Normal People – Tjuetre 06.Com

Connell and Marianne grow up in the same small town in rural Ireland. The similarities end there; they are from very different worlds. When they both earn places at Trinity College in Dublin, a connection that has grown between them lasts long into the following years.

Normal People, eller Alle Andre som den heter på norsk, er andre bok ut i boklubben til Marte (@leseverden) og Malin (@readygoread). Er du ikke på Instagram, så finner du også bokklubben på Facebook.

Dette er en roman jeg normalt aldri ville lest. Det må jeg være ærlig om. Men hele poenget med å være med på bokklubben for meg er nettopp det å lese ting jeg normalt ellers kanskje ikke ville lest. Utvide horisonten og alt det der.

I Normal People følger vi Marianne og Connell gjennom flere år, der de vandrer inn og ut av livene til hverandre. Vi treffer dem først når de begge går på videregående. Marianne er fra en rik familie, men er som en sosial piraja; en einstøing kjent for å si hva hun mener, selv om det betyr at alle andre mener hun ser ned på dem. Connell spiller fotball, er populær, og en av de som alle vet hvem er og vil være venner med. Connells mor jobber som rengjører for Mariannes familie, og slik blir de bedre kjent, og innleder et forhold. Men Connell ønsker ikke at noen skal vite om dette forholdet, noe Marianne ikke har noe problem med.

Etterhvert blir det slutt, og hver for seg begynner de på Trinity College i Dublin. Her byttes rollene rundt, og Connell går fra å være den alle kjenner, til å være bare enda ett fjes i mengden. En omstilling han sliter med. Marianne derimot kommer ut av skallet sitt på college, og plutselig finner både hun og meningene hennes en tilhørelighet hun ikke fant når hun bodde hjemme. Etter at de møtes igjen ved en tilfeldighet på en fest, begynner de flere år med av-og-på forhold.

Underveis i boken lærer vi mer om både hvem Connell og Marianne egentlig er, og hva som har gjort dem til de menneskene de blir. Connell startet boken som en noe ufordragelig type som ikke kunne la noen vite at han der å lå med hun der raringen, mens Marianne er til tider irriterende der hun er helt enig i at hun både er stygg og ikke verdt å elske.

Her eyes fill up with tears again and she closes them. Even in memory she will find this moment unbearably intense, and she’s aware of this now, while it’s happening. She has never believed herself fit to be loved by any person. But now she has a new life, of which this is the first moment, and even after many years have passed she will still think: Yes, that was it, the beginning of my life.

Mye av det som definerer karakterene i startet på boken lærer vi mer om underveis. Normal People er en bok som er innom mange tema. Tema som oppvekst med fysisk og psykisk vold, anoreksi, nesten voldtekter, og depresjon. Dette er bare noen av dem. Det er tema som er med på å definere både Connell eller Marianne, og som langt på vei forklarer valgene de tar underveis. Men det er også tema forfatteren ofte ikke går nærmere inn på, og det plager meg litt.

Det føles innimellom som trope på trope som hives inn for å forklare hvorfor karakterene er som de er, uten at man går i dybden på mange av dem. Dette er en roman som er skrevet for voksne, da forventer jeg også mer av den. Jeg forventer at når man velger å bruke tema som depresjon i evolusjonen til en karakter, så skal det ikke avfeies med ‘han snakket om problemene, fikk medisiner, og så nevner vi det knapt igjen‘.

Boken er i år blitt TV serie, som nå er tilgjengelig på NRK nett TV, og som har fått fantastiske kritikker. Jeg har ikke sett den enda, men dette er en typisk bok jeg tror gjør det bedre som TV serie faktisk. For da kan man vie mer tid til å gå inn på akkurat de tingene som plagde meg med boken. Så jeg gleder meg faktisk til å se serien.

Normal People er en fengende bok, og jeg kan forstå hvorfor folk liker den. Men det er også en roman skrevet for et voksent publikum, og da forventer jeg rett og slett mer.