfatterne kjenner ofte til hele forhistorien til sin verden, selv om det kanskje bare nevnes i en forbigående setning i bøkene. Det gjelder også for Sanderson.

Du merker dette når du leser. Det kan være med å gjøre det litt forvirrende i starten, for det nevnes gjerne steder og hendelser som for karakterene er åpenlyse, men som for leseren ikke er det (enda), uten å gå videre inn på det. Etterhvert som man leser åpnes da verdenen opp for en, og alle disse småtingene er med på å bringe karakterene, og verdenen i seg selv, til live.

We want to believe that there were better men once. That makes us think it could be that way again. But people don’t change. They are corrupt now. They were corrupt then.

Sanderson skriver ufattelig bra, og maler bilder av handlingen på en helt fantastisk måte. På ingen måte føler du at han sitter og ramser opp beskrivelse på beskrivelse, men isteden faller hver eneste lille detalj seg helt naturlig i handlingen. Fra store bibliotek til blodige slag, verdenen hans kommer til live på sidene forran deg.

Jeg kunne brukt ti tusen ord på å forklare hvorfor jeg elsker denne serien så langt, men det er tid dere heller kunne brukt til å faktisk begynne å lese serien. For denne anbefaler jeg absolutt. Kanskje ikke som første episke fantasy du leser, for denne krever litt av leseren de første to hundre sidene. Den krever at du ikke gir opp, men lar Sanderson karakterer få tid til å vise deg nettopp hvor fantastiske de er. Episk fantasy er ikke for de som forventer en enkel bok, men hvis du gir det en sjanse, så vil det gi deg en helt fantastisk leseopplevelse. En reise inn i en ny verden, som etterhvert gjør bøkene omtrent umulig å legge fra seg.

Jeg har allerede neste bok klar, og tredje boken er nå på vei posten. For jeg elsker The Stormlight Archive, og jeg håper at alle som velger å lese The Way of Kings etter å ha lest dette, ender opp med å elske serien like mye som meg.

Vi har ikke fire nye år av Martine Johansen

ISBN: 9788241951404
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgitt: 2020
Format: Digital
Kilde: eBokBib

den natten
på Landmark’s Midtown Art Cinema
kjøper vi hver vår bøtte med popcorn
ekstra smør
spiser oss en tredjedel ned i begge
før filmen starter
og heller Reese’s Pieces sjokoladekuler på toppen

vi kliner til amerikanske klassikere 
som Eraserhead og Wild At Heart

hun lukter av sheabutter og mentolsigaretter

– Jeg vil vise deg Amerika, sier hun

Vi har ikke fire nye år er en roman utenom det vanlige. Jeg viste ingenting om boken før jeg reserverte den på eBokBib, annet enn at jeg likte tittelen, og coveret var helt fantastisk. Jeg hadde også hørt litt om den, men hadde vel egentlig ikke noe særlig ide om hva dette var. Hadde jeg det må jeg ærlig si at jeg nok ikke hadde lest den.

Det grunner i at jeg ikke er en fan av poesi. Det er rett og slett ikke min greie. Og denne boken er en blanding av poesi og prosa, noe som for mange nok gir en fantastisk leseopplevelse. Men jeg er ikke en av dem. Handlingen var oppstykket og usammenhengende på grunn av dette, og det hele føltes både for beskrivende og for overfladisk på samme tid.

Handlingsmessig befinner vi oss i begynnelsen av 2021, Trump er nettopp blitt gjenvalgt til president i USA, og hovedpersonen og hennes kjæreste drar på roadtrip fra deres hjem i Georgia mot California. Underveis ender de opp i Las Vegas. Etter å ha giftet seg i ett av byens mange små kapeller, er de ute og går når himmelen lyses opp langt ute i ørkenen. Kan det være atombomber som blir utløst? Ingen vet hva som er skjedd, men plutselig befinner de seg strandet i ørkenbyen som aldri sover, uvitende om hva som skjer i resten av verden.

Hovedpersonen vokste opp i Norge i Jehovs vitner, og vi får også tilbakeblikk til hennes oppvekst, tro, og hvordan hun endte opp der hun er i dag. Disse små tilbakeblikkene gjør et ihverdig forsøk på gi henne mer dybde, men igjen blokkeres eventuelle relasjoner jeg kunne knyttet til henne av denne blandingen av poesi og prosa.

Det finnes så mye potensiale i plottet i boken, dystopisk og mystisk, men det realiseres liksom ikke. Det bare blir med tanken. Det er vanskelig å holde tråden når poesien står for hovedparten av handlingen, og det blir helt umulig for meg å bli skikkelig kjent med noen karakterene. Hvorfor de reagerer som de gjør? Hvorfor de tar de valgene de tar? Det kommer ikke godt nok frem synes jeg.

Jeg valgte å lese ferdig denne boken, selv om jeg egentlig viste ganske tidlig at den ikke var noe for meg. Dette er fordi jeg vet at jeg må utfordre meg selv innimellom, og dette er virkelig en bok som gjør akkurat det.

Personlig er dette en 1-2 stjernes bok, den leverte rett og slett ikke en god leseopplevelse for meg. Men, og ja, det kommer ett men her; Dette er en bok som jeg tror vil falle i smak for de som liker noe litt anderledes. De som er fan av poesi, og liker denne litt rare og oppstykkede måten å formidle en historie på.

Lydboken leses vistnok av forfatteren selv har jeg blitt fortalt, og det vil jeg også tro er en opplevelse i seg selv. Så dette er absolutt en bok som kan gi en fantastisk leseopplevelse. Den gjorde bare ikke det for meg.

Moxie av Jennifer Mathieu

ASIN: B06XWHP1KC
Forlag: Hodder Children’s Books
Utgitt: 2017
Format : Ebok
Kilde: Kindle Voyage

Moxie-jenter slår tilbake! Vivian Carter er drittlei. Hun er lei av skolens ledelse som ikke tror at guttene på fotball-laget kan gjøre noe galt. Hun er lei av kjønnsdiskriminerende kleskoder, trakassering og grove kommentarer fra guttene. Men mest lei er hun av å være den som alltid gjør det som er riktig og det som forventes av henne. Moren til Vivian var en tøffing da hun var på Vivians alder. Hun var punker og Riot Grrl, og lagde opprørske fanziner. Og Vivian blir inspirert til å lage Moxie, en feminist- fanzine som hun distribuerer anonymt på skolen. Hun trenger bare å gjøre noe og få ut litt damp, men responsen vokser og Moxie blir snart et begrep. Etter hvert blir Vivian kjent med jenter på skolen på tvers av klikker og plass på popularitetsskalaen, og hun skjønner at hun rett og slett har startet en revolusjon. Det er på tide å slåss. Jentene gjør opprør!

To av bloggerne jeg følger på Instagram har nylig startet bokklubb, og Moxie er første bok ut der. Bokklubb med Marte og Malin har egen Facebook side, og drives av Marte (@leseverden) og Malin (@readygoread).

Før jeg ble med i bokklubben hadde jeg ikke hørt om Moxie før. Dette er en relativt typisk ungdomsbok, på engelsk YA (Young Adult), men uten de overnaturlige elementene som normalt ville fattet min interesse. Men selv om Moxie kanskje virker typisk, så har den noe jeg ofte savner i YA generelt; drivende kvinnelige karakterer uten de aller vanligste stereotypiske trekkene. Og ikke et eneste trekantdrama i sikte. Fantastisk. For Moxie er en feministisk roman, på en utelukkende positiv måte.

Vivian Carter er en jente mange av oss kan kjenne oss igjen i. Stille, har lett for å rødme, og vil aller helst ikke tiltrekke seg oppmerksomheten til de såkalt kule guttene som kan gjøre og si hva som helst og slippe unna med det. Men inni henne vokser kamplysten, for hun er møkk lei. Hun blir jenten vi alle skulle ønske vi er (eller var, alt etter hvor gammel vi er nå). Hun som gjør noe med det! Hun som utfordrer status quo.

It occurs to me that this is what it means to be a feminist. Not a humanist or an equalist or whatever. But a feminist. It’s not a bad word. After today it might be my favorite word. Because really all it is is girls supporting each other and wanting to be treated like human beings in a world that’s always finding ways to tell them they’re not.

Feministiske romaner er ikke akkurat hverdagskost for meg. Misforstå meg rett, det finnes nok av feminister i bøkene jeg normalt leser, men feminisme i seg selv er sjeldent utpreget i dem. Den sniker seg heller inn uten at leseren helt får det med seg. I Moxie, så er feminismen hovedpersonen. Drivet for å gjøre noe, forandre verden, en skole av gangen. Den gode feminismen, der jenter holder sammen og støtter hverandre. Med andre ord, faktisk feminisme, og ikke skjellsordet internett har forsøkt å gjøre feminismen, skjellsordet synonymt med mannehatere.

Til tider kan denne boken virke noe overdrevet for norske lesere. Dette er jo teamene vi kan finne igjen i amerikanske filmer og serier, så de kan ikke være realistiske. Men handlingene i denne boken har god rot i virkeligheten i USA dessverre. På skoler i flere amerikanske stater kan gode idrettsutøvere slippe unna med omtrent hva som helst. Jentene blir utsatt for kleskoder hvor de nedverdiges fordi de går med noe skoleledelsen mener oppmunter eller forstyrrer guttene. Skjørtet er for kort, man kan se anytdning til navle, eller gud forby at stroppene på toppen er for tynne.

Når man er klar over dette, så virker ikke boken så urealistisk lenger. Moxie er en lettlest bok med stort hjerte, og et viktig budskap. Det er en feministisk perle, som ikke bør overskygges av at det hele kan virke fjernt for nordmenn som ikke vokste opp med nøyaktig de samme problemstillingene. Språkmessig er dette en ungdomsbok, så jeg forventer da heller ikke at alle karakterene skal være helt perfekte, noen stereotyper vil man alltid finne. Handlingen er drivende, og det er få steder hvor jeg sliter med at det blir for mye snakk og fjas.

I’m frustrated with him, but I’m also frustrated with myself. That I can’t find the words to explain it to him. I’m totally sure he’s not doing it on purpose, but Seth is a guy, and he can’t ever know what it feels like to walk down a hallway and know that you’re getting judged for the size of your ass or how big your boobs are. He’ll never understand what it’s like to second guess everything you wear and how you sit and walk and stand in case it doesn’t attract the right kind of attention, or worse, attracts the wrong kind. He’ll never get how scary and crazy-making it is to feel like you belong to some big Boy Monster that decides it can grab you and touch you and rank you whenever and however it wants.

Jeg endte opp med å lese boken på engelsk, da jeg kom ett kapittel inn i den norske oversettelsen og måtte legge den fra meg. Tilbakemeldinger fra de som har lest oversettelsen er at den føles noe rar i språket, så jeg vil anbefale å lese denne på engelsk faktisk. Oversetteren skal være kjempeflink, men noen bøker gjør seg best på originalspråket, og dette er gjerne en av dem. Den er også lettlest, så er du ikke helt stødig i engelsk, så er det en god bok å øve på.

Moxie er en fantastisk ungdomsroman, som jeg virkelig håper ungdomen i dag leser. Det begynner å bli noen år siden jeg selv var ungdom, men dette er akkurat den boken jeg selv kunne ønske var tilgjengelig for meg når jeg var tenåring. En bok som forteller oss jenter at står vi sammen, så kan vi endre verden!

Smakebit – The Lost Future of Pepperharrow

Det er søndag, og tid for en ny smakebit. Denne uken presenteres de av Astrid Terese på bloggen Betraktninger.

Først og fremst, Gratulerer med dagen Norge! For mange blir årets feiring noe punktert, men for meg blir den egentlig som den har vært de siste årene. Dagen starter med utsetting av flagg på altanen, og tur med hunden. På ettermiddagen skal jeg inn til pappa på middag, og vi pleier også å ta en liten tur i sentrum med Moya når det meste har roet seg. Så drar jeg hjem igjen, og koser meg med film eller en god bok.

Siden værgudene fant ut at solskinn på nasjonaldagen er oppskrytt, blir det nok ikke noe lange turer med Moya. Regn er innevær ifølge henne. Helst under en teppehaug i sofaen. Jeg ser ingen grunn til å krangle med henne. Så da får jeg finne ting å gjøre inne. Jeg begynte å rydde i bokhyllene i går, så kanskje jeg fortsetter med det prosjektet før jeg drar til pappa. Vi får se, har jo ett par påbegynte bøker som ønsker å bli lest også.

Ukens smakebit kommer fra en bok jeg leste litt tidligere i år. Oppfølgeren til en favoritt som kom for noen år siden, og som ble kjøpt og lest en helg her i mars. The Lost Future of Pepperharrow er skrevet av Natasha Pulley, og en etterlengtet oppfølger til The Watchmaker of Filigree Street. Bøkene hennes er absolutt blant favorittene mine, og kan virkelig anbefales.

She waited by the blackboard, trying to scrape up enough of her abysmal Japanese to ask what was going on. Lectures were always in English, which was just as well, because she had the linguistic capability of a sea cucumber. As far as she could tell, the word for ‘husband’ and the word for ‘prisoner’ were identical. Half the faculty were still worried that she’d got Baron Matsumoto locked away in her attic.

Slutten av Mats Strandberg

ISBN: 9788248924388
Forlag: Kagge
Utgitt: 2019
Format : Digital
Kilde: eBokBib

Hva ville du gjort om det var fire uker til en komét traff jorden? Du er sytten år gammel. Det er sommer og verden er akkurat som før. Men du vet hva som kommer til å skje. Om en måned er vi alle borte. Hvordan føles det å vite eksakt hvilket klokkeslett du skal dø på? Hva vil du gjøre den siste tiden? Og hvem vil du gjøre det sammen med?

«Slutten» er fortellingen om Lucinda og Simon – to ensomme unge mennesker som lever på lånt tid. En tragisk hendelse binder dem sammen, og jakten på svar vokser til en felles besettelse. Men vil de rekke det før himmelen blir hvit og alt er slutt?

Slutten er en bok jeg har sett poppe opp på smakebiter hos bokbloggerne nå den siste tiden, og med tanke på situasjonen verden er inne i for øyeblikket kan man vel anse den som noe aktuell. Selv om det ikke er en pandemi som skal utslette jorden det er snakk om i boken da. For her er det en komet som kommer, og vil utslette alt liv på jorden.

Dette kunne vært premissene for en skikkelig actionthriller av en bok, hvor menneskeheten jobber på spreng og reddes i siste øyeblikk av en helt som mest sannsylig ofrer livet sitt i prosessen. Slik man gjerne ser på film. Men det er det altså ikke, og godt er det.

Simon bor hjemme med sine to mødre og en hund. Med rett over fire uker til kometen kommer, fester han med vennene, og vil helst ikke være hjemme, hvor alle samtaler plutselig må ha en betydning. Være meningsfulle. Men så blir en av hans nærmeste drept, og alle tror han er skyldig. Med fire uker igjen å leve setter han igang sine egne undersøkelser, slik at han kan finne ut hvem som egentlig er den skyldige. Ikke fordi han tror personen vil bli arrestert; hva er vitsen med det når alle på jorden allerede er dødsdømte? Nei Simon bare trenger å vite hva som skjedde, før han selv dør.

Lucinda fikk blodkreft for ett år siden. Hun var den som skulle dø, den vennene trakk seg unna fordi de ikke visste hva de skulle si. Hun som lot dem, fordi hun ikke ønsket all oppmerksomheten, alle blikkene. Nå er hun her enda, og ønsker å leve lenge nok til å dø sammen med alle andre, dø med familien, slik at de ikke må kjenne på det å miste henne.

Midt i det hele finner Lucinda og Simon hverandre, og sammen forsøker de å finne svar på hva som egentlig skjedde med personen som betydde så mye for dem begge.

Historien utfolder seg i førsteperson, med Simon som tradisjonell fortellerstemme, mens Lucinda forteller sin side via systemet TellUs, hvor vanlige mennesker kan skrive om hva de måtte ønske, som så formidles ut i verdensrommet. En dagbok for eventuelt liv i verdensrommet, en beretning om hvordan menneskene levde. Hvem var vi, hvordan levde vi, og hva ønsker vi å bli husket for.

Dette er en bok om det å leve sine siste fire uker, om jakten på en morder, og mennesker som finner hverande på værst tenkelige tidspunkt. Den er ikke actionfylt, men den er allikevel spennende. For vil Simon og Lucinda finne svarene de er ute etter før menneskehetens ende?

Til tider minner boken meg om en kanadisk film fra 1998, Last Night, som handler om menneskenes siste natt før verdens undergang ved midnatt. Begge handler om hvordan forskjellige mennesker takler å vite nøyaktig når det hele tar slutt, og selv om de har sine likhetstrekk, så er de allikevel veldig forskjellige når det kommer til stykket.

Slutten kunne vært så mangt, actionthriller eller bare en lavmelt fortelling og hvordan en gruppe ungdommer takler de siste fire ukene av sitt liv. Vi får på en måte sistnevnte, men i bunn ligger jakten på svar med den ultimate deadlinen hengende over dem. Det gjør Slutten til en interessant og til dels spennende roman.

Smakebit – Moxie

Det er søndag, og det betyr smakebit. Denne uken presenteres de igjen av Mari via bloggen Flukten fra Virkeligheten.

Ukens smakebit kommer fra Moxie, skrevet av Jennifer Mathieu. To av bokbloggerne jeg følger på Instagram har nettopp startet bokklubb, og Moxie er første bok ut der. For meg en helt ukjent bok, som viste seg å bli litt av en overraskelse. Hvis noen av dere har Instagram og synes at bokklubb høres kjekt ut, så drives den av Marte (@leseverden) og Malin (@readygoread). Bruker du ikke Instagram så mye, så har de også en Facebook side.

It occurs to me that this is what it means to be a feminist. Not a humanist or an equalist or whatever. But a feminist. It’s not a bad word. After today it might be my favorite word. Because really all it is is girls supporting each other and wanting to be treated like human beings in a world that’s always finding ways to tell them they’re not.

Utenom å lese Moxie så har jeg bakt en del denne helgen. Hvert år har jeg pleid å dra til England med en gammel vennegjeng, men i år ble ikke det mulig. Vennegjengen er fra hele Europa, pluss noen amerikanere, så det er ikke folk jeg ser noe særlig til bortsett fra denne ene gangen i året. Når vi er i England pleier vi alltid å dra for å spise Afternoon Tea. Noe som er en helt fantastisk opplevelse. Siden vi ikke får dratt i år, så skal vi senere i dag ha Zoom Afternoon Tea. Så da måtte jeg jo lage litt småkaker selv, slik at jeg får hele Afternoon Tea opplevelsen. Det blir sandwitch, scones, mini-ostekake, mini-hvit-skjokolade brownie og marengs. Og te selvfølgelig, masse te!

Siden det er først i seks tiden håper jeg på en god tur med Moya før det, sånn at jeg kan spise masse usunt med god samvittighet. Vi får se om værgudene er med på den. Men siden dette postes rett over midnatt, så blir det litt søvn først. Så får jeg se hva søndagen bringer når jeg våkner.

God søndag alle sammen.

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

ISBN: 9788234002151
Forlag: Det Norske Samlaget
Utgitt: 2020
Format : Hardcover
Kilde: Bokhyllen min

ADHD, forelsking og vennskap.

15 år gamle Synne har ADHD. Det boblar og kokar inni henne. Ho skjeller ut lærarar og elevar og endar ofte på kontoret til rådgivaren ved skulen. Rådgivaren vil at ho skal begynne med medisin igjen. Heldigvis har Synne bestevennen Torunn. Men to nye elevar i klassen skapar problem: Kine, som er ein ufordrageleg influensar med mange følgarar på Instagram, og mystiske og pene Johan, som må ha O’boy og brødskiver med jordbærsyltetøy kvar dag.

Sinne er den første norske boken jeg har kjøpt på en stund, og første bok på nynorsk jeg tror jeg frivillig har både kjøpt og lest i mitt liv. Noe som ikke akkurat er noe å skryte av, men jeg kan bare forklare det med at tvang fra skolen har satt dype spor. Det betyr at jeg var litt skeptisk når jeg skulle begynne å lese, for normalt sliter jeg med å komme over at språket er så likt, men allikevel ikke. Til min store overraskelse gikk det maks 20 sider, så få hadde jeg helt glemt hele nynorsken, og satt igjen med en skikkelig god ungdomsbok. Jeg sier dette nå, slik at alle andre som sliter med å komme over nynorsk hinderet kan vite at det bare er å satse. For det går så lekende lett. Jeg lover!

Sinne er debutromanen til Ann Helen Kolås Ingebrigtsen, og for en debut det er. ADHD er et tema mange har hørt om, mange har meninger om, og få faktisk vet hvordan føles på kroppen. I Sinne får leseren et intimt innblikk til hvordan det er å være tenåringsjente med ADHD. Bøker om tenåringsjenter og gutteproblemer, alkohol, bestevenner som faller fra, og så videre, finnes i hopetall. Men ADHD er tematikk vi ikke ser ofte, og når vi gjør det er det ikke hos hovedpersonen, men heller en sidekarakter hvor poenget ikke er så mye å gi innblikk i hvordan det er å ha ADHD, men heller å overfladisk forklare karaktertrekk med personen det gjelder.

Valget av tematikk gjør Sinne til en viktig ungdomsroman i mine øyne, men tematikken er ikke alt den er. Dette er en godt skrevet ungdomsroman, om Synne og hennes kamp for å overleve hverdagen. Det er om hennes ønske om å fremstå som normal, leve et normalt tenåringsliv. Om hennes første forelskelse, og om hvordan små misforståelser mellom venninner kan føles som om verden holder på å gå under. Om ungdomsfester, alkohol, og nye klassekamerater. Den handler om alt dette og mer, samtidig som den viser oss hvordan en allerede komplisert hverdag kan bli enda vanskeligere når man sliter med å kontrollere impulsene, når sinnet tar overhånd og alt kommer fossende ut. Selv de tingene man ikke mener, og kunne ønske man aldri hadde sagt.

Den er skrevet i førsteperson, noe som fungerer usedvanlig bra, når vi blir med i i hodet til Synne mens hun forsøker å stå imot impulsene sine. Vi får se hennes verden gjennom hennes øyne, opplever hennes hverdag som den er. Som voksen kan jeg kjenne igjen mye av meg selv i Synne, og også se hvor hun tar feil om de rundt seg, før hun selv ser det. Men det er ikke lett å være femten, enda vanskeligere når du til tider ikke har kontroll over dine egne valg eller impulser.

Forfatteren skriver så bra at jeg glemte det var nynorsk – noe som i seg selv er imponerende spør du meg – og innimellom får jeg lyst til å filleriste hele karaktergalleriet. Noe som ofte betyr at engasjementet mitt for boken er på topp, akkurat der det bør være. I tillegg er det tydelig at forfatteren er en stor Harry Potter fan, noe som varmer mitt (Slytherin) hjerte. Pluss i boken der altså.

Sinne er kanskje en ungdomsbok, men jeg vil påstå at vi alle har godt av å lese denne. Ung som gammel, vi kan alle finne noe i denne boken vi relaterer til.

Smakebit – Sinne

Det er første søndag i mai, og tid for en ny smakebit. Denne uken presenteres smakebitene av Astrid Terese via bloggen Betraktninger.

Jeg er snart på vei i seng, siden søndagen begynte for en halvtime siden, men siden jeg nettopp har begynt på boken ukes smakebit kom fra, og fant den perfekte smakebiten på en av de første sidene, så fant jeg ut det var like greit å poste den allerede nå.

Ukens smakebit kommer fra Sinne, skrevet av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen. En roman på nynorsk utgitt i 2020. Det er en stund siden jeg har lest noe på norsk, og mange år siden jeg frivillig leste nynorsk sist (hvis jeg noengang har gjort det, tvangslesing på skolen satt dype spor). Men dette er en bok jeg har hørt mye bra om, sett på bokbloggene, og fikk anbefalt på Instagram på fredag som var. Så da jeg var innom og handlet mat på senteret i dag (går), og gikk forbi Ark, så ende jeg plutselig opp med å kjøpe den.

Jeg har så vidt begynt på boken, så har ikke gjort meg opp en mening om den enda, men so far so good.

Mamma bruker å seie at eg blei fødd med eit brak. Ho og pappa var på kjøpesenteret for å handle inn det siste nødvendige da eg melde meg. Det var framleis tre veker igjen til eg eigentleg skulle kome, men eg var rastlaus.

Vatnet gjekk. Det fossa nedover låra til mamma, midt mellom klesstativa, men ho fortsette å plukke ut babyklede med ein diger vasspytt rundt skorne. Pappa frika ut og forsøkte å få henne til å legge seg på golvet. Ho nekta, og han måtte få hjelp av ein av dei som jobba der.

Først da den framande kom bort til henne, reagerte mamma. Ho forsvarte seg med at det ikkje var mogleg å forstå pappa, så hysterisk som han oppførte deg. Ikkje lenge etter som ambulansen for å hente dei. Men det var for seint. Eg var allereie på veg ut. Under eit stativ med tilbodsvarer såg eg dagens lys.

Langhelgen så lang har vært ganske så perfekt. For det meste sol og pent vær, med masse tid til både tur, lett handing, planting av årets grønnsaker i altanhagen min, og ikke minst lesing. Mange timer med lesing! Jeg håper søndagen byr på mer av det samme. Både for meg selv, og alle dere andre.

God søndag!

Første steg på veien til Auror

Med ett par dager igjen av april ble jeg i går endelig ferdig med siste O.W.L bok på veien til å bli Auror. Jeg fant Magical Readathon først i år, og hadde det ufattelig gøy med karrierevalget mitt, og så lete gjennom TBR (To Be Read) hyllene mine på jakt etter bøker som passet de forskjellige lesekravene. Nå blir det nok noen måneder med litt færre bøker, mens jeg lader opp til N.E.W.Ts i august. Da blir det nok enda flere bøker på programmet, så det skal bli spennende å se hvordan det går.

Kanskje jeg til og med kan få med meg noen norske bøker i august, da må jo bibliotekene ha åpnet opp igjen så jeg kan sikre meg en god liten bunk før ferien min. For ferie skal jeg ha, forhåpentligvis i Tønsberg. Norgesferie stod på programmet uansett i år, så der er jeg vel egentlig ganske heldig, som ikke får feriedrømmene knust av corona.

Nå sitter jeg og funderer på om jeg skal hoppe rett videre på neste bok i Throne of Glass serien, det er jo bare to igjen av den, eller om jeg skal fokusere på å avslutte de to påbegynte bøkene som har ligget på vent i flere måneder. Jeg burde nok lese de påbegynte først, men slutten på Empire of Storms var jo bare så altfor spennende, så nå vet jeg rett og slett ikke om jeg klarer å vente.

Mens jeg bestemmer meg der, så får jeg begynne å organisere lesehyllene mine. Akkurat nå så er det ett salig rot der, og det gjelder å ha god oversikt når kravene for N.E.W.Ts kommer, sånn at jeg vet hvilke bøker jeg har klar i hyllen, og hva jeg må på leting etter på biblioteket. For i år er Magical Readathon det som skal til for at jeg endelig begynner å lese flere bøker igjen. Jeg var så flink for noen år siden, og jeg vil så veldig gjerne finne tilbake til den leseroen jeg hadde da. Og ikke minst, til gleden av å skrive anmeldelser.

Smakebit – Moving Pictures

Det er søndag, og tid for en ny smakebit. Denne uken presenteres smakebitene av Mari via bloggen Flukten fra Virkeligheten.

Etter en uke med finvær ser det ganske grått ut i dag. Noe som egentlig ikke er et problem, siden jeg ikke har fått lest så mye den siste uken, og egentlig hadde ett ønske om å tilbringe dagen med nesen i en bok. Noe som er mye lettere når man ikke får dårlig samvittighet fordi man ikke tar med hunden på fjelltur i solen.

Ukens smakebit kommer fra en annen bok jeg leste i påsken, Moving Pictures av Terry Pratchett. Discworld bøkene er lettleste, spennende, og morsomme. Jeg elsker skrivestilen til Pratchett, og for de som ikke har lest noe av ham, så kan jeg virkelig anbefalle ham som forfatter. Jeg vet noen av Discworld bøkene er oversatt til norsk, litt usikker på svensk, men hvis mulig vil jeg anbefalle å gi engelsk en sjanse. Rett og slett fordi jeg ikke vet om humoren, og det lille ekstra som gjør bøkene hans, fungerer like godt oversatt.

The universe contains any amount of horrible ways to be woken up, such as the noise of the mob breaking down the front door, the scream of fire engines, or the realization that today is the Monday which on Friday night was a comfortably long way off.

A dog’s wet nose is not strictly speaking the worst of the bunch, but it has its own peculiar dreadfulness which connoisseurs of the ghastly and dog owners everywhere have come to know and dread. It’s like having a small piece of defrosting liver pressed lovingly against you.

Det må sies at som hundeeier er jeg ikke helt enig, men nå har min det med å vekke meg med å stå oppå meg og småbrumme fordi det er på tide jeg står opp så jeg kan A, gi henne frokost, og B, stå opp så hun kan få sengen min for seg selv.

Håper alle har en fin søndag!