Tid for en bok?

Det er søndag, og normalt ville jeg postet smakebit i dag. Planen var jo å starte dagen med det, og så lese masse, siden været igjen skulle være heller dårlig. Men sånn gikk det ikke.

I går fant jeg ut at jeg er i karantene i to uker, etter at en kollega på kontoret testet positivt for COVID-19, koronaviruset. Så fra i morgen blir det hjemmekontor, og alle turer ut er kun med hunden i ukene fremover (selvfølgelig iht karantenereglene). Det var noe jeg hadde ventet at kom før eller senere, så jeg har heldigvis mer enn nok mat til både meg og hunden de neste to ukene. Har det siste året preppet middager i helgene uansett, og drevet mye med månedshandling, så det meste av basisvarer har jeg allerede i hyllene. Tilogmed dopapir hadde jeg, så ikke noe behov for hamstring her i gården.

Det jeg ikke forutså, var hvor mye ordet karantene skulle ødelegge hodet mitt. I hele dag har jeg plutselig vært rastløs. Normalt hadde en rolig søndag inne med en god bok vært helt perfekt. Moya under teppet ved siden av meg mens jeg koste meg på sofaen. Det var planen i går, før jeg fikk telefonen om at jeg er i karantene. Så i dag, isteden for å slappe av, har jeg vandret rundt i stuen, sittet på sofaen og letet etter noe å se på (det er ingenting å se på, det vet jeg jo, er aldri noe vettugt å se på på dagtid på søndager). Jeg har klartgjort pulten og sjekket at alt er klart til i morgen tidlig, kjørt oppvaskmaskinen, og tenkt på at jeg burde rydde meg ikke klart å få meg til å begynne.

Karantene er ikke en stor endring for meg, bortsett fra at jeg ikke skal inn på kontoret sammen med kollegaene mine. Ellers treffer jeg gjerne venner for å gå på tur i helgene, men det er ikke unormalt at det ikke skjer på noen uker. Med andre ord, karantene burde være no stress. Så hvorfor går jeg plutselig på veggene?

Jeg har ikke et godt svar, selv om jeg tipper det finnes en god psykologisk forklaring. Alt jeg vet er at nå må jeg ta meg sammen. Puste med magen, og bare slappe helt av. Jeg har ingen symptomer, føler meg fin, og hverdagen fortsetter som normalt. Bortsett fra at jeg kommer til å ha en rimelig forvirret Moya i morgen som ikke skjønner hvorfor jeg er hjemme, men kun bryr meg om dataen i åtte timer. Blir muligens noen samtaler med innpåsliten hund på fanget, men jeg tenker kundene våre ikke bryr seg om det. Pluss, jobbe i joggeklær, det er jo drømmen, er det ikke?

Så selv om jeg i dag kanskje ikke fikk lest så mye som jeg hadde planlagt, så skal jeg ikke la det gå ut over resten av karantenen. For nå har jeg jo en time ekstra hjemme på ettermiddagen jeg kan bruke til å lese. Man må finne det positive i alt! Jeg skal rule karantene, gjøre mitt for å ikke potensielt spre faenskapet, og kose meg ekstra med en god bok eller tre de neste to ukene.

Den nye hverdagen

Med langhelg forrige uke hadde jeg egentlig store planer om å lese masse, sånn at jeg kunne fullføre flere av bøkene på leselisten. Sånn gikk det ikke. Men grunnen til det er såpass søt, at jeg kan tilgi henne det.

Jeg har nemlig fått meg min aller første hund. Etter at jeg flyttet inn i min nye leilighet så har jeg endelig hatt mulighet til å få meg hund, for første gang i livet. Jeg har sett etter hund en stund, men har jo hatt litt krav, så det har ikke vært så lett. Blant annet har jeg kun sett på voksne hunder, liten av størrelse så de passer inn i leiligheten, og trent til å være alene hjemme på dagtid når jeg er på jobb. Og her for litt over en uke siden fant jeg en i Bergen som trengte nytt hjem.

Moya

Moya sjekker utsikten.

Så her er lille Moya, i en hundesikret sofa. For hun røyter en god del akkurat nå, og da er ikke stoffsofa det smarteste. Hun kom med ett annet navn, men da det ikke passet helt, så valgte jeg å endre det. Så nå er hun oppkalt etter romskipet i Farscape, en av mine favoritt serier.

Hun er ganske så perfekt, selv om hun selvfølgelig trenger en del trening på enkelte ting. Hun er en chihuahua, stor for rasen, og bjeffer en del (som rasen gjerne gjør). Det er ikke uten grunn selvsagt, men vi er gjerne litt uenig om hva som er grunn nok til bjeffing. Blir nok en del kurs på oss i fremtiden ja.

Men det har jo snudd opp ned på hverdagen, og jeg har merket at det har gått litt ut over lesetiden. Det skal det nå bli orden på da. Når vi kommer inn i nye vaner, så blir det masse tid til lesing igjen. Hun er nemlig veldig glad i å ligge på fanget, eller ved siden av meg i sofaen. Så da kan jeg fremdeles krølle meg sammen i sofaen med en god bok, med Moya krøllet sammen i fanget.