Jeg viste at boken skulle bli film før jeg leste den, og klarte å unngå å se noen bilder eller trailer før det var gjort. De har vært ute en stund nå, men jeg viste ikke hvor mange som hadde sett dem, så Så da jeg skrev anmeldelseni går fant jeg ut at jeg like godt kunne dele noen av bildene også.
Hva synes jeg om traileren vs. boken? Continue reading «Filmatiseringen av The Martian»
Denne søndagen byr jeg på en liten bokanmeldelse med innebygde smakebiter. For flere smakebiter, sjekk ut Mari sin blogg.
Forlaget om boken
Tidlig en morgen blir Varg Veum anholdt av politiet og satt på glattcelle. De har funnet materiale på pc-en hans, elektroniske spor som ser ut til å knytte ham til et omfattende nettverk for bruk og distribusjon av grov barnepornografi.
Hvordan kan dette materialet ha havnet på pc-en hans?
Og hvorfor?
Fra fengselscellen må Veum grave seg dypt ned i det han har foretatt seg de tre siste årene, tre år der han i sorgen over tapet av Karin har gjort sitt beste for å gå til grunne.
Det blir et kappløp mot tiden. Veum står overfor to voldsomme utfordringer: Han må komme seg ut av fengselet. Og han må finne ut av hvem som er ute etter å knekke ham for godt.
Boken ble kjøpt som gave til meg selv til jul, og er første Varg Veum bok jeg har lest på lenge. Jeg har også hoppet over en god del bøker innimellom, noe som merkes litt når man begynner på denne. Men handlingen i seg selv krevet ikke at man har kjennskap til alt som har skjedd tidligere, selv om i noen tilfeller kjente jeg at jeg nok gikk glipp av noe. Spesielt når det kommer til Veums sinnstilstand i starten på denne boken.
Handligen utarter seg noe forskjellig fra hva jeg husker fra tidligere bøker, men det er ikke noe jeg så på som et problem. Vi blir med Veum på en reise inn i se svarte hullene i minnet hans, for å finne ut hva som har skjedd med ham de siste årene. Hvordan har det seg at det er barneporno på maskinen hans? Hva har skjedd med ham de siste årene, hvor en tilværelse hvor alkoholen flyter over har blitt normen?
Solheim stakk hånden i innerlommen og trakk frem et sammenbrettet dokument. Han så nesten høytidelig på meg da han sa: «Her har vi en arrestordre på deg, Veum. Og en ordre om husransakelse. Har du en pc i huset?»
Jeg så forvirret på ham. «Ja? En bærbar. Men …»
«Den er beslaglagt. Vi blir med deg opp, så får du noen klær på deg. Etterpå må du bli med ned på stasjonen.»
Jeg var ennå ikke helt sikker på om jeg var våken eller om det hele bare var en vond drøm. «Si meg … Mener du det alvorlig? Og hva er det jeg er arrestert for?»
I bunn og grunn er denne boken en god krim-fortelling, men i steden for at vi holder oss til en sak blir vi med inn i flere tilsynelatende uavhengige saker, saker der Veum selv har glemt selv de enkleste detaljer.
Jeg tvang meg selv til å sette meg skikkelig opp igjen. Jeg åpnet notisboken, grep hardt om kulepennen, stirret ned på den blanke siden og prøvde å mane frem noen bilder, noen navn, noen øyeblikk fra de svarte årene. Langsomt lettet tåken, og gradvist vokste de frem, noen av dem. Så begynte jeg å notere.
Staalesen skriver som vanlig godt, og lokalkunnskapen om Bergen er det ikke noe å si på. Handlingen var spennende, og det virker som han hadde god kontroll på alle sine røde tråder, og gule og blå, gjennom hele boken. God krim som kan anbefales på en varm, eller kald, sommerdag.
Gunnar Staalesen er en norsk forfatter og dramatiker. I sin forfatterkarriere har han vunnet flere priser, bl.a Rivertonprisen i 1974 for Rygg i rand, to i spann, og i 2002 for Som i et speil. Hans kriminalromaner om privatdetektiven Varg Veum er oversatt til 17 språk, og han regnes også som den som introduserte sosialrealismen i norsk kriminallitteratur.
(Foto: Nina Aldin Thune)
ISBN: 9788205461741
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
Format: Hardcover
Kilde: Bokhyllen
En bok jeg hadde hørt mye om, og sett flere andre nevne, før jeg lånte den av mamma for å lese den. På engelsk, noe som gikk veldig fint.
Forlaget om boken
Six days ago, astronaut Mark Watney became one of the first people to walk on Mars. Now, he’s sure he’ll be the first person to die there. After a dust storm nearly kills him & forces his crew to evacuate while thinking him dead, Mark finds himself stranded & completely alone with no way to even signal Earth that he’s alive—& even if he could get word out, his supplies would be gone long before a rescue could arrive. Chances are, though, he won’t have time to starve to death.
The damaged machinery, unforgiving environment or plain-old «human error» are much more likely to kill him first. But Mark isn’t ready to give up yet. Drawing on his ingenuity, his engineering skills—& a relentless, dogged refusal to quit—he steadfastly confronts one seemingly insurmountable obstacle after the next. Will his resourcefulness be enough to overcome the impossible odds against him?
The Martian er en realistisk fortelling om overlevelse, ensomhet, og hvordan ett enkelt menneske kan samle en hel verden. Sjanger-messig ligger den i grenseland til science fiction, da handlingen befinner seg noen år forran skjema når det kommer til romfart. Men episke romslag har den da ikke.
LOG ENTRY: SOL 6
I’m pretty much fucked. That’s my considered opinion. Fucked. Six days into what should be the greatest two months of my life, and it’s turned into a nightmare. I don’t even know who’ll read this. I guess someone will find it eventually. Maybe a hundred years from now.
For the record . . . I didn’t die on Sol 6. Certainly the rest of the crew thought I did, and I can’t blame them. Maybe there’ll be a day of national mourning for me, and my Wikipedia page will say, «Mark Watney is the only human being to have died on Mars.»
And it’ll be right, probably. ‘Cause I’ll surely die here. Just not on Sol 6 where everyone thinks I did.
Let’s see . . . where do I begin?
Mark Watney befinner seg plutselig alene på Mars. Som del av et team med forskere skulle han tilbring tid på planeten, men etter en kraftig storm må de evakuere. I kaoset blir han truffet av flygende løsøre, og resten av teamet har ikke noe annet valg enn å evakuere utem ham. De tror han er død, og det gjør resten av verden også.
Han overlever, og må plutselig finne en måte å holde seg i live lenge nok til at han kan reddes av neste planlagte ekspedisjon til planeten. Problemet er mangelen på mat, vann, og oksygen. Alle disse tingene man trenger for å overleve. Så hva skal han gjøre? Legge seg ned og dø? Eller komme på noe smart noe?
Boken veksler mellom vanlig fortellerstil, og Watneys dagboknotater. Han holder god orden på hva han foretar seg for å holde seg selv i livet, i tilfelle noen finner opptakene hans en gang. For han er ikke så veldig optimistisk når det kommer til å bli reddet. Dette er noe som passer handlingen godt, da vi hele tiden skjønner hans tankegang bak hva han gjør, samtidig som vi blir en del av redningsaksjonen, og dramaet rundt den, som utspiller seg på jorden.
“He’s stuck out there. He thinks he’s totally alone and that we all gave up on him. What kind of effect does that have on a man’s psychology?” He turned back to Venkat. “I wonder what he’s thinking right now.”
LOG ENTRY: SOL 61 How come Aquaman can control whales? They’re mammals! Makes no sense.
Humor er en stor del av denne boken, da hovedsakelig i de delene som er skrevet fra Watneys synspunkt. For man må holde humøres oppe, om man skal overleve alene på Mars. For leseren er dette både morsomt i seg selv, samtidig som man gjerne begynner å tenke, ‘ville jeg klart å holde humøret oppe, eller hadde jeg lagt meg ned for å dø for lenge siden?’
As usual, I’m working with stuff that was deliberately designed not to burn. But no amount of careful design by NASA can get around a determined arsonist with a tank of pure oxygen.
Personlig er jeg en stor science fiction fan, og er derfor godt vant til teknisk fagspråk rundt romreiser og lignende. Så selv om jeg ikke alltid viste nøyaktig hva alt some ble snakket om var, forstod jeg forst hva det var snakk om. Her husker jeg mamma nevnte at det var litt krevende på begynnelsen, før man kommer inn i det. Denne finnes også på norsk, så for de som ikke leser så mye på engelsk er den versjonen kanskje bedre.
The Martian er en bok om overlevelse, uten at det helt virker sånn. Den er spennende, underholdene, og samtidig både smart og tankevekkende. Og men planer om å sende folk til Mars i løpet av de neste ti årene, er den også ganske realistisk. Vi får menneskelige reaksjoner fra de fleste av karakterene, som godt begrunner handlinger og avgjørelser man selv gjerne ikke ville tatt. Det er en bok om selve symbolet på menneskeheten, om samhold, og hvor langt en er villig til å gå for å redde en strandet mann fra en annen planet. Det er en bok om viljen til å overleve, mot alle odds. Det er en bok som anbefales.
Andy Weir er en amerikansk forfatter, født og oppvokst i California. Han begynte å skrive science fiction i tyveårene, og har publisert en del på sin hjemmeside gjennom årene. Han leste mye klassisk science fiction under oppveksten, og har studert computer science ved Universistetet i San Diego, uten å fullføre noen grad. The Martian var hans første utgitte bok, og han gjorde sitt beste for at den skulle bli så vitenskapelig korrekt som mulig.
ISBN: 9780804139021
Forlag: Crown
Utgitt: 2014
Format: Paperback
Kilde: Mamma sin
Juni har ikke vært den beste måneden for meg, sånn lesemessig, men med ny jobb og ferie var det litt forventet.
I juni har jeg lest følgende bøker:
Det ble med fem bøker, noe som er bra såklart, men jeg hadde jo håpet det ble noen flere enn det da. Men med samlesing av Mistborn-serien samt ett par andre godbiter liggende håper jeg det blir mer enn fem nå i juli.
Anmeldelser har det blitt litt færre av i juni, men her satser jeg på å komme sterkt tilbake i juli.
Jeg har postet følgende anmeldelser i juni:
Det er flere anmeldelser som jeg har kladder på, så jeg satser på å få disse renskrevet og ut i løpet av første halvdel av juli.
Formater
Det har for det meste gått i Kindle nå i juni, men jeg har også lest innbundet bok og hørt ferdig en lydbok. Jeg liker å nyte bøker i alle tenkelige formater med andre ord. Har en ny lydbok nedlastet fra Audible, som jeg satser på det blir fint nok vær til at jeg kan nyte ute nå i juli. Men i Bergen er ikke akkurat det garantert, he he.
Oppsummering
Det ble bare lest fem bøker i juni, og kun skrevet tre anmeldelser, to av dem korte. Med ny jobb og ferie ble det bare ikke tid til mer. Men i juli er planen å komme sterkt tilbake! Jeg har også snopt meg ny Kindle når jeg var på ferie, og jeg gleder meg til å ta den i bruk for fult. For øyeblikket ligger Mort av Terry Pratchett og venter på å bli ferdiglest. Ellers er det Mistborn-serien av Brandon Sanderson jeg tenker at jeg skal lese i juli.
Da er jeg tilbake med en smakebit etter en uke i flotte Wales. Ble ferdig med denne boken før jeg dro, og tenkte den ville være perfekt for en smakebit. Det er tredje bok i Peter Grant serien, Whispers Underground, skrevet av Ben Aaranovitch.
På Goodreads står det følgende om boken: It begins with a dead body at the far end of Baker Street tube station, all that remains of American exchange student James Gallagher—and the victim’s wealthy, politically powerful family is understandably eager to get to the bottom of the gruesome murder. The trouble is, the bottom—if it exists at all—is deeper and more unnatural than anyone suspects . . . except, that is, for London constable and sorcerer’s apprentice Peter Grant.
With Inspector Nightingale, the last registered wizard in England, tied up in the hunt for the rogue magician known as “the Faceless Man,” it’s up to Peter to plumb the haunted depths of the oldest, largest, and—as of now—deadliest subway system in the world.
At least he won’t be alone. No, the FBI has sent over a crack agent to help. She’s young, ambitious, beautiful . . . and a born-again Christian apt to view any magic as the work of the devil. Oh yeah—that’s going to go well.
“Holy paranormal activity, Nightingale – to the Jag mobile.”
Som alltid er Peter Grant bøkene full av humor, av den mer britiske sorten. Det er også bøker som passer bra både for fans av krim og urban fantasy. Handlingen er sentrert rundt politikonstabel Peter Grant, som jobber i den paranormale divisjonen av Londons metropolitan police. En divisjon om inkluderer ham selv og hans læremester, Nightingale. De er ikke de mest populære blant politiet for å si det sånn.
The Metropolitan Police has a very straightforward approach to murder investigations, not for them the detective’s gut instinct or the intricate logical deductions of the sleuth savant. No, what the Met likes to do is throw a shitload of manpower at the problem and run down every single lead until it is exhausted, the murderer is caught or the senior investigating officer dies of old age.
Har du enda ikke lest neon av disse bøkene kan jeg ikke annet enn å anbefale dem på det varmeste. Begynn med Rivers of London, den første boken i serien.
So that’s when I came up with the most ridiculous plan since I’d decided to take a witness statement from a ghost. It was a plan so stupid that even Baldrick would have rejected it out of hand.
Selv har jeg kun lest tre av dem så langt, så ingen spoilere om du har lest de to siste.
Flere flotte smakebiter finner du linket på Maris blogg. God søndag!
Etiquette & Espionage er en steampunk ungdomsbok som ble utgitt for første gang i 2013. Jeg har hørt på denne som lydbok via Audible, noe som gjørde den ekstra engelsk!
Forlaget om boken
Fourteen-year-old Sophronia is a great trial to her poor mother. Sophronia is more interested in dismantling clocks and climbing trees than proper manners–and the family can only hope that company never sees her atrocious curtsy. Mrs. Temminnick is desperate for her daughter to become a proper lady. So she enrolls Sophronia in Mademoiselle Geraldine’s Finishing Academy for Young Ladies of Quality.
But Sophronia soon realizes the school is not quite what her mother might have hoped. At Mademoiselle Geraldine’s, young ladies learn to finish…everything. Certainly, they learn the fine arts of dance, dress, and etiquette, but they also learn to deal out death, diversion, and espionage–in the politest possible ways, of course. Sophronia and her friends are in for a rousing first year’s education.
Sophronia er en ganske utypisk tenåring fra Victoriatidens England, som er mer interessert i å klarte og henge med stallguttene, enn å lære å oppføre seg som en dame. Hun er en oppegående jente, som er en smule mer interessert i familiens mekaniske tjenere enn moren hennes kunne ønske.
Hennes mor ser ikke noen utvei for Sophronia enn å sende henne til en Finishing School, en skole for å lære unge jenter å bli skikkelige, dannede, unge damer. Heldigvis kommer hun i kontakt med Mademoiselle Geraldine’s Finishing Academy for Your Ladies of Quality, som går med på gi Sophronia en sjanse.
Vår unge heltinne er ikke glad for dette, hun kunne ikke brydd seg mindre om dannelse, fine kjoler eller noe sånt, men å si nei til sin mor er ikke ett alternativ. Men dette er ikke en vanlig skole, noe hun finner ut allerede på vei til skolen, når vognen de reiser med blir stoppet av landeveisrøvere fra oven.
Sophronia er på vei til en helt annen form for Finishing School, hvor man ikke bare lærer dannelse, men også hvordan man kan spionere, stjele og til og med drepe. Alt med stil.
The boy gestured with his chin at Dimity. “She was shot.” He sounded remarkably unconcerned for a brother with any degree of affection for his sibling.“Good lord!” Sophronia climbed in to see to her new friend’s health. The bullet had grazed Dimity’s shoulder. It had ripped her dress and left a partly burned gash behind, but didn’t look all that bad. Sophronia checked to make certain Dimity had no other injuries. Then she sat back on her heels.“Is that all? I’ve had worse scrapes from drinking tea. Why has she come over all crumpled?”Pillover rolled his eyes. “Faints at the sight of blood, our Dimity. Always has. Weak nerves,father says. It doesn’t even have to be her blood.”
Etiquette & Espionage er på en måte en typisk ungdomsbok, uten at det har noe å si for opplevelsen. Jeg liker ungdomsbøker godt, og denne var både underholdene og spennende. Den var ikke for forutsigbar, og hadde noen gode tvister underveis.
Den har et godt karaktergalleri, med forskjellig personligheter som man godt kan tenke seg at man finner på en kostskole. Der er noen stereotyper ute å går, men det er ikke noe som er så merkbart at det blir et problem for leseren.
He…boasted an unassuming mustache, which was perched atop his upper lip cautiously, as though it were slightly embarrassed to be there and would like to slide away and become a sideburn or something more fashionable.
Jeg må innrømme at jeg var litt usikker på denne boken, for steampunk kan være vanskelig. For meg er den en sjanger jeg liker godt, men noen ganger tar et tid å komme gjennom bøker i sjangeren. Å høre på denne som lydbok passet meg derfor veldig godt. Den er lest på skikkelig britisk, noe som passer så veldig godt med handlingen i boken. Det blir liksom prikken over i’en.
Dette er første bok i en Finishing School serien, og jeg likte den første så godt at den andre er neste bok jeg skal skaffe meg gjennom Audible. Det er også en perfekt bok for de som ønsker å teste ut steampunk sjangeren, da den er lettlest og spennende, uten at den blir for teknisk. Anbefalles.
Gail Carriger er et pseudonym brukt av Tofa Borregaard. Hun ble født i Bolinas i California, og har utdannelse innen arkeologi og antropologi. Hennes første bok, Soulless, ble utgitt i 2009. Hun skriver hovedsakelig steampunk, og har blant annet skrevet seriene Finish School og the Parasol Protectorate.
ISBN: 9780316190084
Forlag: Little, Brown Books for Young Readers
Utgitt: 2013
Format: Lydbok
Kilde: Audible
I juli tenkte jeg å Catrine å lese Mistborn trilogien av Brandon Sanderson. Hun har laget en flott og informativ post om samlesingen, så er du interessert i å bli med oss kan du finne ut mer her.
Vi tenkte å prøve å lese alle tre bøkene, men det er helt ok å bare lese en av dem altså. Jeg reiser på en ukens ferie til Wales i morgen tidlig, og tar dem ikke med meg, så da blir det ikke mye tyvlesing på meg.
Tenkte å prøve å få skrevet noen anmeldelser på ferie, hvis det blir noe dødtid, men ellers vil de bli postet når jeg kommer hjem igjen.
Her kommer enda et lite oppsamlingsinnlegg med kortere anmeldelser. Jeg holder på med skikkelige anmeldelser av noen av de andre bøkene jeg har lest i det siste, og håper å ha dem postet i løpet av juni.
Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen
ISBN: 9788205432215
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2013
Format: Hardcover
Kilde: Biblioteket
Forlaget om boken: Arthur fyller 14 år i morgen, men han vet han vil dø i løpet av natten. Han vet også at han vil våkne opp i en ny kropp, i en ny familie, hjelpeløs med et spebarns kroppskontroll, men med alle minner og følelser intakt. Arthur er et av Barna som har fått evig liv. Noe som både er et mirakel og en forbannelse.
Ute av stand til å dø og ute av stand til vokse opp har han levd gjennom verdenshistorien som et barn. Men selv det er ikke nok til å forberede ham på hva som er i ferd med å skje…
Det var Astrid Terese som nevnte denne boken for meg, i en kommentar til min smakebit fra en annen god bok, The First Fifteen Lives of Harry August. Etter å ha lest hva forlaget skrev om Bian Shen havnet den rett på leselisten. Det angrer jeg ikke på. Bokens premiss er som så; der finnes Barn der ute, spesielle Barn, som dør før de fyller 14, og gjenfødes så i en ny kropp, med nye foreldre, i ett nytt liv. Men de husker sine tidligere liv. De har fra ung alder alle sine tidligere minner og erfaringer. Ingen Barn lever lenge nok til å fylle 14 år, ingen før Arthur.
Det tok meg litt tid å komme inn i denne boken, og oppbyggingen med små ensides scener, fra noe som kunne vært en helt annen bok, innimellom de vanlige kapitlene, tok litt tid å bli vant til. Men jeg valgte å lese dem underveis, ikke før eller etter, som også ble foreslått av forfatteren. Noe uvanlig var det, men ikke noe som avgjorde utfallet for mine tanker om boken. Den er både bra skrevet, og skikkelig spennende.
Jeg var ikke forberedt på å like boken så godt, spesielt ikke siden dette er første i en triologi, hvor andre boken kommer i september i år ser det ut som. Og siden første kom i 2013, kan det bli lang ventetid til den tredje. Dårlige nyheter for meg som er omtrent like tålmodig som en femåring på julaften.
Bian Shen er spennende, og grenser mellom science fiction og virkeligheten på en god måte. Jeg liker egetlig ikke å nevne sjangeren her, for mange hører science fiction og tenker at «nei dette er ikke noe for meg.» Men da tør jeg påstå du kanskje tar feil. Liker du bøker med spenning og thrillerpreg, så bør du absolutt lese Bian Shen.
Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen & Glenn Ringtved
ISBN: 9788205468405
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
Format: Hardcover
Kilde: Biblioteket
Forlaget om boken: Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig. Han vil gjerne ha tillatelse til å fjerne håndjernene, det gjentar han flere ganger, det er dritvanskelig å håndtere to lik som henger sammen på den måten.
Denne fant jeg gjennom en annen bloggers smakebit for noen måneder siden. Baksideteksten gav løfter om et uvanlig og interessant plot. Dessverre ble jeg ganske så skuffet. Dette er en brukbar bok, og kan du se bort ifra den voksende haugen med klisjeer og stereotyper så er den sikkert både fengende og tankevekkende.
Det klarte ikke jeg. Begynnelse lovet så veldig godt, jeg likte både måten plottet ble presentert på, og fortellerstemmen. Men så begynte de, stereotypene tatt rett ut ifra en Hollywood film laget ene og alene for å vinne en Oscar. Den irske immigranten, som er alenefar, og selvfølgelig en alkoholiker som ikke skjønner seg på sine egne barn. Eller narkolangerne som oppfyller de fleste stereotypiske kravene (lettere ustabile, har eksotiske og/eller ulovlige dyr, bruker voldtekt for å nedverdige, banker deg opp om du sier noe feil og så videre). For å ikke snakke om jenta som var snill og god, om enn litt anderledes, som mistet totalt fotfeste i virkeligheten det øyeblikket hun møter ham.
Denne boken kunne vært en fantastisk historie om sorgen, og hvordan det å miste et barn til selvmord føles for de etterlatte. Hvor vanskelig det kan være å holde familien samlet, når hele verden har falt i grus. Det kunne vært en bok om hvordan man kan miste seg selv, og komme til det punktet hvor det å ta sitt eget liv er eneste utveien.
Denne boken kunne vært så veldig mye mer enn hva den faktisk er. Tre hundre sider med klisjeer og stereotyper, pakket inn i en god tittel med brukbart cover og fengende baksidetekst. Skuffende, dessverre.
Jeg så Jurassic World på kino på fredag, og sitter nå og vurdere om kanskje det er på tide at jeg leser bøkene filmene er basert på. Filmen var skikkelig underholdene, akkurat som de andre. Mesterverk er de ikke, men det er da heller ikke poenget med denne type filmer. Så mens Jurassic Park III går på TV (igjen), fant jeg ut jeg kunne poste ukens smakebit.
Denne uken er den hentet fra Elantris, skrevet av Brandon Sanderson. Etter å ha lest hans Wheel of Time bøker var jeg nysgjerrig på hans egne bøker. Selv om jeg allerede hadde kjøpt Mistborn serien, så var det Elantris jeg leste først. Mistborn skal jeg forøvrig kose meg med nå i sommer, da jeg enda ikke har fått lest dem. Så gleder meg til det.
Om boken, fra Goodreads: The capital of Arelon, the home to people transformed into magic-using demigods by the Shaod. But then the magic failed, Elantris started to rot, and its inhabitants turned into powerless wrecks.
And in the new capital, Kae, close enough to Elantris for everyone to be reminded of what they have lost, a princess arrives. Sarene is to be married to unite Teod and Arelon against the religious imperialists of Fjordell. But she is told that Raoden, her husband to be, is dead.
Determined to carry on the fight for Teod and Arelon’s freedom, Sarene clashes with the high priest Hrathen. If Hrathen can persuade the populace to convert, Fjordell will reign supreme. But there are secrets in Elantris, the dead and the ruined may yet have a role to play in this new world. Magic lives.
“You’re getting better, my lady.»
«Don’t patronize me.»
«No, really, Your Highness. When you started painting five years ago, I could never tell what it was you were trying to depict.»
«And this is a painting of . .»
Ashe paused. «A bowl of fruit?» he asked hopefully.
Sarene sighed in frustration.
Boken er en frittstående episk fantasy, og den er en av favorittene mine fra fjoråret. Den er en av grunnene til at Sanderson er en av mine favorittforfattere. Har enda til gode å lese en bok han har skrevet som jeg ikke likte.
“I’m Galladon, from the sovereign realm of Duladel.
I’m most recently from Elantris, land of sludge, insanity, and eternal perdition. Nice to meet you.”
Vil du lese flere smakebiter, ta turen til Maris blogg. God søndag.
Denne helgen er det igjen vikingmarked på Hordamuseet i Bergen. For meg er det blitt tradisjon å dra minst en tur, for å se på alt det flotte folk har med for å selge, smake litt honning, og føle på stemningen. Arkeologen i meg kjenner på at jeg ikke jobber i feltet lenger, mens forfatterdrømmen vet at mitt valg om økonomisk stabilitet og fast stilling er det beste. Det at min nye jobb virker både spennende og har fantastiske kollegaer hjelper også godt på.
Marknaden hadde flaks med været i år. Det har regnet på nettene, men både fredag og lørdag var det fint vær på dagtid. I går da jeg og mamma tuslet rundt i to timer skinte solen, og det var like før jeg hev jakken og gikk rundt i kortarmer! Det var ganske mye folk, og det er alltid gøy å se folk komme i vikingdrakter selv om de ikke er med på selve marknaden. Har lyst på en selv en gang, men det blir nok noen år til jeg får det til.
Museet ligger godt til ved vannet, med flott utsikt. De hadde et lite vikingskip man kunne være med ut på sjøen med, men det fikk jeg ikke bilde av. Det at man må ha på knall oransje redningvester gjør at det ser litt rart ut også, men du kan ikke unngå å legge merke til det da!
Det er alltid forskjellige former for underholdning på marknaden, og i år var det blant annet bryting. Og ikke noe rolig oppvisning heller, her holdt de ikke noe tilbake og var ganske så andpusten etterhvert. Du ser de holder på i bildet under. De var fire stykker som byttet på å bryte med hverandre, og heiarop som «heia pappa!» kunne høres underveis.
Hordamuseet er der hvor jeg var med på utgraving under masterstudiet, og denne våpengraven ble gravd opp i feltet rett ved siden av der vi grov noen år etter. Det er et spennende område med masse historie, så er du i Bergen er det ett flott sted å dra også resten av året.
Jeg ender alltid opp med å kjøpe noe, men i år var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle ha mye. Jeg flytter inn i ny leilighet i begynnelsen av mars neste år, og da vet jeg ikke hvor mye jeg har plass til, så pynteting får komme etter jeg er på plass og ser hvilken stil jeg ender opp med. Men jeg kjøpte noe da. Det ble med tre små kjøp denne gangen. Noe tråd til bokbinding, den røde gleder jeg meg til å teste ut snart. Kjøpte også et lite dragesmykke i bein. Jeg elsker drager, så da hadde jeg ikke noe annet valg enn å kjøpe det da jeg så det.
