Det er søndag, og normalt ville jeg postet smakebit i dag. Planen var jo å starte dagen med det, og så lese masse, siden været igjen skulle være heller dårlig. Men sånn gikk det ikke.
I går fant jeg ut at jeg er i karantene i to uker, etter at en kollega på kontoret testet positivt for COVID-19, koronaviruset. Så fra i morgen blir det hjemmekontor, og alle turer ut er kun med hunden i ukene fremover (selvfølgelig iht karantenereglene). Det var noe jeg hadde ventet at kom før eller senere, så jeg har heldigvis mer enn nok mat til både meg og hunden de neste to ukene. Har det siste året preppet middager i helgene uansett, og drevet mye med månedshandling, så det meste av basisvarer har jeg allerede i hyllene. Tilogmed dopapir hadde jeg, så ikke noe behov for hamstring her i gården.
Det jeg ikke forutså, var hvor mye ordet karantene skulle ødelegge hodet mitt. I hele dag har jeg plutselig vært rastløs. Normalt hadde en rolig søndag inne med en god bok vært helt perfekt. Moya under teppet ved siden av meg mens jeg koste meg på sofaen. Det var planen i går, før jeg fikk telefonen om at jeg er i karantene. Så i dag, isteden for å slappe av, har jeg vandret rundt i stuen, sittet på sofaen og letet etter noe å se på (det er ingenting å se på, det vet jeg jo, er aldri noe vettugt å se på på dagtid på søndager). Jeg har klartgjort pulten og sjekket at alt er klart til i morgen tidlig, kjørt oppvaskmaskinen, og tenkt på at jeg burde rydde meg ikke klart å få meg til å begynne.
Karantene er ikke en stor endring for meg, bortsett fra at jeg ikke skal inn på kontoret sammen med kollegaene mine. Ellers treffer jeg gjerne venner for å gå på tur i helgene, men det er ikke unormalt at det ikke skjer på noen uker. Med andre ord, karantene burde være no stress. Så hvorfor går jeg plutselig på veggene?
Jeg har ikke et godt svar, selv om jeg tipper det finnes en god psykologisk forklaring. Alt jeg vet er at nå må jeg ta meg sammen. Puste med magen, og bare slappe helt av. Jeg har ingen symptomer, føler meg fin, og hverdagen fortsetter som normalt. Bortsett fra at jeg kommer til å ha en rimelig forvirret Moya i morgen som ikke skjønner hvorfor jeg er hjemme, men kun bryr meg om dataen i åtte timer. Blir muligens noen samtaler med innpåsliten hund på fanget, men jeg tenker kundene våre ikke bryr seg om det. Pluss, jobbe i joggeklær, det er jo drømmen, er det ikke?
Så selv om jeg i dag kanskje ikke fikk lest så mye som jeg hadde planlagt, så skal jeg ikke la det gå ut over resten av karantenen. For nå har jeg jo en time ekstra hjemme på ettermiddagen jeg kan bruke til å lese. Man må finne det positive i alt! Jeg skal rule karantene, gjøre mitt for å ikke potensielt spre faenskapet, og kose meg ekstra med en god bok eller tre de neste to ukene.