Forfatter: Cicilie

I researchens navn

Jeg er omreisende arkeolog et par uker til, men det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre litt research for fremtidige prosjekter heller. Og det er nettopp det jeg har gjort denne uken. Og det var av typen hands-on altså. Hva har jeg gjort? Jeg har skutt med hagle og rifle vel!

Det var helt lovlige greier selvsagt, det var litt leirdueskyting med hagle, hvor leirduene vant. Og så fikk jeg prøve rifle hvor målet var å treffe en papp-hjort. Hvor jeg er relativt sikker på at papp-hjorten vant. Men gud bedre, det var gøy altså! Hadde jeg aldri trodd at jeg skulle si, men det var veldig gøy.

Men, det var bare i researchens navn altså! He he. Lært litt mer om våpen, mest dette med hvordan de føles, kick-back og lyd-dempere og sånn. Mye kan læres av lesing, men enkelte ting må føles. Så da var det bare bueskyting igjen på listen av ting jeg vil prøve. Eller, mer som neste ting på listen da kanskje. Må se om jeg kan få gjort noe med det snart.

Og det skader jo ikke at tingene man gjør i researchens navn er gøy også da!

Mission: Accomplished

Og hva mener jeg med det? Ikke så mye, bare at folka endelig har kommet seg over elven. Vel, de fleste av dem ihvertfall. Var på tide noen falt fra, så da ble det bare sånn. Men alt er ikke en dans på roser ennå, og jeg har vel fremdeles en god del tusen ord før vi i det hele tatt nærmer oss nord.

Planen fremover er å jobbe videre med første utkastet, og ha det ferdig i løpet av juli. Det er nå det som er målet da, så da får jeg bare gjøre mitt aller beste til å få oss dit. For i august tenkte jeg å være med på Camp Nano (juni vil ikke gå for meg) og da var planen å jobbe videre med bok nummer to i fantasyserien. Som fra nå av har arbeidstittelen Dyra i Hjorteparken. Jepp, oppfølgeren til Flukten fra Dyreskogen. Hvorfor? Fordi nå er det bare blitt sånn. Og hva skal jeg kalle bok nummer tre? Akkurat nå er det NaNo2012, så får vi se hva jeg kan finne på senere.

Og forresten, når jeg skrev her hinn dagen, så ble det over 1000 ord også!  Herlig følelse å klare det igjen, en stund siden siste det fløt så greit. Håper på mer skriving i helgen, og at jeg klarer å få gjort litt neste uke også, selv om jeg da er tilbake i felt i Sogn.

Tilbake til skrivingen

Etter at Catrine ble ferdig med førsteutkast av boken sin her i helgen har jeg følt en enorm trang til å skrive på min og bli ferdig med den. Jeg vil ikke være i nærheten av like mange ord som henne, men regner med å fullføre på mellom 100k og 120k, hvis alt går som det skal. Men det betyr minst 20k til fra der jeg er nå. Noe som er mulig, spesielt med tanke på hvordan plottet mitt utvikler seg, men det virker plutselig som så veldig mye.

Så i kveld har jeg tenkt å prøve å gjøre noe med det. For jeg har skrevet en del denne uken, men det har vært på rapporten for registreringen vi hold på med forrige uke. Med andre ord, det har vært jobb-relatert, og på nynorsk. Jepp, nynorsk, målformen jeg ikke har brukt siden videregående, og da brukte jeg den ikke særlig mye, eller var særlig god. Så hodet mitt føles en smule sprengt. Men, jeg vil videre, og flukten fra dyreskogen (eller, flukten fra alle som vil drepe protagonisten) har forsøkt å krysse en elv i ett par måneder nå, så i kveld skal jeg skrive mer. Målet mitt per session er satt til 1000 ord, selv om dette ikke er noe jeg har klart å komme over hver gang i det siste.

Men i dag er dagen, dagen (kvelden) da jeg skal skrive mer enn tusen ord, og gjøre mitt beste på at alle kommer seg over elven. Ihvertfall så godt som alle…

Det er inspirerende når andre i skrivegruppen gjør det godt, for da vet jeg at det er mulig å bli ferdig, og hvis jeg bare setter meg ned og skriver, så vil det en gang være meg som er ferdig med ett førsteutkast. Og er jeg skikkelig heldig, så kanskje det blir meg før sommeren er over.

Edit: Og ja, nå er flukten fra dyreskogen offisielt blitt min «working title» på bok nummer en i fantasyserien. Mest fordi da kan jeg slutte å kalle den bok nummer en i fantasyserien, men også fordi det bare ble sånn akkurat nå. Og jeg elsker flukten fra dyreskogen.

To konserter på to uker

To konserter på to uker

Noen ganger er det skikkelig gøy å huske på ens ungdoms helter og favoritt grupper. For meg var dette boybands, og da spesielt Backstreet Boys. Skal jeg være helt ærlig er dette musikk jeg fremdeles liker og kjøper, men jeg kan med hånden på hjertet at jeg har ikke trodd jeg skal gifte meg med Nick Carter siden jeg var 15. Da var jeg derimot ganske så betatt (les: besatt).

Hvorfor snakker jeg plutselig om musikk? Jo, fordi i løpet av de to siste ukene har jeg to ganger vært og sett Backtreet Boys og New Kids on the Block, en gang i London og en gang i Malmø. Hvorfor to ganger? Vel, jeg skulle til England uansett, og folka jeg er med der er også gamle fans, så når det ble konsert den helgen så måtte vi liksom bare gå. Og må si, jeg synes godt vi kan få bare sitteplasser på denne typen konserter i Norge altså. Het herlig og kunne komme midt i oppvarmingsbandet, og kunne sitte behagelig når man ønsket, men også stå og danse når man ville det, uten å stå i fare for brukne ribbein. Og samtidig ha god utsikt. Og i Malmø gikk jeg med en venninne fra Danmark, som jeg alltid går og ser Backstreet Boys med når de kommer til Danmark (eller denne gang, Sverige, ettersom det bare var en kort togtur unna).

Så ja, jeg er en av de jentene. Og det spiller ingen rolle egentlig. Og normalt ville jeg ikke postet om dette, ettersom det ikke har noe med skriving å gjøre (selv om musikker ofte er på iTunes når jeg skriver). Men denne gangen har jeg bilder å vise. For, ettersom jeg liker å stå på første rad men ikke liker å henge utenfor en arena i timesvis før det hele begynner, så valgte vi å ha VIP. Det vil egentlig bare si at en er med på en form for Soundcheck, man får en liten omvisning backstage, og man er garantert første rad uten en masse venting. Og, det beste, man får møte gruppen, og får bilde. Bilder som er under, for det å vise dem frem er jo litt av poenget. He he.

 Intro i London.
 Meg og hele gruppa (minus femtemann som kommer tilbake til sommeren etter et par års pause/pappaperm)
 Meg og Howie, som hadde backstage turen.

Det beste av det hele for meg er at i det halve minuttet man er forran dem når man tar bildet får man mulighet til å snakke med gruppen har man mulighet til å personlig takke for alt det harde arbeide de gjør, for flotte konserter, og i dette tilfellet, for å gratulere en av dem som for ett par uker siden annonserte han skal bli far for første gang. Det er rart, for alle artister er jo bare vanlige mennesker, men det føles uansett spesielt når man får sjanser til å si direkte til dem at man er takknemlig for all tid og sjel de legger i arbeidet sitt. Dette er noe jeg vil tro de fleste artister virkelig setter pris på.

Så, da vet de av dere som ikke var klar over det allerede at det bor en liten boyband fan i meg. Men slapp av, er ganske sikker på at det ikke er smittsomt 😉

Gøy på landet

Denne uken er jeg på ferie i England, men det betyr ikke at jeg ikke har fått gjort noe. Har blitt litte grann skriving på meg i dag, men det er ikke bare det jeg har fått gjort.

har også plottet ut mye mer av boken jeg har alle planer om å skrive under Galskapens Helg. Med min nye jobb vet jeg ikke helt når vi endelig vil få den til, men jeg har store planer om at det skal skje, så vi får vel se til sommeren eller høsten en gang.

Uansett, når tiden endelig kommer håper jeg å ha plottet så godt som hele boken. Så langt er jeg over halvveis vil jeg tro. Eller, håper jeg da. Planen er nå at den ikke skal være like lang som bøkene i fantasyserien liksom. He he. Men viktige ting falt på plass i dag, noe som føles ganske så bra!!

Omreisende arkeolog

Omreisende arkeolog

Det har ikke blitt så mange oppdateringer på meg i det siste. Det kan nok ha noe med at jeg for øyeblikket befinner meg i Sogn, hvor jeg ut juni i år har jobb som omreisende arkeolog!

Det hele begynte fredagen før uken før påske – altså to dager før palmesøndag – da jeg fikk en mystisk telefon fra Fylkeskommunen i Sogn og Fjordane. Okei, så den var kanskje ikke så mystisk. De hadde øyeblikkelig behov for feltarkeologer for årets sesong, og spurte om jeg kunne komme fra 16 april. Ettersom det alltid er kjekt med relevant jobberfaring tok det ikke mange sekundene før jeg sa ja og var i himmelen. Faktisk hadde jeg denne samtalen i bilen utenfor huset, og hadde en liten sittende seiersdans i førersetet da jeg la på.

Så for en uke siden tok jeg sekken på ryggen, og dro av gårde med to andre. Vi er til sammen fire feltarkeologer som reiser rundt i lag av to, og vi er alle utdannet i løpet av det siste året. Det tok meg ikke lange tiden å skjønne at sekk ikke var tingen, så denne uken har jeg koffert i stedet. Mye mer praktisk, ettersom jeg aldri fant hva jeg så etter i sekken…

For øyeblikket har jeg kontrakt som feltleder (yep, leder!) ut juni, men det er mulig at de også trengte folk fra august og ut i oktober. Når man er feltarkeolog er man ute på registrering hele tiden. Så har ikke fast bosted, men reiser fra uke til uke. Denne uken er vi i Hyllestad, og skal vel være her hele uken. Forrige uke var vi i Bremanger, hvor vi ikke var langt fra Grotle. Og der fant vi blant annet denne herlige stranden!

Og ja, der var mer enn bare en slik strand der. Og ja, jeg gikk på den barbeint, noe som var helt herlig. Og ja, jeg vasset i vannet, noe som var vanvittig kaldt!

Denne uken har vi internett i leiligheten vi bor i, men det er ikke sikkert vi er like heldige neste gang. Men har nå laptop med, og håper jeg kan få skrevet litt senere. Men må si at det ofte frister mer å lese ASOIAF bok fire! Men, målet er å bli ferdig med å skrive førsteutkast på bok en før årets NaNo, så må nok vie litt tid til skriving også i tiden fremover.

Omtale: The Hunger Games av Suzanne Collins

Omtale: The Hunger Games av Suzanne Collins

[Baksidetekst] In the ruins of a place once known as North America lies the nation of Panem, a shining Capitol surrounded by twelve outlying districts. The Capitol is harsh and cruel and keeps the districts in line by forcing them all to send one boy and one girl between the ages of twelve and eighteen to participate in the annual Hunger Games, a fight to the death on live TV.

Sixteen-year-old Katniss Everdeen, who lives alone with her mother and younger sister, regards it as a death sentence when she steps forward to take her sister’s place in the Games. But Katniss has been close to dead before—and survival, for her, is second nature. Without really meaning to, she becomes a contender. But if she is to win, she will have to start making choices that will weigh survival against humanity and life against love.

Dette er en bok jeg hadde hørt om lenge, men det faktum at den hele tiden ble sammenlignet med Twilight gjorde at jeg ikke klarte å få meg til å lese den. Det tok anbefalinger fra flere gode venner som jeg vet har bra smak i bøker før jeg fikk meg til å starte på den. Og det er jeg glad for.

La en ting være sagt, denne boken kan ikke sammenlignes med Twilight på noen som helst måte. Der er ikke en vampyr i sikte, og den kvinnelige hovedpersonen er ikke svak og til tider (les: mesteparten av tiden) så plagsom at du skulle ønske hun bare kunne holde kjeft (les: dø en grusom grusom – men stille – død…). Og ikke minst, fordi dette er en vannvittig god bok! Den er bra skrevet, selv om det er i førsteperson, noen jeg sjelden finner er gjort på en bra måte. Men Suzanne Collins har klart det. Tok ikke mer enn et par sider før jeg hadde glemt hvilken person den var skrevet i, og var helt oppslukt i plottet!

Handlingen finner sted i fremtidens Nordamerika, og vi får vite akkurat nok om hvordan verden er og fungerer til at det males et lite pent bilde. Midt i det hele finner vi en kvinnelig hovedperson som er sterk, resursfull, og villig til å gi alt for familien og de hun er glad i. Man kan trekke mange linjer – og det blir gjort i media mye nå når filmen er kommet – med reality TV og underholdning for alle pengene, men det er ikke dette som er det første jeg tenker på når jeg leser den. Tolkninger kan komme senere, og gjerne gjøres av andre.

For meg hadde denne boken akkurat hva jeg ønsker å finne i en bok. Den underholder og er så spennende at man nesten ikke klarer å legge den fra seg. Man bryr seg om hovedpersonene, og vil vite hva som skjer videre. Og på toppen av det hele, så er den veldig bra skrevet. Og det er ikke ofte at man finner en bok som virkelig er full pakke, både veldig veldig bra, og vanvittig bra skrevet!!

Så nå er det bare for meg å få tak i de to neste bøkene i denne serien!

Drømmen om skrivekrampen

Forrige helg skulle være helgen for skriving til man ikke kunne skrive mer. Slik ble det ikke, men det ble nå skriving selv om. Lørdagen ble brukt til en slags treningsøkt i skriving, og må si at det faktisk var nødvendig. Det ble dagen hvor det måtte skrives ti tusen ord før man fikk forlate lokalet!! Noe som gikk, ble nesten 11k, men det ble jo masse masing også, he he. Men vi har nå fått bevist at vi kan klare målet for Galskapens Helg, hvis man har ca tre dagen på seg, og man skriver jevnt hele tiden.Men trengs nok mer skrivetrening først. Merker også at man blir litt avhengig av all skrivingen. I dag kribler det i fingrene, og gleder meg til å sette meg ned å skrive litt senere, men merker også at man blir avhengig av skrivekrigene!!! De er mer produktive enn man skulle tro, selv om man til tider gjerne skriver mer svada enn man burde!!

Galskapens Helg er forøvrig ikke noe vi har lagt fra oss, den er bare utsatt. Og i mellomtiden er det skrivetrening som er tingen. Og med det mener jeg trening i å skrive fort selvfølgelig. For når helgen over alle helger kommer, må det skrives til den store gullmedalje for å bli ferdig. Men med tanke på hvor greit det gikk forrige helg, så burde det gå helt fint, så lenge vi klarer å skrive mer enn vi prater. Med andre ord, ikke noe problem 😉

Plot for harde livet!

Da er Galskapens Helg bare to uker unna, og det er på tide å plotte for harde livet. For når femti tusen ord skal skrives på en helg så må alt være på plass før en begynner. Og hvis du synes at det å prøve å skrive femti tusen ord på en helg er ren galskap, vel, det har ikke fått navnet Galskapens Helg fordi vi synes det var kult eller trendy.

Har funnet ut av hva jeg skal skrive, og har begynt å få ned en god del informasjon om plottet, men jeg mangler fremdeles en god del detaljer. Så det er det jeg må få ned de to neste ukene (eller, en og en halv ukene, siden om to uker skal vi teknisk sett nesten være ferdig). Og siden det er ganske mye å skrive på en helg, vil jeg ha det planlagt ned til de enkelte scener, slik at det skal være mye lettere når jeg setter meg ned for å skrive. Da kan jeg også hoppe fra en scene til en annen, fra begynnelse til slutt, akkurat som det passer meg, uten å bekymre meg for å fucke opp flottet til de grader!

Så det er planen de neste to ukene, å plotte meg ferdig, samt finne ut av hva en trenger av mat og drikke (kaffe, kaffe, og litt til kaffe…) for å overleve helgen på minst mulig søvn. Og selvfølgelig, sørge for at Write or Die er i fungerende tilstand på maskinen, siden uten det vil alt håp være ute!

Så, for å si det sånn, T minus 12 dager.

Omtale: Red av Jordan Summers

Omtale: Red av Jordan Summers

[Baksidetekst]
Gina Santiago is a member of an elite tactical team in charge of protecting the world. She’s devoted her life to apprehending the most heinous criminals that prey on society—and now she’s after the worst one yet. 

On her own, with no backup, the trail takes her to a dusty, tight-knit town on the fringes of society, where everyone’s a suspect. Even the sexy sheriff, Morgan Hunter, isn’t telling her everything. Gina knows he’s trouble, but she’s inexorably drawn to him. 

The closer Gina comes to finding out the secret of this sleepy little town and its big bad sheriff; the closer she comes to catching the predator, the more scared she gets—because she’s beginning to realize that she has a secret too. A secret that will change Gina’s life… and make her the killer’s prey.

Jeg føler jeg bør begynne med å si en ting. Denne sjangeren er ikke helt min greie. Jeg har lest litt i den før, men da av den mer barnevennlige sorten (tenk Twilight..). Plottet i seg selv, og da mener jeg alt som ikke hadde noe med øyeblikkelig tiltrekning, sexy mannfolk, åletrange klær og alt det der å gjøre, plottet, det var ganske interesant. Summers har bygget opp en verden jeg skulle ønske vi fikk vite mer om, og at det gjerne ble skrevet noe som ikke hadde de romantiske aspektene av denne sjangeren.

Selvfølgelig, for å komme til denne informasjonen om en død verden av ørkener og stater isteden for land, hvor kriminalitet slik man kjenner den i dag er nesten ikke eksisterende, må man gjennom en god del romantisk piss (beklager ordbruken). Og det er hvis man kommer igjennom det første kapittelet i det hele tatt. Jeg slet, men hadde satt men inn i hodet at jeg skulle gi boken en sjanse.

Hvis paranormale romanser er noe man liker, så vil jeg nok tro at dette kan være en ganske god bok, og begynnelsen på en spennende og interessant serie. Men hvis det ikke er helt ens greie, så er det nok best å bare holde seg unna. For så god er den ikke..

(Krysspostet til Hva Leser Du?)