År: 2017

Tjuetre 06.Com > 2017

En smakebit på søndag – The Necromancer

Posted on by Cicilie

Søndager er for litterære smakebiter, det gjelder Palmesøndag også. Endelig er jeg back in business, med nytt utseende på bloggen, en smakebit på lur, og en fin lite bunke nye bøker som venter på meg den neste uken. Men før jeg kommer til nye bøker, vil jeg fokusere litt på gamle. Som The Necromancer (Johannes Cabal #1), skrevet av Jonathan L. Howard. Uken smakebit er hentet fra denne, som jeg begynte på i fjor, og fullførte tidligere i år.

Om boken, fra Goodreads: Johannes Cabal sold his soul years ago in order to learn the laws of necromancy. Now he wants it back. Amused and slightly bored, Satan proposes a little wager: Johannes has to persuade one hundred people to sign over their souls or he will be damned forever. This time for real. Accepting the bargain, Jonathan is given one calendar year and a traveling carnival to complete his task. With little time to waste, Johannes raises a motley crew from the dead and enlists his brother, Horst, a charismatic vampire to help him run his nefarious road show, resulting in mayhem at every turn.

En fantastisk mørk komedie jeg likte svært godt, selv om det tok meg evigheter å lese den. Men så hadde det helt andre grunner da.

“We’re supposed to be doing the devil’s work and you’ve gone and contaminated it all with the whiff of virtue. I really don’t think you’ve quite got the hang of being an agent of evil.»

 

Dette er en bok full av fantastiske sitater, så jeg må innrømme jeg slet med å finne bare en smakebit. Så her får dere enda en.

 

“It’s a philosophical minefield!»

Cabal had a brief mental image of Aristotle walking halfway across an open field before unexpectedly disappearing in a fireball. Descartes and Nietzsche looked on appalled. He pulled himself together.

 

For flere smakebiter og boktips, ta turen til Mari sin blogg.

Håper dere har en fin søndag.

The Watchmaker of Filigree Street av Natasha Pulley

Posted on by Cicilie

En av fjorårets favoritter, da hørt på lydbok. Jeg kjøpte den som gave til meg selv til jul i fjor, og det gikk ikke mange ukene før den hoppet til toppen av lesebunken min. Jeg leste denne i februar i år, men har ikke fått summet meg til å skrive anmeldelsen før nå.

Om boken, fra Goodreads
In 1883, Thaniel Steepleton returns to his tiny flat to find a gold pocketwatch on his pillow. When the watch saves Thaniel’s life in a blast that destroys Scotland Yard, he goes in search of its maker, Keita Mori – a kind, lonely immigrant. Meanwhile, Grace Carrow is sneaking into an Oxford library, desperate to prove the existence of the luminiferous ether before her mother can force her to marry. As the lives of these three characters become entwined, events spiral out of control until Thaniel is torn between loyalties, futures and opposing geniuses.

Det er vanskelig å plassere denne boken i en fin liten sjanger-boks. Omslaget skriker steampunk, men forlaget selv omtaler det som en historisk fantasy roman. Sannheten er nok at den er begge deler. Her er selvfølgelig gadgeter – det må det jo være i steampunk – men ikke på langt nær så mye som man kunne forventet av ren steampunk. Og så var det disse fantasy-elementene da. Som jeg ikke har tenkt til å fotelle dere om. Because, spilers!

Når man snakker om spoilere, så har jeg igrunn spoilet min egen anmeldelse med å si at dette var en av favorittene mine fra i fjor. Så det jeg gjør her er egentlig å prøve å forklare hvorfor jeg elsker denne boken, uten å gå for mye i detaljer. For dette er virkelig en bok man ikke vil vite for mye om før man begynner å lese.  Det er en spennende bok som til tider er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet. Men alikevel ikke. Det er vanskelig å forklare, men la meg prøve.

«. . . More octo . . .pi?» Thaniel said, knowing that it sounded wrong, though so did puses and podes. He tried to think where he had heard it last, but he did not often have business with more than one octopus at a time.

Handlingen er sentrert rundt Nathaniel, som foretrekker å bli kalt Thaniel (faren var Nat). Han jobber for myndighetene som telegrafist, en jobb som gir ham akkurat nok penger til å overleve, og samtidig sende penger til søsten i Scotland. En dag finner han en klokke på puten sin, og seks måneder senere redder klokken ham fra en terrorist-bombe. Siden klokken må ha vært programmert på forhånd, av noen som viste når og hvor bomben ville gå av, drar han på leting etter svar.

Samtidig møter vi Grace, en ung student som gjør alt i sin makt for å unngå å bli gift, så hun heller kan jobbe men eksperimentene sine. Hva dette har med Thaniel og klokken å gjøre, vel, det har jeg ingen planer om å fortelle dere om.

Everybody, professors and students and Proctors the same, knew that if the sign said ‘do not walk on the grass’, one hopped. Anybody who didn’t had failed to understand what Oxford was.

Handlingen finner sted i Viktoriatidens London, men vi får også innblikk i Japansk historie fra slutten av 1800-tallet, når forfatter tar oss med inn i Keita Mori’s fortid. Spennende og fasinerende, spesielt for meg som alltid har vært interessert i Japansk historie, men dessverre aldri har funnet tid til å sette meg inn i den. Det er dessverre ikke noe man brukte mye tid på når jeg gikk på skolen, så det er liksom noe man må finne ut av selv.

Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg elsker denne boken uten å gå for mye i detaljer. Det er karakterene, handlingen, settingen og historien. Det er liksom alle elementene, som Natasha Pulley klarer å binde sammen på en helt fantastisk måte. Dette er hennes debutroman, og jeg gleder meg til å lese mer fra henne. Kanskje det tilogmed kommer en oppfølger en dag. Jeg krysser ihvertfall fingrer og tær.

Natasha Pulley studerte Engelsk litteratur ved Oxford Univeistet. Etter å ha jobbet noen år tok hun en mastergrad i kreativ skriving ved UEA. Hun har bodd nitten måneder i Japan, på stipend fra Daiwa Anglo–Japanese Foundation. Hennes debutroman, The Watchmaker of Filigree Street, kom ut i 2015. Hennes andre bok, The Bedlam Stacks, forventes utgitt i august 2017.

ISBN: 9781620408339
Forlag: Bloomsbury USA
Utgitt: 2015
Format: Paperback
Kilde: Bokhyllen min

 

Harry Potter and the Cursed Child av Jack Thorne, J.K. Rowling, John Tiffany

Posted on by Cicilie

Endelig er den her, etter at jeg har lovet i to måneder at den kommer, anmeldelsen min av Harry Potter and the Cursed Child. Dette er en litt annerledes bokomtale, for den er ikke bare for boken, men også for selve teaterstykke. Det faller seg naturlig for meg å samkjøre disse siden jeg både har lest boken og sett stykket i London. Pluss, stykket, skrevet av Jack Thorne, kom før boken, som er tilpasset fra manuskriptet av John Tiffany. J.K Rowling har godkjent begge deler, satt sitt navn på det, slik at det blir offisielt.

Men la oss begynne med det viktigste, boken. Her er hva forlaget har å si om den: It was always difficult being Harry Potter and it isn’t much easier now that he is an overworked employee of the Ministry of Magic, a husband and father of three school-age children.

While Harry grapples with a past that refuses to stay where it belongs, his youngest son Albus must struggle with the weight of a family legacy he never wanted. As past and present fuse ominously, both father and son learn the uncomfortable truth: sometimes, darkness comes from unexpected places.

Harry Potter and the Cursed Child er fortsettelsen på historien om Harry Potter, den åttende boken i serien. Handlingen finner sted 19 år etter Deathly Hallows, og følger Harry Potter, som nå er en overarbeidet ansatt hos Ministry of Magic, og hans sønn Albus Severus Potter, som skal begynne på Hogwarts. Stykket – som er i to deler – ble annonsert i 2015, og billetter kom i salg lenge før noen hadde sett snurten av boken, som i seg selv egentlig kun er manuskriptet til stykket.  Det hadde premiere i Palace Theatre i London’s West End den 30 juli, 2016.

Selv skaffet jeg meg billetter i oktober 2015, til forestillingene 11 desember 2016. De to delene kan man enten se to dager etter hverandre i ukedagene, eller på samme dag i helgene. Det virker kanskje rart å bestille teaterbilletter så lang tid i forveien (eller kanskje ikke, hva vet vel jeg), men det gir deg god tid til å planlegge. Tips til andre ting man kan gjøre i London finner du på slutten av anmeldelsen min.

Tilbake til den. Albus Severus Potter, sønn av Harry Potter himself, skal endelig begynne på Hogwarts. Men det er ikke lett når faren din er superkjendis, og forventningene til alle rundt deg er skyhøye. Ting blir ikke bedre når du sorteres i Slytherin, og på en eller annen måte blir bestis med Scorpius Malfoy. Man skulle tro det ikke kunne bli værre. Man tar feil.

Hovedhandlingen ligger sentrert rundt Albus og Scorpius, men vi følger også Harry, Ron, og Hermione i livene deres etter Hogwarts. Jeg vil ikke gå for mye inn i hva som skjer med dem alle, for det er ikke lange boken, og jeg vil ikke ta vekk noe fra de som eventuelt enda ikke har lest den. Men ett par stikkord kan jeg gi: polyjuice potion, time-turner, wibly-wobly-timey-wimey, og ikke minst, kranglete bokhyller.

Vakre Palace Theater (Foto: Cicilie Husebø Nilsen)

Ved første gjennomlesningen er det gøy å innblikk i livene deres, så mange år etter Hogwarts. Men som alle Harry Potter bøkene, så tar også denne boken for seg mer underliggende temaer. For hvordan håndterer selveste Harry Potter at en av hans sønner blir sortert i Slytherin? Uten at det kan sies å være en kjempespoiler kan jeg svare; dårlig. Det er ikke lett for ham å forstå. Albus er ikke som faren, eller den eldre broren James. Han er annerledes, og noen ganger føles det som ingen i familien forstår ham. Bare bestevennen Scorpius, som ikke har det så greit han heller.

Tematikken er viktig, for her er en hovedperson som ikke har det så godt hjemme. Selv om vi vet at faren hans ikke er en ond person, så betyr ikke det at han forstår seg på sønnen sin. Og dette er noe mange barn kan relatere til, at foreldrene ikke forstår seg på dem, uten at det betyr at foreldrene deres ikke er gode mennesker som bryr seg om dem.

Selvfølgelig, det faktum at Harry Potter er sånn som han er i Cursed Child, har gjort at mange hardcore fans nekter for at boken er noe mer enn fan fiction. Det er jo tross alt skrevet av John Thorne. Men, her er tingen, Rowling har valgt å sette navnet sitt på den. Hun har valgt å kalle den canon, si det er en offisiell del av serien. Man trenger ikke like det, men det er virkeligheten. Og er det virkelig så gale at Harry Potter ikke er perfekt? Jeg synes det er ganske naturlig jeg. Det er jo ikke uvanlig at foreldre ikke helt skjønner seg på alle sine barn. Pluss, la oss ikke glemme hvor Harry tilbrakte de første 11 årene av sitt liv, og alt det han måtte gjennom de neste syv etter det.

F.v: Paul Thornley, Noma Dumesweni, Jamie Parker
(Pressefoto)

Det eneste jeg vil si, er at det er vanskelig å visualisere denne boken slik man kan med de andre i serien. Og det er nok rett og slett fordi dette er et teaterstykke, det vi leser er manuskriptet fra prøvene til stykket. Det gir oss ikke samme innblikk i hva de føler, i hvordan handlingen påvirker dem. Det kommer frem når skuespillerne står på scenen. Det er der historien virkelig skinner, noe som også er hele poenget.

Teaterproduksjonen er av høy kvalitet, og skuespillerne de har valg passer perfekt til rollen. Jamie Parker er Harry Potter, Noma Dumesweni eier Hermione, og Paul Thornley ruler som Ron. De yngre skuespillerne – da spesielt Sam Clemmet som Albus og Anthony Boyle som Scorpius – gjør en formidabel jobb selvfølgelig, men det var trioen – de karakterene vi kjenner og elsker fra før – som jeg tror folk var mest bekymret for om de ville kjenne igjen i deres nye skikkelser.

Det e nok fremdeles mange som kun har lest boken, og jeg kan ikke anbefalle teaterstykket nok. Man må kjøpe billetter over ett år i forveien, så det gir en plenty av tid til å spare penger til turen. For det er verdt en langhelg i London, og det er også mye annet gøy du kan gjøre. Her er mine forslag:

  • Harry Potter Studio Tour
    • Når du først skal til London på Harry Potter tur, så må du få med det denne også. Har du vært tidligere? Det hadde jeg også. Fremdeles verdt å dra. Pluss, gavebutikken alene er verdt turen altså!
  • Primark
    • Billige klær, pluss de har nesten alltid noe fandom-relatert. Denne gang ble det Slytherin genser og treningsbukse på meg. Sist gang ble det HP natttøy.
  • British Museum
    • OK, kommer ikke på noe HP relatert i farten, men det er verdt ett besøk. Bare vær forberedt på store folkemengder.
  • King’s Cross Station
    • Platform 9 3/4. Nuff said.

De søvnløse av Kim Leine

Posted on by Cicilie

Jeg mottok pressemelding om denne boken i fjor høst, og ble såpass nysgjerrig at jeg forespurte muligheten for et leseeksemplar. Det tok meg lengre enn jeg ønsket å lese den, men helt på tampen av fjoråret ble det gjort. Noe forsinket, men her kommer endelig anmeldelsen min.

Forlaget om boken
Året er 2025 i, Tasiilaq i Grønland. Det er sommer, og solen går aldri ned. Dette preger innbyggerne, som søvnløst famler rundt i lyset mens krigen raser nede i Europa. De søvnløse er en stafettroman om det grønlandske samfunnet med alle sine utfordringer.

Allerede på baksiden av boken omtales den som en stafettroman, noe jeg må innrømme at jeg egentlig ikke helt forstod hva mente. Så begynte jeg å lese, og kom vel ganske fort frem til hva det måtte bety. Her er ingen kapittelinndeling, og handlinger flyter sømløst fra karakter til karakter. Der er ikke lagt inn den vanlige avslutningen i handlingen, hvor man går fra en hendelse til en annen, og det normalt faller seg helt naturlig å legge inn kapittel.

Det tok litt tid å bli vandt til dette, jeg liker å kunne ta pauser i boken når jeg leser, noe jeg fant var litt vanskelig når det ikke var noen naturlige steder å ta pausen. Man kommer fort inn i det, og boken er heller ikke så lang at man ikke fint kan lese den på en ettermiddag.

Handlingen utspiller deg i det little samfunnet Tasiilaq på Grønnland, hvor vi følger over tyve mennesker i løpet av ett døgn i livet deres. Handlingen er sentrert rundt det lille distrikssykehuset, hvor vi treffer både dansker og grønnlendere, samt turister fra kontinentet. Det er midtsommer, året er 2025, og i Europa raser krigen videre. På Grønnland går sin vandte gang, langt fra krigen, men alikevel så nærmt.

Vi møter Carina, som sliter med å sove i midnattsolen. Uansett hvor tykke gardinene er, så trenger det alltid noe sol gjennom. Det blir aldri helt mørkt. Vi treffer hennes mann, Ejnar, som jobber som ambulansesjåfør. Bjerregaard, distrikslegen, Rikke, hans kone, og Michelle, den tyske turisten som falt i fjellet. Vi følger dem, og en haug med andre personer med tilknytning til sykehuset, gjennom døgnet, hvor mer enn man skulle trodd kommer til å skje.

Carina våkner ikke. For hun har ikke sovet. Jeg er allerede død, tenker hun. Død, men våken. Enda en natt under søvnløshetens tunge dyne, martret av nattesolen. Har jeg smerter i dag? Eller er det bare den sedvanelige hodepinen? Hun kjenner etter hvor smertedjevelen har gjemt seg; den pleier å krype i ly i knoklene i hoften hvor den ligger på lur, for så å bykse fram som en falsk alarm om å skulle på do. Hun etterforsker kroppens forskjellige nisjer og avkroker. Men hun kan ikke finne den. Den har endelig slumret inn, tenker hun. Men jeg er våken. (s. 5)

Handlingen flyter sømløst fra person til person, og selv om det er et stort persongalleri for en så kort bok, så føler man seg ikke overveldet. Med sine 157 sider føles den akkurat lang nok. Man blir fort vandt til mangelen på kapitler, og etterhvert føler man det som man nesten kjenner disse personene.

Vi får et lite innblikk i hvordan kriger raser i Europa, men det hele føles så veldig langt vekke på Grønnland. Der går livene videre, og selv om man håper krigen holder seg på kontinentet, lever man ikke i frykt for at den plutselig en dag skal stå på dørstokken. Man har sine egne liv å tenke på, ens egne problemer å forholde seg til.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til med denne boken. Jeg ønsket å lese den basert på den presentasjon i pressemeldingen, og ikke minst, på grunn av den meget gule forsiden. Det var noe med den som dro oppmerksomheten min, kanskje mer enn blurben om boken. De søvnløse er anderledes enn mye av det jeg leser til vanlig, men også på mange måter lik. Det er en form for realisme jeg ikke viste jeg likte. Dens mangel på kapitler ville normalt ha plaget meg, men etter en stund tenkte jeg ikke over det lenger. Den er spennende, uten å være actionfylt. Den overrasker, ikke uvventet.

Kim Leine er en kritikerrost norsk-dansk forfatter. Han fikk Nordisk Råds litteraturpris 2013 for sin roman Profetene i Evighetsfjorden. Han er født i Norge i 1961, men flyttet til Danmark som 17-åring. Han er utdannet sykepleier og har jobbet femten år i Grønland. Han bor nå i Danmark, skriver på dansk og oversetter selv til norsk. . (Tekst: Cappelen Damm, Foto: Anne-Sophe Fischer Kalckar).

ISBN: 9788202527556
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

Når man ikke har noe annet valg

Posted on by Cicilie

Jeg elsker bøker. Lydbøker, e-bøker og papirbøker, jeg elsker alle formater. Jeg vet mange ikke har noe problem med å legge fra seg bøker om de ikke fenger, men jeg er ikke en av dem. Jeg hater å legge fra meg en bok halvlest. Jeg kan bare huske at det har skjedd en gang tidligere, for mange år siden. Nå husker jeg knapt hva den boken handlet om, men tittelen vil jeg aldri glemme; The Book of Air and Shadows. Pro tip: Ikke les den!

Men noen ganger man man ikke noe valg. For andre gang har jeg akseptert at jeg rett og slett ikke bryr meg nok om en bok til å bruke mer tid på den.

Denne gang var the The Sword of Shannara som måtte vike. Eller, forbli ulest på min Kindle Voyage. Kjipt, for jeg hadde store forventninger, men den klarte aldri å leve opp til dem. Jeg har prøvd å finne noe i boken som får meg til å ville fortsette i over ett år. Men nå er det nok.

Jeg har altfor mange uleste bøker i bokhyllen til at jeg kan bruke mer tid på denne. Så jeg legger den fra meg, for øyeblikket. Kanskje jeg prøver igjen om noen år. Kanskje ikke.

Så var det bare å bestemme meg for hvilken nye bok jeg vil lese. I mellomtiden har jeg to bøker jeg har lest før (og elsket) som ligger i lesebunken; Fool’s Errand og The Watchmaker of Filigree Street.

Godbitene fra året som gikk

Posted on by Cicilie

I fjor leste jeg en hel del bøker jeg aldri fikk summet meg til å skrive om. Mye på grunn av helseproblemene jeg har nevt i et tidligere innlegg. Noen av bøkene er det så lenge siden jeg leste at det blir vanskelig å komme med en skikkelig anmeldelse nå.

Det er hovedsakelig disse jeg vil fremheve i dette innlegget. De gode bøkene som ble lest, men som det ikke kommer anmeldelse av. På slutten nevner jeg også ett par det vil komme anmeldelse av, så snart jeg får satt meg ned og skrevet den.

Men la oss begynne med godbitene fra året som gikk!

Blodets galskap av Elisabeth Øverberg
En bok jeg ikke viste noe om når jeg lånte den på biblioteket på begynnelsen av året. Men coveret var så fantastisk at jeg bare måtte lese den. Det tok litt tid før jeg begynte, men når jeg først kom inn i boken angret jeg ikke et sekund. Dette er god norsk fantasy, med røttene i norsk vikingtid. Bok nummer to er nettopp kommet ut, og man kan trygt si at det er en av bøkene jeg ser mest frem til i 2017.

 

 

The Hero of Ages av Brandon Sanderson
Siste bok i Mistborn-serien, og kanskje også den beste i serien! Det tok meg tid å lese den, men det var så absolutt ikke på grunn av handlingen i boken. Serien er kanskje en av de beste fantasy-serien fra de siste femten årene. Liker du fantasy, men har ikke lest denne serien enda? Hva venter du på? Do it!

 

Royal Assassin & Assasin’s Quest av Robin Hobb
Bok nummer to og tre i Farseer trilogien til Hobb. Serien er en av mine favoritter, og jeg holder nå på å lese meg gjennom oppfølgerserien til denne, Tawny Man. Med en tredje serie om Fitz og Fool som Hobb holder på med nå, så kan jeg ikke lese den før jeg har lest disse igjen. Ok, så det er ikke så mye at jeg må lese bøkene igjen, som at jeg har lyst!

 

The Watchmaker of Filigree Street av Natasha Pulley
En av favorittene mine i fjor. Det at jeg aldri fikk summet meg til å skrive en skikkelig anmeldelse av denne har hengt litt over meg. Den ble opprinnelig hørt som lydbok, men jeg har også gått ut og kjøpt meg denne, så den kommer garantert til å bli lest på nytt i år. Ikke bare har den et fantastisk cover, det er også en skikkelig bra bok!

 

Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett
Det er flaut å innrømme, men i fjor var første gang jeg leste denne boken. Folk han anbefalt den til meg i flere år, men jeg har liksom ikke fått summet meg til å lese den. Den ble hørt på lydbok, og den var fantastisk. Faktisk så fantastisk at jeg har kjøpt den i pocket, og kommer nok til å lese den i løpet av året. Så da kommer det kanskje en skikkelig anmeldelse alikevel.

 

The Dispatcher av John Scalzi 
Mer en novelle enn roman, denne er hørt som lydbok via Audible. Opplest av Zachary Quinto, kjent fra Heroes og Star Trek filmene, som kjør en fenomenal jobb. En spennende science fiction historie, som føltes mer som en roman når jeg hørte på den. Masse handling i knappe to timer med lydbok. Og Scalzi er kongen av science fiction!

 

No Time Like the Past, What Could Possibly Go Wrong og  Lies, Damned Lies, and History av Jodi Taylor
Bok nummer fem, seks og syv i St. Mary’s serien. En fantasisk serie jeg snakket mye om i fjor. Alle er hørt som lydbok, og jeg hører dem gjerne igjen og igjen. Britisk humor, tidsreiser og en haug med te. Lettleste bøker som underholder i timesvis!

 

Som jeg har nevnt så tenker jeg å komme med skikkelige anmeldelser av både Good Omens og The Watchmaker of Filigree Street når jeg leser bøkene jeg har kjøpt. I tillegg kommer det snart anmeldelser av to andre bøker jeg leste i fjor. Det er Harry Potter the the Cursed Child og De Sønvløse. Jeg har allerede begynt på en av dem, og forventer at begge blir postet i løpet av de neste ukene.

Jeg leste masse bra i fjor, og håper på å toppe det i år. For det er mye å se frem til i 2017!

Forbannet av Tonje Tornes

Posted on by Cicilie

Jeg har hatt denne boken liggende en stund, og hatt så dårlig samvittinghet for at jeg ikke har lest den. Den er nemlig en av dem jeg har bedt om leseeksemplar på fra forlaget, noe jeg ikke har for vane å gjøre (og ikke bare fordi leselisten allerede er lang som et vondt år). Men siden formen er bedre nå på nyåret fant jeg den fram, og under en uke senere var jeg ferdig med den gitt.

Forlaget om boken
Det strammer seg til. Erik har fått beskjed av Flink om å holde avstand til Flora, for huldre ER farlige for mennesker. Men Erik leker med ilden, samtidig som Lene blir mer og mer plaget, tvillingenes krefter øker og Flinks magi glipper. Og når den hvite hingsten viser veien inn i berget, blir det livsfarlig for de fire ungdommene som er fanget i et nett av magiske krefter.

En mørkere fortsettelse av Hulder, et utpreget norsk fantasyunivers, hvor sagn og myter om nøkken, huldre, dyr og norsk folketro danner et bakteppe av eventyrlig og skummel magi.

Bok nummer to i Kire-serien til Tonje Tornes. Jeg leste Hulder for litt over ett år siden, og var da glad når jeg fant ut at bok nummer to allerede var kommet. Ingen ventetid! Det tok meg dessverre lengre tid enn ønsket å lese denne, men når jeg først var i gang tok det ikke mange dagene før jeg var ferdig.

La oss begynne enkelt, med coveret. Det som for meg er noe av det viktigste med boken. Jeg leser sjeldent bakpå en bok som ikke har et cover som trekker meg inn. Jeg likte coveret til Hulder godt, men elsker coveret til Forbannet! Hadde jeg ikke kjent til serien i det hele tatt, hadde jeg alikevel plukket denne med meg basert på det alene.

Les min anmeldelse av Hulder her.

Jeg vil ikke gå for mye inn i handlingen, i tilfelle noen leser denne uten å ha lest Hulder (med alvorlig talt, les Hulder altså, og så Forbannet). Noe av det jeg likte med første boken var de gjennomtenkte karakterene. De fleste av hovedkarakterene er tre-dimensjonale og virkelige, til en sånn grad at jeg ville hive ting på Erik ett par ganger i løpet av boken. Tenåringsgutter altså!

Fremdles virker noen av sidekarakterene mer som stereotypiske pappfigurer, men det er ikke noe som trekker ned. Og misforstå meg rett her, jeg sier ikke de er dårlige, bare litt veldig stereotypisk. Om det gir noe mening.

Dette er en oppfølger, og noe av det man ofte ser da er at handling fra nummer én i serien gjerne glemmes, oversees, eller rett og slett retconnes i bøkene som følger. Ikke i Forbannet. Her gir enkelthandlinger som skjedde første bok alvorlige følger i bok to. Det er selvfølgelig med på å drive frem plottet, men jeg følte ikke at det var kun derfor. Føltes mer som at Tornes faktisk har tatt seg bryet med å tenke på konsekvenser, og så få det med videre. Som leser gir det en varm følelse.

Midt i handling om hulder og troll (ok, så kanskje ikke faktisk troll. Eller?) så får vi også servert en god dose tenåringsproblemer. Kjærlighet og lengsel, spiseforstyrrelser eller illusjonen av dem, og tilhørelighet i gruppen eller samfunnet. Det er mange tankevekkere, men jeg følte ikke at noen av det overkjørte hovedplottet. Kanskje de heller drev det?

Jeg likte Hulder veldig godt, men må inrømme at jeg likte Forbannet enda bedre. Så da var det bare å sette seg ned å vente på nok nummer tre. Det kan jo ikke være så lenge til den kommer, kan det?

stjerner_4

Tornes-Tonje_Lars-Myhren-HolandTonje Tornes ble født den 31 oktober, 1977, i Bergen. Hun er en norsk forfatter og tegneserieredaktør i Egmont. Siden 2006 har hun jobbet med tegneserier som Donald Ducks Hall of fame, Rocky (tegneserie), Pondus, Rutetid og Lunch. Hun har også vært redaktør for antologiene Levende om døden (2004) og Rosa Prosa (2006), samt bidratt til debutant-antologien Pilot (2007).  (Foto: Lars Myhren Holand)

ISBN: 9788205468634
Forlag: Gyldendal Forlag
Utgitt: 2015
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar

En smakebit på søndag – The Searcher

Posted on by Cicilie

Lenge siden jeg sist var med på smakebiten, men jeg har endelig klart å komme igang med lesingen igjen, så da var det vel på tide. Smakebiten denne uken kommer fra lydboken jeg holder på med for øyeblikket, The Searcher (Solomon Creed) av Simon Toyne.

Fra Goodreads: On a hilltop in the town of Redemption, Arizona, the townspeople gather at an old cemetery for the first time in decades to bury a local man. The somber occasion is suddenly disrupted by a thunderous explosion in the distant desert. A plane has crashed, and it’s pouring a pillar of black smoke into the air. As Sheriff Garth Morgan speeds toward the crash, he nearly hits a tall, pale man running down the road, with no shoes on his feet and no memory of who he is or how he got there. The only clues to his identity are a label in his handmade suit jacket and a book that’s been inscribed to him: both giving the name Solomon Creed. When Morgan tells Solomon that he is in Redemption, Arizona, Solomon begins to believe he’s here for a reason—to save a man he has never met . . . the man who was buried that morning.

Sitatet stod ut når jeg hørte det, og fikk meg til å le. Heldigvis var jeg i bilen, så var nok ikke noen som fikk det med seg. Tror jeg da.

The track they were driving along ran parallel with the US border, the most crossed national border in the world – three hundred and fifty million each year, and that was only the legal ones. When George W. Bush had been in office he had pledged to erect a fence along the entire length of the border, almost two thousand miles, at a cost to the American tax payer of almost three million dollars a mile.

Med Donald Trump og hans fantastiske vegg friskt i minnet, burde kanskje flere amerikanere ha husket på dette. Jeg var ikke klar over det faktisk, at Bush Senior hadde lovet dette. Og la oss ikke glemme at dette gjerdet aldri ble satt opp over hele grensen heller, nettopp fordi det ble så altfor dyrt. Kanskje derfor Donald ville sende regningen til Mexico?

Flere gode smakebiter er å finne linket fra Mari sin blogg. Vil du poste en selv, husk å lese reglene først.

Her i Bergen er det minusgrader, så jeg og hunden får pakke oss godt inn før vi skal på leketreff med resten av folka fra Småhundgruppen. Godt jeg fikk masse ullundertøy til jul, det kommer godt med nå!

Håper alle har en fin søndag!

Nytt år, nytt hår

Posted on by Cicilie

Godt nyttår! Har ikke vært så mye aktivitet her i siste halvdel av 2016, mer om det finner du i en tidligere post. Men la oss ikke leve i fortiden. Det er ett nytt år (og jeg har fått ny hårfarge, derav tittelen på posten), med uendelig mange nye muligheter!

Jeg har pleid å ha en oppsummering av året som er gått på bloggen, med info om hva jeg har lest i året som gikk. Men ikke i år. Du finner er fantastisk oppsummering på Goodreads hvis du klikker her.

Nye lesemål er på plass, og skrivemålene kommer når de er fastsatt. Ikke at det har så veldig mye med bokblogging å gjøre, men hva jeg skriver reflekteres i hva jeg leser, så da føler jeg det passer inn alikevel. Pluss, de sier jo at man skal dele målene man har, slik at de blir mer virkelig.

Anmeldelse for to av bøkene jeg leste i fjor er på vei, og bør være på plass i løpet av en ukes tid.

Håper alle hadde en fin julefeiring  og nyttårshelg, og er klar for det nye året. Og kanskje dere også kan si nytt år, nytt hår!