Flukten fra virkeligheten publiserer hver søndag en smakebit fra boken hun leser, og inviterer andre bloggere til å bli med. Skriv et innlegg om din smakebit, og link innlegget ditt til Maris innlegg.
Ukens smakebit kommer fra The Gun Seller, skrevet av Hugh Laurie. Ja, den Hugh Laurie, fra House M.D og andre gode TV-serier. Det er noen år siden denne boken kom ut, men da jeg så den i bokhyllen her i uken tenkte jeg at den ville være den perfekte smakebiten, for det er jo godt mulig det fremdeles er noen som ikke har hørt om den.
Jeg synes denne var skikkelig gøy når jeg leste den, og har beholdt den i bokhyllen med tanken om en gang å lese den igjen. Må bare komme meg gjennom resten av leselisten først. Boken handler om Thomas Lang, som er en leiemorder med hjerte. Noe som ikke alltid ender så godt, for det er ikke populært når mannen man betaler for å drepe noen velger å advare denne personen i steden for å ta livet av ham.
Imagine that you have to break someone’s arm.
Right or left, doesn’t matter. The point is that you have to break it, because if you don’t…well, that doesn’t matter either. Let’s just say bad things will happen if you don’t.
Now, my question goes like this: do you break the arm quickly — snap, whoops, sorry, here let me help you with that improvised splint — or do you drag the whole business out for a good eight minutes, every now and then increasing the pressure in the tiniest of increments, until the pain becomes pink and green and hot and cold and altogether howlingly unbearable?
Well exactly. Of course. The right thing to do, the only thing to do, is to get it over with as quickly as possible. Break the arm, ply the brandy, be a good citizen. There can be no other answer.
Unless.
Unless unless unless.
What if you were to hate the person on the other end of the arm? I mean really, really hate them.
Laurie skriver med god humor, noe jeg syntes passet perfekt med handlingen i boken. Det må være litt humor i krimmen noen ganger, ellers an det fort bli så altfor altfor mørkt. Jeg liker mørk krim også, men det hadde blitt feil hvis det var det Laurie skrev. For du leser det litt som i hans stemme, og da trenger man humoren.
I was shown into a room. A red room. Red wallpaper, red curtains, red carpet. They said it was a sitting-room, but I don’t know why they’d decided to confine its purpose just to sitting. Obviously, sitting was one of the things you could do in a room this size; but you could also stage operas, hold cycling races, and have an absolutely cracking game of frisbee, all at the same time, without having to move any of the furniture.
It could rain in a room this big.
Håper smakebitene har vekket interesse. Det er som sagt en litt eldre bok, men denne er verdt å få på leselisten. Jeg er ganske sikker på den er oversatt til norsk, og sikkert svensk også, men jeg anbefaller virkelig den engelske versjonen, for det er da man virkelig får humoren servert slik det er ment!
It is the middle of December now, and we are about to travel to Switzerland – where we plan to ski a little, relax a little, and shoot a Dutch politician a little.
