Martine Johansen – Tjuetre 06.Com

den natten
på Landmark’s Midtown Art Cinema
kjøper vi hver vår bøtte med popcorn
ekstra smør
spiser oss en tredjedel ned i begge
før filmen starter
og heller Reese’s Pieces sjokoladekuler på toppen

vi kliner til amerikanske klassikere
som Eraserhead og Wild At Heart

hun lukter av sheabutter og mentolsigaretter

– Jeg vil vise deg Amerika, sier hun

Vi har ikke fire nye år er en roman utenom det vanlige. Jeg viste ingenting om boken før jeg reserverte den på eBokBib, annet enn at jeg likte tittelen, og coveret var helt fantastisk. Jeg hadde også hørt litt om den, men hadde vel egentlig ikke noe særlig ide om hva dette var. Hadde jeg det må jeg ærlig si at jeg nok ikke hadde lest den.

Det grunner i at jeg ikke er en fan av poesi. Det er rett og slett ikke min greie. Og denne boken er en blanding av poesi og prosa, noe som for mange nok gir en fantastisk leseopplevelse. Men jeg er ikke en av dem. Handlingen var oppstykket og usammenhengende på grunn av dette, og det hele føltes både for beskrivende og for overfladisk på samme tid.

Handlingsmessig befinner vi oss i begynnelsen av 2021, Trump er nettopp blitt gjenvalgt til president i USA, og hovedpersonen og hennes kjæreste drar på roadtrip fra deres hjem i Georgia mot California. Underveis ender de opp i Las Vegas. Etter å ha giftet seg i ett av byens mange små kapeller, er de ute og går når himmelen lyses opp langt ute i ørkenen. Kan det være atombomber som blir utløst? Ingen vet hva som er skjedd, men plutselig befinner de seg strandet i ørkenbyen som aldri sover, uvitende om hva som skjer i resten av verden.

Hovedpersonen vokste opp i Norge i Jehovs vitner, og vi får også tilbakeblikk til hennes oppvekst, tro, og hvordan hun endte opp der hun er i dag. Disse små tilbakeblikkene gjør et ihverdig forsøk på gi henne mer dybde, men igjen blokkeres eventuelle relasjoner jeg kunne knyttet til henne av denne blandingen av poesi og prosa.

Det finnes så mye potensiale i plottet i boken, dystopisk og mystisk, men det realiseres liksom ikke. Det bare blir med tanken. Det er vanskelig å holde tråden når poesien står for hovedparten av handlingen, og det blir helt umulig for meg å bli skikkelig kjent med noen karakterene. Hvorfor de reagerer som de gjør? Hvorfor de tar de valgene de tar? Det kommer ikke godt nok frem synes jeg.

Jeg valgte å lese ferdig denne boken, selv om jeg egentlig viste ganske tidlig at den ikke var noe for meg. Dette er fordi jeg vet at jeg må utfordre meg selv innimellom, og dette er virkelig en bok som gjør akkurat det.

Personlig er dette en 1-2 stjernes bok, den leverte rett og slett ikke en god leseopplevelse for meg. Men, og ja, det kommer ett men her; Dette er en bok som jeg tror vil falle i smak for de som liker noe litt anderledes. De som er fan av poesi, og liker denne litt rare og oppstykkede måten å formidle en historie på.

Lydboken leses vistnok av forfatteren selv har jeg blitt fortalt, og det vil jeg også tro er en opplevelse i seg selv. Så dette er absolutt en bok som kan gi en fantastisk leseopplevelse. Den gjorde bare ikke det for meg.