Lesepåsken 2020

Det er litt over en uke siden påsken var over for denne gang, og jeg har hatt litt tid på meg til å fordøye bøkene jeg leste i påsken. Med dårlig vær her i byen i deler av påsken, var det virkelig lagt til rette for kosetid i sofakroken med en god bok. Siden jeg er tilbake i full jobb etter påskeferien, har det ikke blitt like mye lesing siste uken, men jeg har kun en bok igjen for min Auror O.W.L, så det skal jeg fint klare i løpet av april.

Jeg leste hele fire bøker i påsken. For noen er kanskje ikke dette mange, men med tanke på hvor lite jeg har lest de siste årene, når det kommer til antall bøker per år, så er jeg kjempefornøyd med det. Jeg begynte året med kun 12 bøker i min Goodreads challenge, det måtte jeg øke i påsken, til 20 bøker. Håpet er jo å kunne øke det til 25, men vi får se hvordan det går frem mot sommeren. Jeg må jo også fokusere på min egen skriving, så jeg kan ikke bruke all min ledige tid på lesing (dessverre).

De fleste av bøkene jeg leste i påsken tilhørte serier, og jeg hadde ikke tenkt til å kjøre egne anmeldelser på alle sammen. Mest fordi jeg prøver å holde meg spoilerfri i anmeldelsene mine så godt det lar seg gjøre, og det blir vanskelig når man skal snakke om siste bok i en serie. Men jeg ville ikke la dem forbigå i stillhet på bloggen, så da retter vi spotlightet mot dem nå.

The Tales of Beedle the Bard av J.K. Rowling

En fantastisk liten bok hentet rett fra Hogwarts bibliotek, med fem fabler, og ikke misnt Dumbledore sine egne notater og tolkninger rundt disse fablene. Jeg må innrømme at jeg liker fablene i seg selv bedre enn alt snakket til Dumbledore, og kunne egentlig godt tenkte meg at boken inneholdt mer fabler og mindre Dumbledore. Det er kanskje tilsvarende å banne i kirken, men nå hadde jeg i min rebelske ungdomstid ikke noe problemer med det heller (jeg var jo tøffing på kristen videregående skal du vite) så det får så heller være. Men dette er uansett en koselig liten bok, som de fleste Harry Potter fans nok har i bokhyllen allerede.

Reticence av Gail Carriger

Siste bok i The Custard Protocol, serien om Prudence og hennes eklektiske mannskap ombord på luftskipet The Spotted Custard. I denne boken følger vi handlingen fra Percival Tunstell’s synspunkt. Jeg har enda til gode å lese en bok av Gail Carriger jeg ikke likte, og denne er ikke noe unntak. Som vanlig er det spennende bøker med drivende handling, en god dose humor, overnaturlige skapninger, og romantikk som av en eller annen merkelig grunn ikke føles stereotypisk i det hele tatt. Jeg sliter litt med romantikk i ungdomsbøker (møkk lei trekantdrama, og generelle stereotypiske YA romanser), men ikke i Carrigers bøker. Det dukker opp noen kjente personer fra hennes andre bøker satt i samme verden, noe som alltid er gøy, spesielt når det tar litt tid før man kan sette fingeren på hvor man har de fra. En koselig serie som passer for lesere i alle aldersgrupper.

Generelt passer bøkene til Gail Carriger for de fleste (dog de yngste bør kanskje holde seg unna The 5th Gender og The San Andreas Shifters serien, mest fordi de kan bli litt for eksplisitte for de under 15ish). Har du enda ikke lest noe av henne, anbefaler jeg å begynne med Soulless, første bok i The Parasol Protectorate. Den serien er en fin introduksjon til Carriger sitt univers.

A Conjuring of Light av V.E. Schwab

Cover av A Conjuring of Light

Siste bok i Shades of Magic serien, som det tok meg altfor lang tid til å begynne på, og som ble lest ferdig så altfor altfor fort. Jeg elsker denne serien, og kan ikke skjønne hvorfor det tok meg så lang tid å begynne på den (første bok stod i lesehyllen i flere år før jeg leste den i fjor). Som de andre bøkene i serien er denne ufattelig spennende, og jeg hadde lite lyst til å legge den fra meg til tider. Akkurat sånn jeg liker bøkene mine!

Dette er en fantasy serie som passer for alle, og som alle egentlig bare burde lese. Det er også et veldig godt eksempel på at det går an å kjøpe en bok ene og alene fordi man liker coveret, og ikke bli skuffet når man begynner å lese. Hele serien har samme type cover som den siste, spennende og nesten litt magisk, som dro meg inn på Nordli og fikk meg til å kjøpe boken uten å vite noenting om den. Jeg elsker sånne overraskelser!

Moving Pictures av Terry Pratchett

Det er noe spesielt med Discworld bøkene til Terry Pratchett. Har du ikke lest noen av dem før, så kan du fint starte med denne boken, selv om det i teorien er nummer 10 i serien. Utgitt for første gang i 1990, så fungerer den ufattelig godt selv den dag i dag. Som alltid spiller Pratchett på moderne stereotyper og troper, denne gangen er det Hollywood som står for tur. For alkymistene har oppfunnet bilder som beveger seg, og det er tid for en aldri så liten industriell revolusjon!

Dette er nok ikke blant de beste av Pratchett’s bøker, men det var allikevel underholdende, morsom, og som alltid, spot on når det kommer til å sette fingeren på stereotyper, ikke bare i fantasy, men denne gang også i underholdningsbransjen. En kjekk liten sak, som man ikke trenger særlig mye forkunnskaper om hans Discworld verden for å kunne lese.